Nyheter fra NORLA

Månedens oversetter: Olga Drobot

Olga samokat

Oversetterne er de viktigste aktørene vi har for å få norsk litteratur ut i verden. Deres arbeid er av helt avgjørende betydning, og vi i NORLA er glade for å kunne lansere konseptet «Månedens oversetter». Her blir vi bedre kjent med oversettere fra norsk, og deres utfordrende arbeid som bringer norsk litteratur ut til all verdens ulike språk.

Første oversetter ut er Olga Drobot, som oversetter til russisk. Hun mottok nylig den prestisjetunge russiske oversetterprisen «Mester», for sin oversettelse av Rune Belsviks Dustefjerten. (Les mer om pristildelingen her).

1. Hvordan endte du opp som oversetter av norsk litteratur til russisk?

Jeg blir spurt om dette ofte, men det er like vanskelig å svare på det spørsmålet allikevel, fordi det var flere faktorer som spilte inn. Gjennom hele skoletiden drømte jeg om å bli biolog, men da jeg gikk i siste klasse fikk vi en ny litteraturlærer, Nadezjda Mirova. Og hun var så fantastisk og inspirerende at jeg ombestemte meg: Jeg skulle bli litteraturforsker og oversetter! Året etter begynte jeg på universitetet, på det filologiske fakultetet. Og da viste det seg at jeg kunne ta en ekstra eksamen og prøve å melde meg på den norske gruppen. Det hørtes ut akkurat som et eventyr. Dette var i jerneteppets tid, og jeg kunne ikke drømme om at jeg noen gang kunne komme til Norge. Det jeg allerede hadde lest av norske bøker, var sagaer, Peer Gynt, Pan, Victoria og Sult, Kristin Lavransdatter, Lillelord og Åtte små, to store og en lastebil, og jeg likte alt dette veldig godt. Dessuten visste jeg at bestemora mi skulle vært oppkalt Victoria etter Hamsuns Victoria, men presten nektet. Og så hadde jeg en baktanke: Alt som hadde med oversettelse å gjøre, var under et ganske hardt sensur-åk på den tiden. Men sensuren bør være ikke så total når det gjelder norsk, tenkte jeg, for ikke så mange kan språket (det viste seg forresten å være riktig tenkt). Og jeg begynte i den norske gruppen, lærte meg norsk og norsk litteratur og skrev til og med doktoravhandling om Aksel Sandemose. Og så traff jeg Ljuba Gorlina, som oppfordret meg til å oversette. Sånn ble det.

2. Kan du gi et eksempel på en oversetterjobb som var spesielt vanskelig, eller spesielt morsom?

Ærlig talt kan jeg ikke gi noe eksempel på en lett oversetterjobb. For meg er det alltid vanskelig, men på forskjellige måter. Nå, f.eks., sitter jeg og oversetter Vildanden, diskuterer med mine ekspertlesere Gjengangere og leser gjennom Et dukkehjem, fordi det første bindet av min Ibsenoversettelse straks skal komme ut. Alle tre stykkene er skrekkelig vanskelige. Og samtidig jobber jeg med Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen og leser korrektur på Knerten. Og alt dette igjen er skrekkelig vanskelig. Sannsynligvis har alle mine vanskeligheter et og samme kjerneproblem – jeg er hverken Ibsen eller Vestli eller Egner, men oversetter dem. Sånn er det bare. Noe jeg husker som mye mer vanskelig enn jeg hadde regnet med, er følgende: Jeg og Anton Nesterov, min kollega, skulle sette sammen en slags antologi av norsk litteratur – det skulle være et spesielt norsknummer av et månedstidsskrift «Utenlandsk litteratur». Det skulle inneholde en roman, noveller, dikt og fagtekster. Alt i alt var 25 forfatternavn presentert, og vi brukte utrolig mye tid på det. Og jeg husker ennå hvor vanskelig det var å velge noe bort. Men resultatet ble også bedre enn vi trodde, for dette norsknummeret skapte veldig stor interesse for norsk litteratur i Russland og fungerte som en slags døråpner. Det var morsomt.

Ellers har jeg mye moro av å oversette barnebøker. Og så hadde jeg en morsom historie med Pynt av Torgrim Eggen. Boken kom ut på russisk i 2003 og da var det veldig in blant nyrike å interessere seg for design. Selvsagt ble det plutselig masse stilige tidskrifter om design og de konstruerte faktisk sitt eget designspråk. Og da jeg skulle oversette denne boken som handler om en designer apte jeg etter dette språket, og jeg husker at det var veldig moro. Boken ble en stor salgssuksess og kom ut i flere opplag, noe som også var moro.

3. Du har vært engasjert i, og oversatt, mye barnelitteratur.
Hvordan skiller norsk barnelitteratur seg fra russisk barnelitteratur?

Ja, det stemmer – jeg elsker å lese barnebøker, og jeg elsker å oversette dem: Det er moro, og det gir meg mye mer info om hvordan man lever i andre byer og land, enn guidebøker. Jeg har oversatt Maria Parr, Rønnaug Kleiva, Gro Dahle, Endre Lund Eriksen, Anne-Cath.Vestli, Rune Belsvik, Stian Hole og nå nylig Åshild Kanstad Johnsen. Og alle disse bøkene selger veldig godt i Russland, mens Parr, Vestli og nå også Belsvik er skikkelige bestselgere.

Parr tonje glimmerdal russian
Den russiske utgaven av Maria Parrs "Tonje Glimmerdal"

Så man kan enten si at nordmenn og russere liker samme type barnebøker, eller at forfatterens skrivetalent betyr mye mer enn hans nasjonalitet. Jeg syns at det viktigste i en god barnebok er tonen pluss humor, evnen til å snakke enkelt om kompliserte ting og respekt for barna. Alt dette ser vi i mange russiske bøker, og det er virkelig synd at Jurij Koval eller Sukkerbarn av Olga Gromova ikke er oversatt til norsk.

Men det jeg som russer verdsetter i norske barnebøker, er gode voksenskikkelser som ikke kontrollerer barn for mye, men er alltid til støtte når det trengs. Men på to punkter er forskjellen mellom Norge og Russland stor. Dere har en velfungerende barnebokkritikk, og vi har den bare så vidt. I Norge kan alle i barnebokbransjen – forfatter, forlegger, oversetter og kritiker – føle seg fri, mens i Russland ble det nylig vedtatt en del lov som faktisk sperrer for barne- og særlig ungdomsbøker om aktuelle emner (jeg må nesten referere til en grundig artikkel av Dina Roll-Hansen om alt dette. Les den på barnebokkritikk.no). Men skissert veldig kort og grovt er det sånn at når forfatteren bare nevner noe i en barnebok, blir det sett på som propaganda for det han nevner. Og derfor kan man ikke i barnebøker nevne alkohol, familievold, skilsmisse osv. Denne loven gir fantastiske muligheter for idioti. For nå kan man alltid si at Pippi Langstrømpe er propaganda for dårlig fungerende barnevern, mens Rasmus på loffen selvfølgelig er propaganda for loffing osv. Nordiske barnebøker blir sikkert sett på som «vanskelige». Men jeg mener at vi må bare stå på og oversette flere og flere norske barnebøker. Idioti og dumhet er noe man må kjempe mot, det å vite er alltid bedre enn å forbli uvitende, det å tenke er bedre enn å være redd for å tenke, og sånn sett er norske barnebøker et bolverk mot totalitarismen, rett og slett.

4. Gratulerer med pris for din oversettelse av Dustefjerten! Hva tror du fenger russiske lesere i Dustefjerten?

Tusen takk, jeg er veldig glad for denne prisen, fordi det er oversetterkollegaer som tildeler den. Og jeg er utrolig glad for at Dustefjerten ble så populær at den ble nominert til årets barnebok av lesere på det største russiske nettbiblioteket. Boken heter på russisk «Dustefjerten. Vinteren fra begynnelse til slutt» og inneholder «Det store bekkerøveriet», «Den store marsipanfesten» og «Den store vårdagen». Av og til kan boken komme ut på det rette tidspunktet, og det var det som skjedde med Dustefjerten på russisk, syns jeg. Jeg har fått masse tilbakemeldinger,og mange takker for boken. Det er litt rart, ikke sant? Boken er veldig kjærlig og øm, det er forhold mellom personer som hele fortellinger bygges på, og den sier rett ut at livet er både en gave og et under. Den er veldig poetisk, og mange setninger er aforistiske. Men jeg tror at foreldre som leser den for barna (og som kjøper bøker og skriver leserapporter), kan ha sine voksne grunner til å like boken. Vi lever nå i Russland under press av en veldig aggressiv propaganda, som mener at ett enkelt menneske ikke har noen verdi eller betydning, bare staten er viktig. Og i Dustefjerten-bøkene er det lille mennesket samt alle hans små tanker og små hendelser veldig viktig og betydelig. Dustefjerten er en trøst i harde tider, det er det man oftest skriver om boken. På en måte er det sånn at boken følger opp den store russiske humanistiske litteraturen som Tsjekhov, Gogol og Tolstoj. Den gir trøst og den gir håp om at vinteren skal slutte. I anmeldelser skriver man ofte at Dustefjerten ligner på Ole-Brumm og mummitrollene, men også på «typisk Loe». Ironisk naivisme, absurd humor og samtidig filosofisk dypsindighet – det er det russere liker i Dustefjerten.

Belsvik dustefjerten x 3 russian
"Dustefjerten" på russisk

5. Hvordan tenkte du da du skulle oversette navnene (Dustefjerten, Bollefisen, Kavringreven, Oktava, Holenusken etc.)?

Jeg sloss med navnene lenge. Og det er forresten ikke bare navnene, men også sandermose, sperleblad, myttebær, kreplesaft, lommelyktgull osv, språklek er fortellingens åresystem. Til slutt måtte jeg be Rune Belsvik om et møte. Jeg er generelt veldig avhengig av å få høre forfatteren snakke, og jeg pleier å høre på lydbøker, radioopptak og sånne ting mens jeg oversetter. Men denne gangen hadde jeg et konkret spørsmål – jeg trengte hjelp for å skjønne hvor stygge eller grove navnene var. For på russisk er det å snuske og særlig å fjerte og å fise uhyggelige ord, det er ikke noe morsomt ved dem. Rune var veldig sjenerøs og kom til Oslo spesielt for dette møtet. Vi satt på Gardermoen og snakket lenge, og han fortalte at «namnet skulle vera eit namn som ikkje finst, men som kunne vera noko barn kunne lika, le av, synast var rart, men det skulle ikkje vera grovt eller stygt». Nå var alt klart, og det eneste jeg spesielt passet på, var at Dustefjerten også på russisk skal ha fire stavelser med to trykk. Det russiske navnet, “Prostodursen”, har jeg satt sammen også av to ord – dust og enfoldig-troskyldig. Navnet ender på «sen» som for russere høres veldig norsk ut. Og jeg har trikset litt med dette – fire navn i fortellingen har den samme endingen.

6. Har du en spesiell norsk bok, som ligger ditt hjerte nær? I såfall, hvorfor er den spesiell for deg?

I Russland er det sånn at en oversetter må så å si på dugnad opptre også som en slags litteraturagent – han må lese masse, være i kontakt med norske og russiske forlag og kjempe for å få et forlag til å utgi en bok han har tro på og liker. Jeg har oversatt for samme forlag i mange år – t.eks. Tekst, Azbuka, Samokat, Corpus, Makhaon – og vi har tillit til hverandre, føler jeg. I en sånn situasjon oversetter jeg for det meste det jeg har lyst til. Og det som driver meg fram, er da ønsket om at mine venner som ikke kan norsk, skulle kunne dele lesegleden med meg. Og jeg liker å sette meg selv på prøve og føle meg som en slags høydehopper – se på en setning og tenke: klarer jeg denne høyden eller ikke? Men det er noe veldig spesielt med Ibsen. Det er sånn at jeg nesten hver bidige dag føler meg fristet til å sitere ham – som svar på aktuelle politiske hendelser. Det er nesten på tide å skrive en artikkel om dette. Og det at noe som er skrevet for nesten 150 år tilbake, kan være så akutt aktuelt, det gjør sterkt inntrykk på meg.

Henrik ibsen av eilif peterssen 1895
Henrik Ibsen, malt av Eilif Pettersen.

Se en oversikt over Olga Drobots oversettelser av norske bøker i Nasjonalbibliotekets database her.

Les mer om Olga Drobot (på russisk) her.

I 2007 mottok hun NORLAs oversetterpris. Les mer om prisen her

Hør Olga Drobot lese fra Dustefjerten her (opptaket er gjort i forbindelse med en aksjon det russiske overesetterlauget hadde for å markere den internasjonale Oversetterdagen 30.september 2014).

Les mer om utdelingen av “Mester”-prisen og den russiske utgaven av Dustefjerten her.

Alle intervjuer i serien samlet
Dette intervjuet med Olga Drobot var det første i intervjuserien “Månedens oversetter” som startet i januar 2015.
Se alle intervjuene samlet her.