Månedens oversetter - Chie Asada

Hvordan endte du opp som oversetter av norsk litteratur?

Jeg studerte svensk på et universitet i Osaka med en vag drøm om en dag å jobbe som oversetter. Jeg valgte svensk bare fordi jeg tenkte at i motsetning til de store språkene ville det være få svensk-japanske oversettere på markedet. Men da jeg, som andreårsstudent, tilbrakte to måneder med å reise rundt aleine i Nederland og de fire skandinaviske landene, ble jeg positivt overrasket da jeg hørte norsk for første gang. Jeg ble overbevist da om at norsk var mitt språk.

Etter studiene i Osaka gikk jeg på Birkeland folkehøgskole på Sørlandet og lærte meg norsk på den internasjonale linjen. Der vokste min interesse for det norske likestillingssamfunnet seg større, og jeg tok et kurs i Europian Comperative Gender and Politics på Høgskolen i Lillehammer. Da jeg etterpå tok mastergrad i Osaka igjen, hadde jeg en professor som lærte meg at en kan se hvor sjenerøst et samfunn er, ved å se hvordan samfunnet behandler de svakeste og de som selv ikke kan ta til orde. Det gjorde at jeg bestemte meg for å studere omsorgssystemet for aldersdemente i Norge. På den tida fant det sted en stor reform innen eldreomsorgssystemet i Japan. Mange demente pasienter fikk ikke riktig omsorg, noen ble til og med truet av mishandling. Eldre koner, døtre og svigerdøtre ble forventet å passe på eldre med demens hjemme aleine. Som gjesteforsker ved Høgskolen i Gjøvik undersøkte jeg hvordan norske eldre med demens greier seg selv, hjemme og i samfunnet. Etter studiene mine jobbet jeg som omsorgsarbeider og som deltids-språklærer i Japan. Av og til oversatte jeg på bestilling. Jeg ville gjerne oversette noen fagbøker og romaner om demens og demensomsorg til japansk, men jeg var for seint ute, det hadde etterhvert kommet ut tilsvarende fagbøker, romaner og filmer her i Japan også. Jeg lærte da at når en vil gi ut en bok som samfunnet trenger, må en ikke gå glipp av timingen.

Da jeg bodde på Sørlandet gjenoppdaget jeg strikking som hobby. Mange år seinere fikk jeg en fantastisk julegave fra ei god venninne på Gjøvik. Det var Arne & Carlos Julekuler (Cappelen Damm, 2010). Jeg strikket selvfølgelig mange kuler og var så glad da jeg fikk sjansen til å oversette boka til japansk. Det var stor stas og en ære for meg! Da Arne & Carlos var på turnè i Japan, kom de til og med til den vesle landsbyen hvor jeg bodde, for å holde verksted og strikke en søt «Magnus hagemus». Det var nesten som et mirakel for oss strikkere på landet.

Til de oversetterne som elsker strikking og håndarbeid, vil jeg gjerne anbefale Fugler (Cappelen Damm, 2016) og Boka du lager selv (Cappelen Damm, 2015). Men pass på! For akkurat som Arne & Carlos pleier å si, kan en lett bli avhengig. Om det er fugler eller julekuler en strikker, kan det fort bli vanskelig å slutte. Jeg hadde forresten med meg hjemme-strikket kjøttmeis og blåmeis til Kløfta i 2023 da jeg skulle delta på en morgentur med fugletitting, holdt av Andreas Tjernshaugen; forfatteren av Meisenes hemmelige liv, sammen med Brit Bildøen. Dessverre fikk vi ikke se rugder – som jeg hadde ønsket å se på denne turen, men han var så snill å fortelle meg om rugdene, så jeg kunne rette noen ord i oversettelsen av Fuglane av Vesaas.

I en landsby hvor jeg jobbet som omsorgsarbeider, var det noen organisasjoner for folk med arbeidsvanskelighet, og de drev med vedproduksjon. Omtrent samtidig med Julekuler av Arne & Carlos, kom Lars Myttings Hel ved (Kagge forlag, 2011) ut, og ble svært populær, med rekordhøye salgstall for sakprosa i Norge. Jeg ønsket så gjerne at folk rundt meg skulle få lese eller bare bla i denne boka og bli oppmuntret, og begynte å oversette den for moro skyld, uten håp om å få den publisert. Jeg bor på landet og hadde ikke noen kontakt med forlag i Tokyo. Jo mer jeg oversatte, desto sikrere ble jeg at boka måtte leses av folk i hele landet, ikke bare i nærheten. Jeg tok kontakt med lokale folk som drev med ved, og de svarte på alle spørsmålene jeg stilte dem. De lot meg til og med få prøve alt utstyret som det skrives om i boka, unntatt motorsag og tunge maskinerier. (Det vil jeg gjerne legge til, at jeg nå er blitt ganske flink til å kløyve ved :-D).

På den tida ble jeg invitert til en oversetterkonferanse i NORLAs regi. Der deltok jeg i sesjonen med Lars Mytting og hans tyske oversettere av Hel ved; Frank Zuber og Günther Frauenlob. Mytting spurte da oss i rommet om det var noen som ville oversette boka. Det var litt morsomt for de store mennene å se ei lita kvinne fra Asia rekke opp hånda, og kanskje var de litt skeptiske om hun ville klare det, tenker jeg nå. Men det bildet av dem som jeg tok der har hele tida vært en oppmuntring for meg. Målet mitt var å en dag sette den japanske versjonen ved siden av alle de andre fra hele verden. Og fem år seinere slo det til. Under et litteraturseminar på Den norske ambassaden i Tokyo traff jeg forlaget som var positive til å gi ut Hel ved. Derfor takker jeg alltid oppriktig NORLA og ambassaden som arrangerer slike seminarer i Japan.

Din taiwanske kollega Yang-Leng Liu sendte stafettpinnen videre til deg. Hun skriver:

«Hei, 千恵さん! Hjertelig takk for den gode baumkuchen du sendte til Anne da jeg var på besøk i Tokyo tidligere i år.

Jeg vet at du også hadde studert svensk før du lærte norsk. Har du liknende erfaring med å lære norsk sånn som meg? Og har du oversatt noen bøker fra svensk til japansk?».

Hei, Yang-Leng chan, tusen takk for at du sendte meg stafettpinnen! Det var kjekt å bli kjent med deg på Kløfta! Når det gjelder svensk språk, blandet jeg selvfølgelig norsk og svensk i begynnelsen, men takket være svensken, hadde jeg det ikke vanskelig med norsk grammatikk. Det er litt morsomt å komme i hug at jeg lånte barnebøker på nynorsk på biblioteket da jeg gikk på folkehøyskolen, bare fordi nynorsk ligner litt på svensk, så de var lettere for meg å lese da. For mange, mange år siden, oversatte jeg en bok i to bind fra svensk til japansk. Det var etter forespørsel fra et forlag. Men av økonomiske grunner er den ikke publisert ennå. Det er en selvbiografi av Elise Ottesen-Jensen, som er en norsk journalist og kjent pionèr innen seksualopplæring i Sverige. Jeg ønsker så gjerne å få til en utgivelse av denne boka, fordi nå er timingen perfekt her i Japan. Kryss fingrene for meg!

Hvilken bok oversetter du akkurat nå?

Det er Vindane (Gyldendal Norsk Forlag, 1952) som den tredje i en Tarjei Vesaas Collection. Anne Lande Peters; norsk-japansk / japansk-norsk oversetter og jeg har samarbeidet og oversatt Vesaas siden 2020, og er nå ferdige med Is-slottet (1963) og Fuglane (1957). Samtidig oversetter jeg Gerd Brantenbergs Egalias døtre (H. Aschehoug & Co., 1977) på egen hånd. Det er betydelige forskjeller i tema og stil, og jeg prøver hele tida å være bevisst hvilken stil som passer best til hver av dem.

Jeg er nok heller en sakprosa-type, derfor er det veldig vanskelig for meg fullt og helt å forstå Vesaas. Men Anne som originalt kommer fra Setesdal, men er oppvokst i Kyoto, Japan, utfyller det jeg mangler; nynorsk, forståelse av norsk kultur, natur, hverdagsliv og mye mer. Det er mange måter en kan oversette bedre på. For eksempel med hjelp av fagfolk, eller gjennom samarbeid med andre i en gruppe hvor man hjelper hverandre, en kan samarbeide med folk som oversetter sitt språk omvendt, osv. Det siste fungerer svært bra for oss, og vi lærer så mye av hverandre. Under arbeidet med å oversette Vesaas’ verker, har vi holdt kontakt med Guri Vesaas; dattera til Tarjei, og får stille de spørsmålene som til og med Anne ikke helt vet svaret på. «Not telling, but showing» er et råd som Guri ga oss i begynnelsen, og vi hadde det rådet i tankene hele tida. Og da litt etter litt begynte vi å oppdage skjønnhet i tekstene til Tarjei. Guri hjelper oss til å oversette detaljene riktig, og hun hjelper oss med å forstå verkene på et dypere plan.

I 2022, da det var 125 års jubileum for Tarjei Vesaas deltok jeg i Festspela på Aasentunet i Ørsta. Der fikk jeg treffe Guri-san for første gang, og det var en riktig stor GLEDE for meg. Og seinere den sommeren deltok jeg også på Litteraturdagane i Vinje. Olav Vesaas; sønnen til Tarjei, leste høyt fra en av farens romaner, og det var rørende for meg. Jeg traff også flere snille kollegaer fra hele verden som oversetter Vesaas og jeg traff også en forsker. De forklarte meg ordene som jeg ikke helt riktig hadde forstått, f. eks «glenne», og ga meg mye informasjon og inspirasjon. Guri-san var så snill å invitere meg til Midtbø, der Tarjei skrev verkene sine og viste meg rundt i dette hjemmet, hvor hun bor om sommeren. Alt i Vinje var rørende for meg, og jeg følte det som om Tarjei fortsatt virkelig levde der. Det finns en innsjø nedenfor huset, og jeg lurte på om det er der Mattis i Fuglane rodde i båten sin. Egentlig er det ikke det, men hvis en går på tur rundt Vinjevatnet, blir det lettere å forstå beskrivelsene i verkene til Vesaas. Jeg bor ved siden av den største innsjøen i Japan, men hadde aldri tenkt på at det finnes innsjøer uten brede strender. Et fjell i Japan har alltid masse trær, så nordmenn ville kanskje heller kalt det «skog». Fjell i Norge består først og fremst av stein. Natur og landskap kan være så ulikt, alt etter land og region, dette må jeg huske, tenkte jeg da.

Når det gjelder Egalias døtre, er det fullt av ord som forfatteren har konstruert, slik som befruelse (i stedet for beherskelse), herken (frukken), å kvinne seg opp (manne seg opp) osv, osv… Det er nesten som om jeg leser og løser gåter hele tida. Det er gøy men samtidig krever det mye å lage tilsvarende «riktige» ord på japansk. På Kløfta 2023 traff jeg Jean-Baptiste Coursaud; den franske oversetteren av Egalias døtre og fikk et godt råd; det viktigste for meg er ikke å oversette disse ordene bokstavelig, men å finne en løsning på mitt språk, å konsentrere meg om hva som fungerer i den japanske konteksten. Det er en helt annen fremgangsmåte enn med Vesaas. Fordelen er at redaktøren min har journalistisk sans, og hjelper meg med å finne eller lage nye ord. Temaene i Egalias døtre er fortsatt nye her i Japan, og jeg håper det vil være mange som føler: «Dette er boka mi!». En ting til om Egalias døtre: Den nye utgaven som jeg kjøpte i Oslo har etterord av forfatteren, og her kan en lese om bakgrunnen til romanen. Dette liker jeg så godt. I Japan har vi en «etterordkultur». Nokså mange leser etterordet først, i bokhandelen, for å bestemme seg om de vil kjøpe boka eller ikke. Oversettere blir derfor bedt om å skrive etterord selv, og vi bruker ofte etterordet til tilleggsforklaringer for at leseren skal få en dypere forståelse. Det var overraskende for meg å få vite at dette ikke var vanlig i andre land.

Du har oversatt bøker i ulike sjangre. Hva er det mest verdifulle rådet du har fått med på veien av mer erfarne kollegaer?

Jeg var så heldig å bli spurt om å oversette Vesaas sammen med Anne. Samarbeidet med henne har lært meg så mye, ikke bare om nynorsk men også om hvordan en kan forbedre teksten. Hun pleier å oversette teaterstykker, av f. eks Ibsen til japansk. Hun leser alltid hele den oversatte teksten høyt for å kjenne rytmen og sjekke om den høres bra ut og om den ikke er for komplisert å forstå. I teateret kan en ikke høre hva skuespilleren sa på nytt, derfor er det svært viktig at teaterstykket skrives slik at en kan forstå det som blir sagt med en gang, pleier hun å si. Med det rådet retter jeg alltid tekstene mine.

Har du et oversetterforbilde – i så fall hvem og hvorfor?

Anne Lande Peters! Hun gir aldri opp før hun har funnet riktige løsninger og holder alle involverte sammen i en varm sirkel – det skaper bedre resultat. Jeg respekterer henne som menneske.

Har du noe mer du vil dele med oss?

La meg fortelle litt om vår utgave av Is-slottet med det fantastiske omslaget. Det er et tresnitt laget av Einar Sigstad; en kunstner fra Biri. Jeg bodde på Gjøvik og Lillehammer en stund og ble forelsket i verkene hans. Forlaget i Tokyo likte forslaget mitt, og Einar var så snill at han laget et nytt og vakkert tresnitt for den japanske utgaven av Is-slottet! Omslaget for Fuglane og Vindane kommer til å bli med tidligere verk av ham og vi gleder oss til å se hvordan det blir.

Har du en spesiell norsk bok som står ditt hjerte nær? I så fall, hvorfor er den spesiell for deg?

Det er Tormod Haugens Nattfuglene (1975) og Joakim (1979) for meg. Jeg leste dem da jeg var andreårsstudent ved Osaka University of Foreign Studies på midten av 90-tallet, og de står fortsatt sentralt for meg. Haugen er en norsk forfatter for barn og ungdom og skriver om sårbare barn og voksne som til slutt finner ro i sinnet. Ikke i form av den store lykken i livet, men som små framskritt som gjør at ting blir litt bedre hver dag. Det er akkurat hva jeg selv ønsker i dag.
I bakgrunnen av det han skriver er det ofte foreldres skilsmisse, en pappa med psykiske lidelser, en mamma som ønsker å bli fri fra familien, menn som er redde for å miste makt over sitt kongerike og damer under all slags press hjemme eller ute i samfunnet, osv. Jeg hadde aldri lest slike japanske barnebøker før og ble helt overrasket av å lese barnebøker som tar opp skyggesidene i livet. Takket være bøkene hans, kom jeg deretter til å fokusere oppmerksomheten på samfunnsproblemer, og det har betydd så mye for meg seinere i livet.

Vi håper du vil sende Månedens oversetter-stafettpinnen videre til en av dine kollegaer som også oversetter fra norsk. Hvem vil du sende den videre til – og hvilket spørsmål ønsker du å stille?

Jeg vil gjerne sende stafettpinnen videre til Cristina Falcinella fra Italia.

«Hei, Cristina san! Tusen takk for prat på Kløfta!
Tipset ditt om Jon Fosse; at det er viktig å høre på den musikalske rytmen i tekstene hans, ga meg et nytt perspektiv, fordi jeg var opptatt av bare å tenke over hvordan en skulle oversette tekstene som har få kommaer og punktumer.
Kan du ikke dele erfaringene dine om Fosse med de mange oversetterne ute i verden som jobber med bøkene hans?»

Les mer

Les mer om Chie på Books from Norway

Les flere intervjuer i NORLAs serie

Oversetterne er de viktigste aktørene vi har for å få norsk litteratur ut i verden. Deres arbeid er av helt avgjørende betydning, og for å kaste lys over dette arbeidet, startet vi i 2015 intervjuserien «Månedens oversetter».
Du finner alle intervjuene samlet her