Månedens oversetter i mars – Annika Kupits
Annika er kjent blant Estlands ungdom som «dama som har oversatt William Wenton-bøkene», ettersom serien – helt overraskende for oversetteren, som trodde at etter Harry Potter kommer ingenting – ble nokså populære. Hun har til og med skrevet autograf på gata, som vel ikke skjer altfor ofte med oversettere. Hennes drøm har alltid vært å oversette «skikkelige» skjønnlitterære verk. Og det har hun ennå ikke fått til, som hun sier. De siste sju åra har Annika jobbet som bibliotekar, museumskurator og tolk av kulturarrangementer for blinde (audio description), men det tøffeste har vært jobben som mor, ved siden av alt annet. Akkurat nå oversetter hun I seng med fienden av Ellen Støkken Dahl og jobber med en prosjekt som copywriter for det lokale museet. Egentlig vil hun gjerne skrive bøker selv, men mens hun venter på inspirasjon, lønner det seg å holde seg varm med å oversette andres tanker, dvs. nærlese tekster.
Hvordan endte du opp som oversetter av norsk litteratur?
Det hele startet i sjuende klasse på skolen med at vi skulle begynne å lære et tredje fremmedspråk. Engelsk, russisk og så skulle vi begynne med tysk. Men læreren ble syk og bare en svensktalende vikar ble funnet. Det forårsaket turbulente protester blant foreldre, og barna, og jeg var nok den eneste «suksesshistorien» av oss 27 elever som måtte bli med på den pedagogiske innovasjonen. For det var slik jeg fant nisjen min – skandinaviske språk. Håpet om å komme seg inn i en velferdsstat spilte nok også en rolle i den store forelskelsen min i det svenske språket, samt også et romantisk bilde av mine svenske forgjengere som familie-mytologien var så stolt av. Og å studere filologi på universitetet virket mye mer passende og hederlig enn å bli en barnepike. Med en gang jeg begynte å studere norsk filologi (fordi dette året jeg skulle begynne var det ikke opptak i svensk filologi!) ved Universitetet i Tartu, hadde jeg av en eller annen grunn allerede som mål å bli oversetter, kanskje på grunn av manglende fantasi…
Nå er jeg både tolk og oversetter, og norsk-kunnskapene mine har gitt meg en del av «oversettelsesbrødet på bordet», om jeg får bruke en direkte oversettelse fra estisk.
Din portugisiske kollega João Reis sendte stafettpinnen videre til deg. Han skriver:
«Hei Annika! Jeg ser at du oversetter fra norsk og også fra svensk, dansk og engelsk, til estisk. Du ser ut til å ha jobbet mest med skjønnlitterære bøker. Hva er den store utfordringen med å oversette fra norsk til estisk? Hva er de største tekniske vanskelighetene?»
Ettersom jeg oversetter norske bøker, sliter jeg med djevelen som kunne kalles Hovmod. Jeg har nemlig ansett norsk (og her mener jeg riksmål, selvfølgelig) for det enkleste språket i verden å lære seg! (Fordi at etter engelsk, tysk og svensk tok det meg bare ett år å komme i gang, som jeg vet nå er ingenting om man sammenlikner meg med alle de polyglottene jeg har truffet på forskjellige sommerkurs i Norge). Og norsk litteratur finnes det, synes jeg, altfor mye av i en verden av begrensede ressurser. Hva mer er: setningene i en «typisk» norsk bok er korte eller enda kortere, fortellerstemmen ofte mer enn lakonisk, det eksisterer praktisk talt ingen skilletegn, og dialogen er aldri en overraskelse.
Men så plutselig – og det skjer nesten alltid – nekter «det enkleste språket» den rollen og tar hevn – plutselig samles alle de korte ordene slik at helt fantastiske skapninger dannes, som er, rett og slett, mystiske, uforståelige og utfordrende. Språkets mirakel!
Så hjelper det å høre på norsk radio, for å komme seg litte granne nærmere det egentlige norske sinnelaget, og kanskje da, til slutt, får den stolte, muligens hovmodige taleren av et finsk-ugrisk kasusspråk boka oversatt.
Du er første estiske oversetter i vår intervjuserie. Er det noe du tenker folk flest ikke vet om Estland – eller estisk språk – som du har lyst til å dele med oss?
Javel, det er vel en hemmelighet som bare noen få hundre tusen mennesker på jorden vet: estisk er det fineste språket i en verden hvor det å ha et selvstendig nasjonalstat med sitt eget riksmål er et under. Noen av de nærmeste slektningsspråkene til estisk har blitt spist opp av Russlands politikk i løpet av bare et halvt sekel. Og enda flere er i dødsfare as we speak.
Har du en spesiell norsk bok som står ditt hjerte nær? I så fall, hvorfor er den spesiell for deg?
Den første norske forfatteren som vekket mitt ønske om å oversette var Selma Lønning Aarø med sin Bebudelse. Hun besøkte oss, norskstudenter, i Tartu i 2001 og jeg lovet henne, at jeg skal oversette hennes verk med en gang jeg blir flink nok til det. Ja, flink eller ei, men jeg har hittil ikke fått det til. Med unntak av en liten bit av Vill ni åka mera? for et litterært magasin for unge poeter og oversettere. Jeg prøvde også å oversette Hennes løgnaktige ytre. En roman om Anna Munch for et forlag som hadde likt min oversettelse i ungdomsmagasinet, men så følte jeg at i en tid med klimakrise og krig er det rart å bruke ressurser på en – om enn meget intrigerende – dame som fulgte etter Knut Hamsun. Selv om det ikke var hovedpoenget med boka, selvsagt, men dere skjønner kanskje hva jeg mener. Jeg ønsket at oversettelsene ga verden noe vakkert, noe som hjalp til, forandret, forbedret noe. Men vi får se – kvinnehistorien er fremdeles favoritt-temaet mitt og jeg skal ikke glemme Selma…
Hvilket spørsmål burde vi ha stilt deg?
Det å få spørsmålene stilt om oversetter-virksomheten (min) i det hele tatt er en stor og viktig sak. Denne intervjuserien hjelper oversettere å verdsette seg selv mer, å oppdage andres taktikker, metoder og triks, og ikke minst, se at det er så mange av oss, overalt i verden og at variasjonen av oversettere er så utrolig fargerikt. Takk skal dere ha!
Velger du selv bøkene du ønsker å arbeide med? Og i så fall: hvordan gjør du det?
Jeg velger selv i den grad at jeg tør å si nei, hvis jeg ikke vil og må oversette. Og nå har jeg også fått mulighet til det, fordi forlagene allerede vet at jeg eksisterer. Men ellers, akkurat nå er jeg fornøyd med at tilbudene kommer fra forlagene – de har god oversikt over hva våre lesere er villige til å ta imot, og hvilke verk som har hevdet seg internasjonalt. Det å avgjøre hva som skal oversettes er jo en vitenskap, som jeg rett og slett ikke har ressursene til.
Hvordan griper du an en oversettelse: går du rett på med å oversette for å holde på en spenning i forhold til teksten, eller leser du hele boka grundig før du går i gang?
Takk for dette spørsmålet!
Det er egentlig det hemmelige trikset mitt, som passer bra med det rastløse og utålmodige vesenet mitt: etter flere års erfaring leser jeg nå aldri boka før jeg oversetter den. Det samme gjelder for undertekster av film. Jeg tror at det, i hvert fall i Estland, ikke regnes som god tone blant etablerte oversettere. Men sånn takler jeg i hvert fall barnebøker og kriminalromaner for å overleve kjedsomheten som i sin del ikke hjelper til om man må være der og da, entusiastisk og alltid sprek for å finne de flotteste, mest nøyaktige uttrykkene, ikke sant. Og senere, når jeg allerede er vant til stilen og innholdet, kan jeg utrydde alle feil som skyldes uvitenhet, og så er jeg også varsom med det. Da jeg oversatte Jo Nesbøs Sønnen, ble boken så spennende at jeg kunne gjøre hele ukas arbeid på en dag, bare for a kunne lese videre, uten å spise eller sove. Selvfølgelig er en slik praksis ikke særlig bærekraftig i det lange løp. Og denslags taktikk er vel knyttet til sjangeren, og ville absolutt ikke fungere med f. eks. filosofiske, historiske eller hard core skjønnlitterære verk.
Har du et norsk «skrekkord»?
Jeg opplevde mange skrekkord, eller til og med hele skrekkavsnitt, da jeg begynte med å oversette Thomas Enger. Han brukte uttrykk eller ord i sammenhenger jeg aldri hadde møtt før og som til og med Google aldri hadde sett før. En stund måtte jeg drøfte med meg selv om jeg enten hadde fått hjerneinfarkt eller blitt sendt den hollandske versionen… Han er egentlig hovedlæreren min angående hovmodet jeg snakket om ovenfor, og minner meg på hvor mye man burde lese og tenke på et fremmed – og sitt eget – språk for å holde seg i form. Man blir aldri ferdig med dette arbeidet.
Har du en hemmelig «superpower», altså noe du kan som ikke så mange vet om?
Jeg kan både synge og danse temmelig bra, men i denne rollen hører og ser man meg sjelden. Men jeg skal jobbe med det, jeg lover, etter at neste oversettelse blir ferdig (igjen).
Vi håper du vil sende Månedens oversetter-stafettpinnen videre til en av dine kollegaer som også oversetter fra norsk. Hvem vil du sende den videre til – og hvilket spørsmål ønsker du å stille?
Jeg sender stafettpinnen til Eva Keckova;
«Hei, Eva!
Det er oftest de samme kjente navnene og verkene man gjerne oversetter fra norsk. Mens «dine forfattere» i mine øyne er nokså originale. Hvordan ser det ut for oversettere fra norsk til tsjekkisk – er det en spesiell nisje for alt og alle? Er det nok å gjøre eller ville du ha oversatte mer? Hvem velger hva som oversettes? Finnes det noe du har ønsket å oversette men som ikke ville blitt mottatt av tsjekkiske lesere?»
Les mer
Les mer om Annika på Books from Norway
Les flere intervjuer i NORLAs serie
Oversetterne er de viktigste aktørene vi har for å få norsk litteratur ut i verden. Deres arbeid er av helt avgjørende betydning, og for å kaste lys over dette arbeidet, startet vi i 2015 intervjuserien «Månedens oversetter».
Du finner alle intervjuene samlet her
