Heidi Mittun-Kjos - Fokustittelforfatter
Med ambisjon om å redde et familiehus som råtner på rot, reiser jeg-fortelleren i Jenter i trær tilbake til øya der slekten kommer fra. – På sett og vis er vi alle vage ekkoer av tidligere generasjoner, vi bærer på en arv av ulike redskap for å håndtere det som kommer vår vei, sier Heidi Mittun-Kjos.
Jenter i trær er en av NORLAs fokustitler høsten 2023. Her forteller forfatter Heidi Mittun-Kjos om hva boka handler om, hvem den er skrevet for, hva som inspirerte henne til å skrive den og hvor og når hun jobber aller best.
Hva handler boka di om?
Med ambisjon om å redde et familiehus som råtner på rot, reiser jeg-fortelleren tilbake til øya der slekten kommer fra. Møtet med det soppbefengte huset og øya vekker til live fortellingene om generasjonene bak henne, især de fire kvinnene fra samme slektsgren. Lik den ustyrlige naturen i og rundt huset, trenger familiens historier gjennom nåtidsplanet som et organisk kratt, smelter inn i det, og klinger i jegets kropp. Slik framkalles et annet betydelig prosjekt; å rydde i familiens gang og ugagn, og: «å bryte den lange jenkaen av døtre som strekker seg mot mødrene og møter en rygg». Det blir en fortelling om hvordan å kutte utenforskapsoverføringen som renner nedover blodlinjene fra mødre til døtre, om vilkår, verdighet og makt. Først og fremst kvinner uten makt som på hver sine vis kjemper for å holde på verdigheten. Romanen omhandler samtidig ulike kvinnelige kroppserfaringer; å begjære og å bli begjært, å bli med barn, å miste barn, barn som får barn. Spørsmålet som reises er om det vi har med oss kan bli til noe annet, om forråtnelsen av et gammelt hus kan virke gjødslende for nytt liv.
Hva inspirerte deg til å skrive denne boka?
Ethvert hus favner flere menneskeskjebner, et hus står i generasjoner og kan åpne fortellinger som strekker seg over tid, og det står alltid i et forhold til lokal kultur og natur. Som i boka ble også min morfar nesten arkitekt, men han måtte avbryte utdanningen helt på tampen av skjær pengenød. Senere tegnet og bygget han likevel huset romanen kretser rundt, på øya jeg tilbrakte alle mine barndoms somre. Da jeg etter mange år igjen besøkte huset, forfallent og nær overtatt av natur, genererte møtet flere spørsmål. Hva har skjedd i og rundt dette huset, hva skyldes spriket mellom ambisjonene og hva det ble til, også for menneskene som bebodde det. Det er for meg litterært krutt i slike spørsmål, og jeg hadde ikke alle svarene. Dermed var undersøkelsen og diktingen i gang.
Hvem er denne boka for?
På sett og vis er vi alle vage ekkoer av tidligere generasjoner, vi bærer på en arv av ulike redskap for å håndtere det som kommer vår vei. Ved å åpne dette spesifikke universet for leseren håper jeg å reise noen allmenngyldige spørsmål; hva er vilkårene vi er gitt og hvordan påvirker det oss, hvilke «familietradisjoner» er verdt å beholde og hvilke kan det være frigjørende å bryte med, både for vår egen og kommende generasjoners skyld.
Hvor og/eller når jobber du best?
Jeg jobber best på kjellerkontoret mitt, når det er stille rundt meg. Altså om kvelden og tidlig om morgenen. Ofte noterer jeg ned setninger og små avsnitt på mobilen, hvor som helst, gjerne når jeg kjører t-bane. For det meste er det tekstlig rukkel og juggel, verdiløst i seg selv, men som jeg senere bearbeider og forsøker å foredle. Det fungerer som gode startkabler for en skriveøkt.
Se engelsk presentasjon av boka her
Se alle høstens fokustitler fra NORLA her