Jelena Ratsjinskaja - Månedens oversetter i april

Hvordan endte du opp som oversetter av norsk litteratur?
Siden jeg gikk på skolen har jeg vært interessert i selve oversettelsesprosessen, opptatt av hva en oversetter kan gjøre for å formidle en skjønnlitterær tekst til et annet språk slik at det skulle oppstå en tekst av minst samme kvalitative verdi på et annet språk. På skolen leste jeg det jeg kunne finne av oversettelsesteori og prøvde da å oversette litt for meg selv også, men da var det engelsk og amerikansk litteratur. Og jeg tvilte ikke på at det var det filologiske fakultet på Det statlige Lomonosov-universitet i Moskva jeg skulle studere på. Jeg skulle søke med tanke på at jeg måtte finne ut av hva slags hemmelige grep oversetteryrket bestod i, og ville oversette bøker. Norsk valgte jeg ganske tilfeldig. Det var tilbud om spansk og norsk det året.

Jeg lånte mange romaner i oversettelse fra disse språkene på biblioteket, og siste året på skolen leste jeg både Hamsun og Ibsen for første gang og ble fascinert av disse forfatterne. Men det som ble avgjørende for meg, var Lillelord-trilogien av Johan Borgen. Etter at jeg hadde lest denne boken, var det ingen tvil lenger om at det var norsk jeg skulle studere.
Min debut som oversetter av tilsvarende fag- og skjønnlitteratur skjedde med to forfattere som har spilt en veldig viktig rolle for meg både som leser, filolog og oversetter. Det var Hvor tett et samfunn? av Nils Christie i 2001 og T. Singer av Dag Solstad i 2004.

Hvordan arbeider du når du må overføre ordknappheten i Jon Fosses dramatikk til en mer ekspressiv russisk virkelighet? Og hva gjør du med pausene hans, som er så viktige?

Jeg har nå oversatt dramatiske tekster av Jon Fosse og et essay. Når jeg oversetter stykkene hans, prøver jeg så godt jeg kan å beholde ordknappheten på russisk også. Utfordringen her er at russiske ord er så mye lengre enn norske, og det har sin betydning for rytmen i Fosses tekster. Da er det ikke noe annet å gjøre enn å jobbe med teksten lenge og stryke de unødvendige lange ordene, erstatte dem med ordene som hjelper å beholde rytmen, selv om rytmen på russisk nok blir en annen enn på norsk. Og selvsagt beholder jeg alle pausene, både korte og ganske korte og vanlige og lange.

Jeg begynte å oversette Fosse fordi jeg ble fascinert av hvordan Jon Fosse med sine helt hverdagslige ord og vendinger, i tillegg til pausene da, klarer å skrive fram avgrunnen, den dype kløften mellom menneskene som skiller dem, av hvordan han gjengir det usigelige og det usagte i menneskelige relasjoner. Takket være Jons tekster ble jeg veldig oppmerksom på hvordan russere samtaler seg imellom i hverdagen. Jeg tror jeg oppdaget nye dimensjoner i hverdagsspråket, gode formuleringer og talemåter vi gjerne ser ned på fordi vi her i Russland gjerne skal bruke det litterære og dannede språket.

En annen viktig grunn til at jeg alltid har ønsket å oversette Fosse, er at jeg rett og slett elsker nynorsk.

Fosse er kjent for gjentakelser; samme vending gjentas til det kjedsommelige – men får ofte en ny valør for hver gang. Hvilke utfordringer skaper det for oversetteren?
Akkurat dette skaper ingen utfordringer for oversetteren bortsett fra at man skal være veldig “på” når man arbeider, være oppmerksom og lyttende, og fange opp de nye valørene, de fine nyansene og gjengi dem i oversettelsen.

Hvorfor burde russere bli bedre kjent med Jon Fosse?
Fordi Jon Fosse ER russisk forfatter egentlig selv om han er norsk og skriver på nynorsk. Den store russiske litteraturen har på en måte tilrettelagt alt, skapt alle vilkårene og forutsetningene for at den nye stemmen Jon Fosse skulle bli en naturlig del av russisk litteratur, og for den saks skyld russisk teater også. På russisk. Og den måten det russiske publikum på Fosse-festivalen i Moskva og St. Petersburg tok imot Fosse på (interessant nok både som et helt nytt fenomen og som noe kjært og kjent), alt dette bekrefter denne litt dristige og paradoksale påstanden min, synes jeg da.

Jobber du med noe annet ved siden av å oversette, og i så fall hva?
Da jeg ble ferdig med studiene, ble jeg på universitetet som norsklektor og underviste der i 15 år. I undervisningen min fikk jeg også pleie min interesse for oversettelse både ved å undervise i oversettelsesteori og -praksis, og ved å lage mange oversettelsesprosjekter sammen med studentene. Vi startet med norske folkeeventyr og gikk over til sagn og Kittelsens tekster. Dette resulterte i to viktige utgivelser: Et leksikon over overnaturlige skikkelser i norsk folketro I trollenes rike. Hvem er hvem i norsk folketro og Theodor Kittelsens Troldskab. Norske folkeeventyr.
I 2012 begynte jeg å arbeide på den norske ambassaden i Moskva som oversetter og kulturmedarbeider.

Hva jobber du med å oversette akkurat nå?

Jeg er i gang med å oversette Munchmuseets Som et spøgelse forlater jeg dig. Sitater av Edvard Munch, en vakker liten bok. Denne boken er på en måte en fortsettelse av min mangeårige interesse for og fordypning i Munchs liv og virke som startet med oversettelsen av Atle Næss´ Munch-biografi. Dette ble videreført da jeg oversatte nettsiden Munch-150 til russisk og den herlige og kjempemorsomme Munch-boken av Steffen Kverneland.

Hva er det beste med å være oversetter?
Oversetterens arbeid gir en særegen innsikt i språkene, både kildespråket og målspråket og litteraturene og kulturene man oversetter mellom. Denne innsikten er veldig emosjonelt preget samtidig som den har en faglig dybde i seg. Men den herlige følelsen av å beherske, av å finne en løsning, av at man klarer å fange noe substansielt i språket og kulturen og formidle dette, er gjerne kombinert med en ganske smertefull forståelse av at man ikke kan unngå å tape noe viktig på veien, at man ikke kan formidle noe som er viktig og vakkert. Og da blir man utfordret til å søke andre utveier, til å kompensere dette tapet på et vis. Da skal man være ganske oppfinnsom samtidig som man skal være veldig forsiktig med sine valg. Det er kanskje denne dikteriske balansegangen mellom det mulige og det umulige jeg er mest fascinert av i oversetteryrket.

Har du et oversetterforbilde – i så fall hvem og hvorfor?

Mitt forbilde har alltid vært Ljuba Gorlina (1926-2013). Jeg lærte henne og hennes måte å arbeide på å kjenne da jeg var helt ung og tok mine første skritt som oversetter. Og jeg skylder henne en stor takk for at jeg er blitt som jeg er blitt både som oversetter og som medmenneske. Hennes grenseløse hengivenhet til litteraturen og oversetteryrket, hennes respekt både for teksten hun oversatte, og forfatteren, hennes omhu med valg av språklige virkemidler og respekt for russisk språk som fremdeles måtte være russisk og forståelig og autentisk selv om det er «et oversatt språk», det er nok de tingene som er og blir viktige for meg.

Har du en spesiell norsk bok som står ditt hjerte nær? I så fall, hvorfor er den spesiell for deg?

Det er nok Nils Christies Små ord for store spørsmål fra 2009. Jeg har oversatt en rekke bøker av Nils fordi budskapet i dem står både mitt hjerte og hode (dvs. fornuften, hvis man kan utrykke det slik på norsk) veldig nær. Denne lille boken er spesiell for meg fordi den handler nettopp om hvordan man med ordene kan både skape broer og sperrer. Nils skriver at vi skaper broer ved å bevare respekten for dagliglivets små ord. For meg som oversetter er dette aspektet grunnleggende. I tillegg til at boken er viktig med sitt samfunnsmessige engasjement, det å utvide kretsen av mennesker som vil og kan delta i samtalene om liv og samfunnsforhold. Samtidig er boken veldig praktisk og gir konkrete råd om skriving.

Les mer

Se en del av Jelenas oversettelser i Nasjonalbibliotekets database, Oria, her.

Og se hennes oppføring på Books from Norway.

Les flere intervjuer i NORLAs serie
Oversetterne er de viktigste aktørene vi har for å få norsk litteratur ut i verden. Deres arbeid er av helt avgjørende betydning, og for å kaste lys over dette arbeidet, startet vi i 2015 intervjuserien «Månedens oversetter».
Du finner alle intervjuene samlet her.