Ursel Allenstein - Månedens oversetter i mars

Gratulerer så mye med suksessen med Bienes historie!

Jeg tror at verden kanskje har ventet på en roman som ikke bare handler om det enkelte menneskets private skjebne, om den bittelille verdenen rundt omkring oss og våre familier, men som også reagerer på den store verdens tilstand, på økologiske og humane kriser, som vi ikke lenger kan stenge ute, og som også åpner øynene våre for hvordan alt henger sammen.
I Maja Lundes romaner – det gjelder jo ikke bare Bienes historie, men også den nye boken Blå – lykkes det henne å koble menneskelige og universelle emner på en måte som jeg, og heldigvis også mange andre lesere, synes er både spennende og berørende – og som gir oss en vekker.

Hvordan endte du opp som oversetter av norsk litteratur?

For at være ærlig var det ikke min egen idé. Faktisk var det en redaktør, Wolfram Hämmerling, som overbeviste meg om å gjøre det. Jeg hadde lest skandinavistikk og selvfølgelig også alltid lest norsk litteratur og besøkt NORLAs oversetterseminarer, men frem til da kun oversatt fra dansk og svensk. Han hadde en bok som han synes ville passe perfekt til meg, men jeg var redd for å oversette fra norsk og vegret meg. Men så begynte jeg å lese og ble forelsket i boken og hovedpersonen og forfatterens helt unike fortellestemme, og til sist sa jeg ja. Senere fikk jeg en pris for nettopp denne oversettelsen, det var en fin bekreftelse. Så jeg er ham, redaktøren, evig takknemlig. Og det samme gjelder for øvrig også for NORLA, som alltid oppmuntrer og fremmer unge oversettere og som har hatt, og stadig vekk har, en stor betydning for meg. Takk!

Hvordan gjør du research til bøkene du oversetter? I Bienes historie må det ha vært en del utfordringer – hvordan gikk du frem her?

Det kommer selvfølgelig an på hva researchen gjelder. For det første er jeg en stor fan av gamle og skurrile* ordbøker (fremfor alt på mitt eget morsmål), jeg har en hel samling av for eksempel gamle veiledninger om hvordan man skriver brev fra 1700- og 1800-tallet, hvilket også delvis hjalp meg med Williams fortelling i Bienes historie.
Mitt siste funn er «Steiler Zahn und Zickendraht», en ordbok med ungdomsspråk fra 1960, hvor jeg fant noen eksempler på spennende gammelt jazzvokabular som jeg kunne bruke i Harstad-oversettelsen.

• Se forklaring av ordet “skurril” i Det norske akademis ordbok her, i Synonymordboka.no og på ordhjelp.com).

Ellers liker jeg alltid å snakke med folk eller besøke dem, for eksempel i våpenforretningen eller vaskeriet eller kulturforeningen. Det er jo et ensomt yrke det å oversette og de fleste eksperter elsker å fortelle om sitt spesialområde, det være seg rettsmedisinere eller dyrleger eller birøktere. Men min oldefar var birøkter, så i Maja Lundes tilfelle hadde jeg et ganske godt kunnskapsgrunnlag. Det samme gjelder for hennes neste bok, Blå: Heldigvis har jeg også noen gamle seilere i min familie som jeg alltids kan spørre når det gjelder det maritime.

Hva er det beste med å være oversetter?

Det at jeg kan gjøre en tekst, som jeg – i hvert fall for det meste – selv setter høyt, tilgjengelig til så mange andre, som ellers ikke ville kunne lese det. Og så elsker jeg fordypningen, å gå inn i en dialog med boken, glemme verden omkring meg og bare gjøre det jeg liker best, og kanskje også det eneste jeg kan, og at jeg på toppen av alt kan leve av det.

Hva jobber du med akkurat nå?

Med Johan Harstads helt vidunderlige roman Max, Mischa og Tetoffensiven, som Rowohlt Verlag i Tyskland skal utgi til neste år, når Norge er gjestland ved Bokmessen i Frankfurt. Som man kan tenke seg, er det et langtidsprojekt med sine mere enn tusen sider, det føles etter hvert som om jeg selv bor sammen med hovedpersonene, men heldigvis er de ganske trivelige romkamerater.

Hva tror du det vil innebære for norsk litteratur å være gjesteland ved bokmessen i Frankfurt i 2019?

Jeg ønsker meg, at det vil innebære at norsk litteratur kan stå frem med alle fasetter: at de kvinnelige norske forfattere får mer oppmerksomhet enn de hittil har fått, at lyrikken og den litt mer våvede litteraturen, som ellers har det så vanskelig, får sine sjanser til å stå i rampelyset, og at tyskerne blir kjent med et litt annet Norge og kan revidere sine fordommer og klisjeer om norsk litteratur som enten tungt og melankolsk familiedrama eller blodig krim.

Har du en spesiell norsk bok som står ditt hjerte nær? I så fall, hvorfor er den spesiell for deg?

Ja, det er Kjersti Annesdatter Skomsvolds Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, det er den første norske boken jeg oversatte, og jeg føler en ganske spesiell nærhet til både forfatteren og Mathea, romanes hovedperson. Det samme gjelder for øvrig også hennes siste roman, som jeg også oversatte, 33.

Les mer

Se en del av Ursels oversettelser i Nasjonalbibliotekets database, Oria, her.

Og se hennes oppføring på Books from Norway.

Les mer om Bienes historie og suksessen i Tyskland i VG.

Les flere intervjuer i NORLAs serie
Oversetterne er de viktigste aktørene vi har for å få norsk litteratur ut i verden. Deres arbeid er av helt avgjørende betydning, og for å kaste lys over dette arbeidet, startet vi i 2015 intervjuserien «Månedens oversetter».
Du finner alle intervjuene samlet her.