Fosseprisen 2025 - les vinnerens takketale

Takketale ved mottakelse av Fosseprisen 2025
Hinrich Schmidt-Henkel – 24. april 2025, Det Kongelige Slott, Oslo

Deres Kongelige Høyheter og beskyttere av Fosseforedraget og Fosseprisen, kjære kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery, kjære Jon, gammel venn, Nobelpristager og navngiver, kjæreste Frank, kjære alle. Det er mange som jeg har mye å takke for, ikke minst juryen til Fosse-Prisen og organisatorene, ikke minst de herlige forfatterne som jeg har gleden av å oversette, og forleggerne mine.
Jeg vil spesielt hilse to personer: Min kjære venn siden mange år som har vært utgangspunktet til min kjærlighet for Norge og det norske språket – Oliver Møystad. Hadde noen sagt oss 40 år siden at vi ville være her i dag, vi ville ha tenkt at vedkommende var blitt litt gal … men – her er vi! Og så kvinnen som var avgjørende for at jeg overhodet fant motet til å gjøre mine første steg inn mot oversettervirksomheten, den legendariske første daglig leder av NORLA, Kristin Brudevoll. Hurra Kristin!

Litterær oversettelse som kunstform krever det kunstneriske individets kreativitet, som impuls, inspirasjon, uttrykkstrang, for at noe nytt kan bli skapt, noe som er fullstendig nytt i sin egen språklige utførelse, og som i tillegg gir originalen en ny stemme. Samtidig er alle vi som er kreative nybegynnere med hvert eneste verk, hver eneste linje, note eller penselstrøk. Vi er ikke naive, men bevisste nybegynnere med all vår kunnskap og erfaring. Denne bevisstheten holder deg frisk og nysgjerrig og ydmyk, og den bidrar til min takknemlighet for Fosseprisen … Jeg mangler virkelig ordene for å si hva som den betyr for meg, innerst inne. Men så mye kan jeg si, idag er jeg definitivt verdens mest lykkelige oversetter!

”(…) Writing is nothing but putting words on the backs of rhythm”, dette skrev Virgina Woolf I et brev til Vita Sackville-West. Men nei, Virginia, skriving er så mye mer, det er også å skildre fabelaktige karakterer gjennom tidene – Lars Mytting; det er å legge tilrette intrikate mønstre som narrativ struktur – Jan Kjærstad; eller å oppfinne noe så eksplosivt som promponautpulver – Jo Nesbø, osv. osv – men til slutt så må det skrives ned – med guddommelig hjelp eller uten – og da kommer rytmen inn i spillet.
”Sette ord på rytmens rygger”, i plural. Jeg elsker dette. Min egen tekstfornemmelse er elementært rytme-preget. Jeg har en rytmisk forestilling av den kommende setningen, og ordene er bare riktige om de føyer seg inn i denne rytmen. Dette gjelder for alle tekster, men for visse forfattere gjelder det i særlig grad. Blant disse er Louis-Ferdinand Céline, Jean Echenoz, og selvfølgelig Jon Fosse. Rytme i prosa er en viktig del av dens estetiske sanselighet, den er uunnværlig, og Virginia fortsetter: ”If the words fall off the rhythm, one`s done”.

For musikk eller formbundet lyrikk er det enkelt å fastslå når rytmen er vellykket, da har vi takten og metrum som fast målestokk. Vi kan telle hevinger i et heksameter, eller stavelsene i en fransk aleksandriner. Men hva med prosa? Den har verken fast metrum eller fast takt. Og likevel føles det umiddelbart om rytmen er i orden. Hva er det konkret som må til for det?

Fosse sier noe veldig vakkert et sted: ”Følger du Becketts rytme, så finner du lyset. Jeg kan ikke forklare hva det er, men (…) når en tekst har rytme, er alt på sin plass – or mørket blir lyst.”

Tja, ”jeg kan ikke forklare hva det er”, det hjelper ikke til å fastslå når rytmen stemmer i prosa og hvorfor. Men alle dere føler med det samme når den ikke stemmer. Da blir en tekst vanskelig å forstå. En radiospeaker som ødelegger rytmen, ødelegger forståelsen. En oversetter som ødelegger rytmen … ”You’re done”. Feil rytme kan føles kroppslig. Får du massasje, og rytmen er feil, så blir det rett og slett ubehagelig.

Er det overhodet mulig å bestemme på en vitenskapelig måte hva som skaper rytme i prosa? Og det utover banale observasjoner som ”bruk av forskjellig lange ord og setninger” – dette er for øvrig svaret som den kunstige såkalte intelligensen gir. Er det mulig? Dette synes å være et av tilfellene hvor kunsten unndrar seg kulturvitenskapenes instrumenter, til vitenskapsfolkenes fortvilelse … Én ting er i allefall riktig: Rytme i prosa er kreativ formgivning ved det kunstneriske arbeidet med språk som materiale.

Gi en rytmepreget tekst til tre fabelaktige skuespillere, og du vil få tre forskjellige kunstferdig-kreative tolkninger. Det samme med tre ditto oversettere.
Nå kan man spørre seg: Hva nøyaktig er det som gjør disse kunstnere enestående? Dette kunne være stoff til et eget Fosse-foredrag. Sikkert er: Uten den individuelle kreativiteten ville det være umulig. Eller, for å snakke om oversettelsen: Bare din egen individuelle stemme gir deg muligheten til å bli en annens stemme.

Det er helt opplagt at visse forfattere har en slags absolutt gehør for rytmen, som Tomas Espedal, som mange andre i deres beste stunder, og særlig som Jon Fosse. Dette setter målestokken for oversettelsene og for oversetternes egen rytme-evne.

Gratulerer Norge for å ha slike forfattere! Gratulerer til oversettere av norsk litteratur i alle land for at NORLA finnes! Hurra for Norge som har tenkt seg ut Fosseforedraget og Fosseprisen – såvidt meg bekjent, finns det intet annet land, som har reagert med noe slikt på en litteraturnobelpris.
Tusen, tusen takk for Fosseprisen, og takk til alle dere. Takk!