Månedens oversetter - Cristina Falcinella

Hvordan endte du opp som oversetter av norsk litteratur?

Ja, litt rart, ikke sant, utenfor Kløftas område? Dette spørsmålet minner meg om alle de gangene jeg var i Norge og ble spurt om hvorfor jeg snakket norsk… jeg sto måpende og litt perpleks, fordypet i eksistensielle refleksjoner (hvorfor gjør jeg det egentlig?) Sannheten er at jeg var fascinert av Norge, lenge før jeg reiste dit, ingen fjern slektning eller kjæreste, men likevel noe familiært som tiltrakk meg sterkt. Det var jo sikkert via ski (en av mine lidenskaper) og jazz (én til) og Hamsun (nok én!), til å begynne med. Og da jeg endelig landet i Norge så var det landskapet og folkets karakter, jeg har alltid følt meg hjemme der, det må jo være noe med min families opprinnelse i Alpene; il lago di Como og norske fjorder er ikke så forskjellige fra hverandre og tilbakeholdenhet og lange pauser kjenner jeg også veldig godt fra bergfolket hjemmefra. Men oversettelse kom også snart; etter hvert ble jeg kjent med mer litteratur og prøvde meg på språkets nyanser og mens jeg gikk på universitetet begynte jeg å samarbeide med et forlag i Milano som gir ut skandinaviske forfattere, vi forberedte en liten bok om og en utstilling av norsk litteratur oversatt til Italiensk, så kom NORLA på besøk med flere norske forfattere som jeg intervjuet, tolket og viste rundt i byen (spennende jobb!) og da ble jeg kjent med Kristin (Brudevoll, NORLAs første direktør) og Andrine (husker du, Andrine??) og agenter fra norske forlag som var for å rekruttere begeistrede oversettere til italiensk, I definitely fell in love og eventyret startet!

Jobber du med noe annet ved siden av å oversette?

De første årene som oversetter tok jeg meg utelukkende av bøker, etter hvert så begynte jeg å føle meg solid nok i det til at andre profesjonelle sider av meg kom frem og tok mer og mer plass, særlig musikken. Jeg hadde studert musikk og sunget nesten hele tiden ved siden av, jeg husker til og med en konsert i en kirke på Lillehammer i en fantastisk natt i juni (Italienerinne synger jazz på Hafjell!). Det var jo alltid ord og lyd jeg var tatt av, musikk, litteratur, stemmer, teater, lydbøker, radioteater, dikt, acoustic poetry… alt dette og over tid lærte jeg å la barrierene falle og nå opplever jeg både oversettelse, sang og skrivning som forskjellige deler, aspekter av en og samme ting.

Din japanske kollega Chie Asada sendte stafettpinnen videre til deg. Hun skriver:

«Hei, Cristina san! Tusen takk for prat på Kløfta!
Tipset ditt om Jon Fosse; at det er viktig å høre på den musikalske rytmen i tekstene hans, ga meg et nytt perspektiv, fordi jeg var opptatt av bare å tenke over hvordan en skulle oversette tekstene som har få kommaer og punktumer.
Kan du ikke dele erfaringene dine om Fosse med de mange oversetterne ute i verden som jobber med bøkene hans?»

Grazie Chie!
Det var så interessant å snakke med deg og kunne dele våre erfaringer som Fosse-oversettere, jeg synes det virkelig er en enestående opplevelse å snakke med andre oversettere som har gått gjennom de samme tekstene, det er også et veldig intimt forhold man utvikler hver gang med boka og forfatteren og så frigjørende å kunne snakke om det med noen som vet akkurat hva du snakker om! Melancholia av Jon Fosse var den andre boken jeg oversatte, for en utfordring!, men en av mine beste opplevelser som oversetter. Sikkert nok på grunn av denne iboende musikaliteten som er vevd inn i hans tekster.
Jeg husker at jeg hver gang pleide å lese høyt de sidene jeg jobbet med flere ganger før jeg begynte å skrive, jeg trengte å fordype ørene mine i denne musikken (som med hver bok jeg har oversatt, men med helt spesiell nøyaktighet i dette tilfellet) og så, en gang jeg nesten kunne synge den, prøvde jeg å finne de harmoniske reglene og sonoriteten i mitt språk som jeg syntes best passet. Og denne gangen hadde jeg tid nok til å la oversettelsen ligge en hel måned og så komme tilbake til den og lese hele den oversatte boka høyt, med pauser og alt. Det tok tid, men det var en litterær nytelse for meg og jeg tror det forsterket kvaliteten av resultatet. Jeg ville gjerne har gjort dette med hver bok, men dessverre får man ikke alltid tid nok.

Jeg synes også at jeg lærte masse av det og ble enda mer musikalsk trygg på Fosses språk, såpass at jeg nylig har satt opp et nytt musikalsk prosjekt, en Fosse-forestilling sammen med en svensk musiker og en meksikansk-amerikansk samtidsdanser (forunderlige kunstnere) hvor ord, bevegelser og noter smelter sammen i Fossesk (?!) rytme.

Du må jo være en sann kosmopolitt; en italiener som oversetter fra norsk, og bor i Sitges/Barcelona og dermed bruker katalansk til daglig, og sikkert også en del spansk. Hvordan klarer du å sjonglere de ulike språkene?

Sjonglørinne-oversetter fra norsk i Sitges, fin tittel! Ja, det er som en likevektsøvelse. Jeg kom faktisk til et punkt for noen år siden da jeg tenkte at jeg skulle la det være, for det var altfor komplekst og slitsomt å beholde de forskjellige språkområdene tydelig skilt fra hverandre. Problemet i mitt tilfelle var jo at mitt morsmål og de andre to språkene som snakkes i Catalonia, hvor jeg bor, tilhører det samme språkgrenen, slik at det lett blir interferens. Men da fant jeg ut over tid, at hvis jeg tok det som en mulighet til å utøve lingvistisk og mentalt disiplin, kunne dette bli en fordel, og sånn opplever jeg det fremdeles.
Mitt skrivehjørne er som et lite tempel og jeg tar godt vare på det, det å ikke bo hjemme i Italia holder meg sant nok ute av den daglige språkimmersjon (selv om internett kan erstatte mye), og det kunne være litt farlig og til skade for jobben hvis man ikke er veldig bevisst på det, men på den andre siden kan det også dytte deg litt utover det familiære og kjente.
Dette får meg til å lese mer på italiensk og tenke mye på språket, jobbe med det, tenke over mitt språk som et fremmed språk, plutselig utenlandsk!, og det skjer noe i hjernen som jeg synes kan være veldig interessant og samtidig by på åpninger og horisonter som jeg kanskje ellers ikke ville ha kjent under andre omstendigheter.
Men det stemmer at når det gjelder det å faktisk sitte og oversette, avhengig av hvilket stadium i prosessen jeg befinner meg i, må jeg være på vakt. Et ømt punkt for meg er det eksakte øyeblikket når du dukker opp av den norske bokas verden (gjerne forfatterens hode) og finner deg som spent ut, en nesten fysisk utspenthet i luften, et limbo, før du synker ned igjen i den andre fordypningen i ditt språk, i din kultur, en annen verden. Akkurat i det øyeblikket tror jeg at oversetteren, og særlig sjongløren, må sjekke hvilket territorium man lander på.
All in all, some good språkgymnastikk for å holde seg mentalt i god form! Til oversetterne som befinner seg i lignende flerspråklige situasjoner ville jeg si, ikke gi opp i det hele tatt! Man kommer til et punkt da det synes veldig forvirrende men det er bare å stå på litt mer og så vil det lønne seg. Pluss at det å trene seg i å beholde vaktsomheten er veldig verdifullt for en oversetter, synes jeg. For det er mange andre farer, nå tenker jeg for eksempel på det blande eller forveksle sin egen stemme med forfatterens stemme, eller stil, hvem er det som skriver? Av og til, tror jeg, spesielt når det finnes resonans mellom forfatteren og gjenforfatteren, hvis man kan si det sånn, da kan det være fantastisk men også en fin linje man burde være oppmerksom på. Jo mer komplisert, jo mer interessant!

Hvordan griper du an en oversettelse: går du rett på med å oversette for å holde på en spenning i forhold til teksten, eller leser du hele boka grundig før du går i gang?
Og hører du noen gang på musikk mens du oversetter?

Jeg må innrømme at jeg er ute av stand til å høre på musikk mens jeg skriver, jeg må være litt basic kanskje!, har prøvd flere ganger og det fungerer bare ikke for meg, det er som å høre på to forskjellige plater samtidig, forvirrende! Jeg tror det er samme del av hjernen jeg bruker og i dette tilfelle er multitasking ikke noe for meg! Men kanskje kommer det bare an på hvilken fase av oversettelsen man befinner seg i.
Jeg tror det bare skyldes at min måte å gripe an en oversettelse på i starten er mye mer akustisk enn skriftlig, selv om jeg skriver masse (på papir) før jeg begynner på pc’en, og hver gang bekreftes det for meg at de første ideene er de som virkelig holder og åpner veien, hvis jeg mister tilkoblingen til teksten på grunn av et eller annet er det bare å gå tilbake til de første notatene.
Jeg har aldri oversatt en bok on the go, jeg pleier i stedet å lese den igjennom veldig konsentrert, og i noen tilfeller, særlig med sakprosa, men ikke nødvendigvis, går jeg også frem og tilbake for å finne korrespondanser, repetisjoner, intertekstuelle forbindelser, stemninger, den slags ting. Når jeg synes jeg er preget nok av originalen setter jeg i gang med min versjon.
Mange ganger trenger jeg å observere mye før jeg snakker, noe lignende skjer når jeg oversetter, jeg trenger å høre musikken i boka for å stemme meg inn i den, hvis boka finnes i lydbokform er det det beste og hvis det er forfatteren selv som leser, er det enda bedre, sjakk matt!

Er det noen norsk bok som ennå ikke er oversatt til italiensk, som du lengter etter å få oversette?

De er sikkert mange, men hvis jeg skal velge ut én forfatter, ville jeg utvilsomt si romaner eller noveller av Rønnaug Kleiva, kanskje Fangetjeneste eller Ingen reell fare, til å begynne med. Jeg oppdaget hennes verk da jeg ble kjent med henne personlig på et NORLA-seminar i Oslo for mange år siden, og jeg syntes hennes litterære diskurs var fascinerende, akkurat som hennes person, særlig i lys av gender studies, kvinneforskning og litterær kritikk som jeg drev med på den tiden (som jeg fremdeles finner høyst lysende, viktig og aktuelt).
For en vakker, skarp og begavet dame! Et fint vennskap begynte, og det består den dag i dag. Jeg ville gjerne få oversette henne til, og lese henne på, Italiensk.

Hva er det beste med å være oversetter?

Jeg vet at det er mye som burde forbedres, særlig ved den økonomiske siden og masse som kan snakkes om og diskuteres, men jeg må bare si at det er en vidunderlig profesjon som gir deg frihet, stadig mer læring og selvutvikling, kontakt med interessante og lærerike folk, constant food for thought og nye synspunkter på verden, særlig for oss som er lykkelige nok til å jobbe med norske bøker og har dere som partner på en måte, fordi det er ikke bare norsk litteratur dere støtter, men også oversetternes faglige selvbevissthet både individuelt og som kategori både hjemme og ut i den store verden, jeg ville gjerne ta anledningen til å bare si det som jeg synes det er, bravi e grazie!

Vi håper du vil sende Månedens oversetter-stafettpinnen videre til en av dine kollegaer som også oversetter fra norsk. Hvem vil du sende den videre til – og hvilket spørsmål ønsker du å stille?

Jeg er veldig nysgjerrig på en dame som ikke kunne komme til oversetterkonferansen på Kløfta i fjor og som er katalansk, Carmen Freixanet.

«Hei Carmen, jeg vil gjerne vite mer om deg, kanskje vi er naboer?! Hvordan kom du på å starte med norsk litteratur siden det ikke finnes noen Nordic Studies i Barcelona, og heller ikke i resten av Catalonia så vidt jeg vet?
Og hvordan opplever du den norsk-katalanske forbindelsen, særlig innen litteratur?»

Les mer

Les mer om Cristina på Books from Norway

Les flere intervjuer i NORLAs serie

Oversetterne er de viktigste aktørene vi har for å få norsk litteratur ut i verden. Deres arbeid er av helt avgjørende betydning, og for å kaste lys over dette arbeidet, startet vi i 2015 intervjuserien «Månedens oversetter».
Du finner alle intervjuene samlet her