Cristina Gómez Baggethun - Månedens oversetter februar 2018

Hvordan endte du opp som oversetter av norsk litteratur?

I beste middelalderstil fulgte jeg en familietradisjon. Det var min mor, oversetter Kirsti Baggethun, som innførte meg i feltet. Jeg er oppvokst i Spania, men har alltid snakket norsk også. Som student var det mer naturlig for meg å tjene penger som oversetter enn i andre jobber. Allikevel var min mor streng på at jeg ikke skulle snike i køen, så lenge oversatte jeg alle typer tekniske tekster. Men jeg var jo student i 10 år, så etterhvert fikk jeg muligheten til å oversette min første bok, Thor Heyerdahls selvbiografi I Adams fotspor. Etter det ble det flere og flere bøker.

Da jeg var ferdig både med matematikk- og filosofistudiene, var jeg kommet så langt som til å oversette Per Pettersons Ut å stjæle hester.
Gleden ved å oversette denne boken, med sitt vakre og poetiske språk, var avgjørende for min endelige bestemmelse med å fortsette som litterær oversetter.
Men NORLA spilte også en rolle, som helt ung oversetter ble jeg invitert to ganger til Undset-dagene i Lillehammer. Der begynte jeg ikke bare å bli kjent med det norske litterære miljø, men også med andre etablerte oversettere. Og dette overbeviste meg om at dette var en verden jeg kunne tenke meg å høre til.

Kan du fortelle kort om doktorgradsprosjektet ditt – for de som ikke får med seg Oversatt aften i Oslo?

På slutten av Francos diktatur og i begynnelsen av det påfølgende demokratiet var det en stor øking av interessen for Ibsen i Spania. Til tross for den blomstrende mottagelsen den norske dikteren fikk i begynnelsen av det 20-århundere, ble han nesten borte fra spanske scener etter borgerkrigen (1936-1939). Men mot slutten av frankismen, da regimet så seg tvunget til å liberalisere både økonomien og kulturen i et siste forsøk på å overleve, kom Ibsen sakte tilbake. Fjernsynsteateret spilte også en viktig rolle her, med sine 14 versjoner av Ibsens stykker. Men det var først i begynnelsen av 1970-åra at det riktig tok av, gjennom en rekke store teatersuksesser, blant annet av En folkefiende og av Hedda Gabler, hvor noen av de største spanske teaternavnene var involvert. Jeg forsker på de politiske og sosiale grunnene til dette, på rollen Francos sensur spilte i denne utviklingen og på hvordan Ibsen ble satt opp i den perioden. Jeg er interessert i å finne ut hva som appellerte ved Ibsen til spanjolene på den tiden.

Kan du også si litt om Ibsen in Translation-prosjektet og hvordan dere jobber?

I 2008, satte oversetter Ellinor Kolstad og Senteret for Ibsenstudier på UiO i gang dette prosjektet. Målet er å produsere nye oversettelser av Ibsens siste tolv stykker til åtte forskjellige språk (russisk, kinesisk, hindi, farsi, arabisk, egyptisk, japansk og spansk).
Alle oversetterne som deltar, oversetter direkte fra norsk, noe som nesten ikke har blitt gjort før hverken i Spania eller i en del andre land. Det som er enestående ved prosjektet er at vi holder et møte for hvert stykke, der vi samler oss på Ibsensenteret og under veiledning av Frode Helland, som deltar hele tiden, diskuterer teksten og problemene vi finner ved å oversette den. Det rare er at vi har mye å diskutere til tross for at vi oversetter til så forskjellige språk. Det viser seg at tolkingen av stykkene er en av hovedutfordringene. Jeg må si at jeg har vokst utrolig som oversetter ved å delta i dette prosjektet. Både gjennom samarbeidet med kollegene mine, og ved å oversette tekster av så høy kvalitet. Ibsen fører det norske språk lenger enn de fleste.

Hva er annerledes ved å oversette dramatikk?

Det som klart skiller den dramatiske teksten fra, for eksempel, en roman, er muntligheten, det at teksten faktisk er skrevet for å bli sagt på en scene. Dette betyr, blant annet, at selve lyden blir vesentlig. I dette synes dramatikk å ligge nærmere poesi enn prosa. Det å unngå alliterasjon, for eksempel, er viktig. Visse lydrepetisjoner blir rett og slett latterlige på scenen. Men rytmen blir også spesielt viktig, språket skal flyte lett for vanligvis er det ikke ordene som er det viktigste, det er mye annet som skjer på scenen som man skal få med seg, og språket skal ikke stå i veien for det.
Allikevel er Ibsens teaterstykker, i likhet med Jon Fosses som jeg også har oversatt, litt spesielle, for de er også skrevet for å bli lest. Ibsen var nøye med at boken kom ut før stykket hadde premiere, og en ny Ibsen-utgivelse var en stor begivenhet i Norden. Det gjør at du som oversetter må være oppmerksom på to hold. Til tross for dette, er min erfaring at mye av det jeg har lært som teateroversetter også er nyttig når du oversetter en roman. Selv om ikke lyd og rytme alltid er under hovedfokus i prosaen, kommer de godt med i en god oversettelse.

Hva er det beste med å være oversetter?

Det er mye jeg liker ved å være oversetter. Selve arbeidsrutinen passer godt for meg. Jeg liker å råde over min egen arbeidsdag og friheten til å kunne reise hvor jeg vil med jobben i laptopen. Men det beste er nok å ha muligheten til å jobbe med litteratur hver dag. Jeg tenker ofte på noe Miguel Sanz sa en gang, han er den første oversetteren som har blitt medlem i det Kongelige Spanske Språkakademiet. I talen han holdt da han tiltrådte, sa han at det beste ved å være oversetter var å kunne utføre en kreativ litterær jobb, men samtidig å slippe en del av angsten ved å skape litteratur helt selv. Dette synes jeg var godt sagt. Det er godt å ha forfatteren å lene seg til, selv om du til syvende å sist må finne dine egne veier på ditt eget språk.

En av dine kollegaer har nevnt deg som sitt oversetterforbilde i et tidligere intervju i serien vår (les intervjuet med Pablo Osorio her).
Har du selv et oversetterforbilde – i så fall hvem og hvorfor?

Det var jo veldig hyggelig av Pablo Osorio å nevnte meg, man tenker jo ikke på seg selv som forbilde til noen. Men for meg var det, uten tvil, min mor som var min største lærer som oversetter.

Allikevel er kanskje den viktigste gaven jeg har fått av henne den store kjærligheten til norsk litteratur. Jeg føler meg veldig heldig som kan videreføre denne store norske arven ut i verden. Og jeg mener det å respektere og elske bøkene du oversetter er en viktig start for en god oversettelse.
Jeg vil også nevne russiskoversetter Olga Drobot, som jeg har vært så heldig å samarbeide med nå i ti år i Ibsen in translation-prosjektet. Jeg har lært veldig mye av henne og det er et privilegium å kunne diskutere oversettelse med henne. Men jeg har også lært mye av hennes utrolige kapasitet som kulturformidler av norsk litteratur i sitt eget land. Vi har rett og slett blitt gode venner.

Har du en spesiell norsk bok som står ditt hjerte nær? I så fall, hvorfor er den spesiell for deg?

Det er nok en lang rekke norske bøker som er viktige for meg. Det du leser som ung setter nok de dypeste sporene og for meg ble det mye norsk litteratur i oppveksten. Hamsuns Mysterier er en grunnleggende del av mitt forhold til litteratur, jeg oppdaget modernismen gjennom den. Sigrid Undset og Jens Bjørneboe spiller også en viktig rolle i mine tidlige lektyrer, og satte dype spor i min forståelse av mennesker og verden. Men jeg har lest dem igjen senere og liker dem like godt.

Dag Solstad har også etterlatt sine spor, og jeg har blitt veldig glad i Roy Jacobsens bøker når jeg oversatte dem. En bok som fikk meg til både å gråte og le mens jeg jobbet med den, var Maria Parrs Tonje Glimmerdal. Men det er mange andre også.

Hva skiller en god oversettelse fra en fremragende?

Det er mange gode oversettelser ute i verden. Når alt er riktig oversatt i den forstand at det ikke er misforståelser, når det oversatte språket er godt og stilen til forfatteren er bevart, når hele det harde arbeidet med grammatikk og semantikk er gjort, når man har brukt tusen synonymordbøker og gjort all research, da har man gjort en god oversettelse. Og det er slett ikke lett å få til, det krever mye arbeid. Men en fremragende oversettelse er noe annet. Jeg tror ikke det er noe man gjør, det er noe som skjer. Om det skyldes en spesiell innlevelse i teksten, forholdet mellom forfatteren og oversetteren, en spesiell samklang mellom den originale teksten og språket og kulturen den kommer til eller noe helt annet, det vet jeg ikke. Jeg vet bare at noen ganger så får en oversettelse egne vinger, den er liksom ikke en oversettelse lenger, den er bare en utrolig god bok som står for seg selv, og da er den fremragende. At jeg tror dette, betyr vel at det ligger en liten mystiker og lurer inni meg et sted.

Les mer

Se Cristinas oversettelser i Nasjonalbibliotekets database, Oria, her.

Og hennes oppføring i Books from Norway.

Mer informasjon om Ibsen in Translation-prosjektet finnes her.

Les flere intervjuer i NORLAs serie
Oversetterne er de viktigste aktørene vi har for å få norsk litteratur ut i verden. Deres arbeid er av helt avgjørende betydning, og for å kaste lys over dette arbeidet, startet vi i 2015 intervjuserien «Månedens oversetter». 
Du finner alle intervjuene samlet her.