Månedens oversettere: Deborah Dawkin og Erik Skuggevik

Hvordan endte dere opp som oversettere av norsk litteratur til engelsk?

I likhet med de fleste som driver med oversetting, var progresjonen til skjønnlitterær oversettelse litt tilfeldig. Allerede på 1980- og 90-tallet hadde vi oversatt norske dikt og tekster for eget bruk, dvs. for Company of Wolves, en norsk-britisk teategruppe vi drev, en dramatisering av Inger Hagerups liv og diktning inkludert. Erik oversatte deretter mer kommersielt materiale til norsk i noen år (blant annet har han tekstet over 400 filmer og tv-episoder) men ettersom han etterhvert hadde bodd nesten hele sitt voksne liv i England, ble også engelsk hans sterkeste språk. Da han ble spurt om å gjøre prøveoversettelser for et norsk forlag for snart 20 år siden – det var Eva Lie-Nielsen på Gyldendal – så måtte han for å si ja, overbevise Deborah om å bli med først.
Og det var et arbeid vi likte godt – og siden har det blitt sånn, selv om Deborah også har oversatt på egenhånd senere. Vi jobber godt sammen. Et lite ‘problem’, siden vi begge er perfeksjonister, er at vi diskuterer mye, hver minste nyanse, så det kan ta dobbelt så lang tid (dessverre for samme betaling!).
Men når et gjelder arbeidet med såpass komplekse tekster som Ibsens skuespill, gjør fordelen med å ha to hoder (ett norsk og ett engelsk) at vi kanskje er i stand til å få med oss detaljer som tidligere engelskutgivelser har oversett.

Det å oversette klassikeren Ibsen skiller seg antagelig veldig fra «levende» forfattere dere har oversatt tidligere. Hva har vært de viktigste forskjellene?

Det å ha god kontakt med forfatterne vi oversetter er noe vi alltid har satt pris på, og det har vært noen tilfeller hvor vi veldig gjerne skulle ringt Henrik og spurt om litt kontekst eller hjelp med noen valg. Men hvis noe var uklart i originalen betydde det derfor at vi måtte jobbe desto hardere for å løse det – research ble en veldig viktig del av jobben vår. Vi måtte gå dypere inn i hvert minste uttrykk, analysere Ibsens presise formuleringer og gjenbruk av ord, og sammenligne med andre publikasjoner i samme tidsperiode, samt alle hans andre skuespill. Noen ganger har vi stått fast i flere måneder uten å skjønne relevansen av et spesifikt ordvalg i originalen, før plutselig, etter 10. gjennomgang, ”the penny drops” og vi skjønner, aha, selvfølgelig, på grunn av noe som sto på side 367, eller en formulering han brukte i et brev i 1881, så må det være sånn!
Vi var veldig bevisste på at Ibsen er oversatt til engelsk flere ganger allerede, så vi har nok følt et ansvar for å bringe fram nye aspekter av Ibsens tekster som har blitt oversett tidligere. Vi har kanskje kjent på at vi ’representerer’ Ibsen på en annen måte.

Oversettelser av dramatikk blir ofte radbrukket av regissører og skuespillere. Har dette påvirket dere i arbeidet?
Nei, ikke på den måten, kanskje tvert i mot, siden Penguin-oversettelsen i hovedsak er beregnet på et lesende publikum. Men vi har begge bakgrunn i teateret og har latt forfatterens dramatiske profesjonalitet være styrende. Ibsen var en teatermann til fingerspissene og la inn et rikt lag av referanser i replikkene sine: talemåte, klassebakgrunn, karakterenes sjenanse, overmot, irritasjon, overbærenhet, osv. – alt dette som skuespillere og regissører leter etter. Det er viktig at også rytmen og lyden er tro mot originalen; det er slik Ibsen regulerer tempoet i skuespillene sine. Vi ’spilte’ replikkene, hele akter av gangen, mange ganger under arbeidet, og oversettelsene våre har alle blitt ’prøvekjørt’ med skuespillere på Deborahs kjøkken.

De fire Ibsenstykkene dere nå har oversatt har mange kjente replikker og nøkkelord, som «lerkefugl» i Et dukkehjem, og sitatet «(Sagen er den, ser I, at) den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene», fra En folkefiende.
Hvordan oversatte dere disse?
Tja, disse er ikke de verste, i En folkefiende er det for eksempel mange sammensatte ord med referanser til strid og kamp som lett går tapt, et ord som stridslyst lar seg jo ikke oversette ordrett, men likevel er det ikke tilfeldig at Ibsen bruker dette ordet; belligerence sier kanskje ordboken, men vi ville allikevel prøve å flette inn battle, fight eller struggle, der og andre steder, fordi krigsmetaforene er drysset utover hele stykket.

Lerkefugl står jo ikke alene, Helmer kaller Nora alle slags søte smådyr, virkelige eller allegoriske, lerkefugl, sangfugl, spillefugl eller ekorn, og målbærer en slags diminiutivisering av Nora, så alle må med. Spillefugl var vanskeligere fordi ’spille’ i scenen viser både til lek/spill og å spille penger, dvs. sløse. I det tilfellet ble det ”my spending-bird”.

Kan dere gi et eksempel på en oversetterjobb som var spesielt vanskelig, eller spesielt morsom?

Hm, det er et vanskelig spørsmål; alle oversettelser er en kilde til like mye frustrasjon som glede.
En av de mest givende sidene ved å oversette er at alle bøker byr på ulike utfordringer; fra å gjenskape den sex-fikserte antihelten i Lars Ramslies Fatso, til å formidle en ung musikers verden i Til musikken av Ketil Bjørnstad. Men å oversette godt skrevet sakprosa er både mer spennende og utfordrende enn folk tror, for ordlyd og ordvalg er like viktig der som i en mer litterær tekst, samtidig som innholdet også er dokumentarisk, og man kan jo ikke endre på virkelighetsgehalten! Dette var en utfordring i f.eks. Ingar Sletten Kolloens Hamsun-biografi.
Likefullt må vi innrømme at det morsomste faktisk har vært å oversette Ibsen; hver gang man oppsøker teksten oppdager man noe nytt, selv etter seks år. Det er ikke for ingenting at han er den mest spilte dramatiker i verden etter Shakespeare.

Har du en spesiell norsk bok som står ditt hjerte nær? I så fall, hvorfor er den spesiell for deg?

For tiden har vi fokus på de neste fire skuespillene i Penguin-serien, Hedda Gabler, Fruen fra havet, Villanden og Rosmersholm. Men, selv om det ikke er én bok, ligger det fortsatt en oversetterutfordring og venter i Hamsun. Det sanserike språket i hans beste bøker har ikke vært godt nok representert på engelsk – kanskje med unntak av poeten Robert Blys Hunger – men det ville uansett bli årelange prosjekter.

Ler mer
Se Deborahs oversettelser i Nasjonalbibliotekets database her.
Og se Eriks oversettelser i samme base her.

Aftenposten skriver om de nye Penguin-oversettelsene: Blant det viktigste som kan gjøres for Henrik Ibsen.

De nye Ibsen-oversettelsene er også omtalt på nettstedet Norwegian Arts som presenterer norsk kultur for et engelsk publikum. Bak nettstedet står den norske ambassaden i London.

Les flere intervjuer i NORLAs serie
Intervjuserien “Månedens oversetter” startet i 2015 og du finner alle intervjuene samlet her.