Miroslav Zumrík - Månedens oversetter

Hvordan endte du opp som oversetter av norsk litteratur?

Det skyldes at jeg under filosofistudiet tok et kurs i oversettelse av filosofiske tekster. Der skjønte jeg hvor fullstendig oppslukende et arbeid med teksten kan være. Man glemmer tiden helt, når en skal bak teksten i et fremmed språk, og ut igjen med den oversatte teksten. Etter denne opplevelsen ble jeg motivert til å jobbe videre med tekster. Først valgte jeg polsk som ligger meg veldig nært og er et elegant språk. Så ble jeg av mine skolekompiser gjort oppmerksom på det svenske språket, som de selv hadde studert. Det hørtes først både spennende og ugjennomtrengelig ut. Senere fikk jeg mulighet til å ta norskkurset, både i Bratislava og i Bergen, og da ble jeg fort bergtatt. Ikke bare av selve språket, men også av væremåter, natur og litteratur, selvfølgelig. Et par år senere fikk jeg det første oppdraget, den nydelige debutboka til Kjersti Annesdatter Skomsvold. Og vips, her er jeg, tolv år senere.

Jobber du med noe annet enn å oversette?

Selv om det å oversette føles så givende, så er det faktisk noe som jeg gjør ved siden av å undervise og forske på språk. Det er noe dypt tilfredsstillende i å formidle emner som engasjerer meg til våre studenter. De i sin tur lytter, stiller spørsmål, samtaler og gir innspill og tilbakemeldinger, men av en eller annen grunn tar de seg også bryet med å finne ut når jeg har bursdag, for så å bake ei flott kake til meg. Noen lignende, men annet, er det å sitte på instituttet, drikke kaffe og skrive om språkstilen til slovakiske rettsavgjørelser i straffesaker. Det er noe spesielt ved rettsspråket, ikke bare på slovakisk, men i alle andre rettsspråk, også norsk. La oss ta en setning som denne, tatt fra en av Norges Høyesterett sine dommer: Den valgte lovgivningsteknikken med å regne opp eksempler før det angis en generell kategori, taler etter min mening for at det må ses hen til eksemplene ved fastleggelsen av omfanget av meldeplikten. Det er jo nesten poesi, om enn litt hermetisk til tider. Denne språkmessige særegenheten i slovakiske straffedommer ville jeg nylig sette fingeren på i en monografi, med hjelp av datamaskiner og statistiske metoder. Alltid noe nytt å lære seg, og gjøre ved siden av.

Din estiske kollega Riina Hanso sendte stafettpinnen videre til deg, med dette spørsmålet:

«Hei Miro! Takk for sist på Kløfta-konferansen.
Jeg lurer på hvilken bok synes du er din beste oversettelse hittil? Og om du har fått sjansen til å oversette noe av Merethe Lindstrøm som vi snakket om?»

Hei Riina! Selv takk og alltid hyggelig å prate med deg. Vedrørende spørsmålet: Jeg ville ikke gå så langt som å si at jeg har én oversettelse som er best, men den som jeg har et ganske spesielt forhold til er boka 33 av Kjersti Annesdatter Skomsvold. Jeg husker alle de fine utfordringene med av og til bisarre scener i boka, og hvor godt det føltes å komme med motsvarende scener på slovakisk. Boka trenger ikke å være tjukk for å gi mangt å tenke tilbake på. Når det gjelder Merethe Lindstrøm, så er jeg alltid spent på hennes nye bøker, men jeg har ikke fått tid til å for alvor søke etter en slovakisk forlegger for henne. Jeg bare leser den nyeste romanen Når vi synger og blir igjen fascinert av forfatterens sans for språklig rytme. Det er også inspirerende når jeg skal finne rytmen i hver tekst jeg jobber med.

Du har oversatt bøker i flere ulike sjangre: skjønnlitteratur, krim, sakprosa og barne- og ungdomsbøker. Er det en sjanger du ønsker å oversette mer av?

Det føles privilegert å få prøve flere sjangre. Selv trives jeg best med skjønnlitteratur, sakprosa, og særlig barne- og ungdomsbøker. Denne siste sjangeren ønsker jeg å fokusere mer på i framtida, helt klart. Det er veldig morsomt å oversette det som gjerne er ganske lite omfangsrike bøker, der det likevel finnes så flotte ordspill, eller der man helt enkelt må finne på nye ord, også milde banneord. Som i serien Oppdagerklubben av Bobbie Peers og Sandra Steffensen. Det er også fint å få tilbakemeldinger fra barnelesere, kan hende i form av takketegninger, enten det nå er fra min søsters eller kollegaens barn. Slike ting motiverer meg til å fortsette med sjangeren. Ikke at jeg ikke tåler beskrivelser av signifikante hendelser, så som i bøkene til Åsne Seierstad. Og siden jeg har også jobbet med praktiske juridiske tekster og oppdrag (f. eks å oversette/tolke for partene ved forhør, møter under tvistemål og domsavsigelse i retten), så ønsker jeg også fokusere på oversettelse og videre forskning på den slags materiale, gjerne i et sammenlignende norsk-slovakisk perspektiv.

Har du et norsk favorittord og/eller evt. «skrekkord»?

Jeg vil si at ethvert ord kan være en favoritt eller en forskrekkelse i en gitt sammenheng. Det kommer an på om jeg – som sagt – finner rytmen eller den språklige tråden (Thure Erik Lund ville kanskje bruke ord som språkduren) som viser veien til slovakiske ekvivalenter. Akkurat nå jobber jeg med en ny oversettelse av Trygve Gullbransens Og bakom synger skogene. Det føles godt å søke etter alle de litt gammeldagse, sjeldne uttrykkene for allslags ting fra verden på 1800-tallet: bredbygder, grender, hester, skogstrøyer, veidemenn, forstuer, bjønneskrotter, kneiker, kleiver, koller, bekkefar og mye mer. Takk og lov at det finnes gode norske og slovakiske ordbøker som man kan søke råd i. Og så blir man klar over hvor mange ord som finnes på respektive språk for hverdagslige, eller ikke så helt hverdagslige ting. Slike ting forstørrer ens språklige verden. Ellers pleier jeg å utfordre meg selv til å ikke bruke setningskonstruksjoner med å være/å bli for mye. Det er ganske normalt i norsk og andre germanske språk, men slovakisk tenderer til å velge enklere verb, som gjør teksten tettere. Jeg unngår også repetisjon i replikker som han/hun sa… han/hun sa… osv. Og omvendt, norsk klarer seg ofte uten relasjonspronomen som (boken han hadde), som er nesten obligatorisk hos oss, men da kan man (må man) finne språklige omveier. Til slutt vil jeg nevne plassering av adverbial-bestemmelser, som på slovakisk føles naturlig på andre steder enn på norsk, det vil si ikke mot slutten av setningen, men helt omvendt. Den beste følelsen man kan oppnå er at nå motsvarer den oversatte frasen originalspråket og at det ikke skurrer på slovakisk.

Hvilke av bøkene du har oversatt har gitt deg mest glede?

Det er sikkert rart å snakke om gleden i forbindelse med Åsne Seierstads En av oss, men det terminologiske mangfoldet som jeg måtte forholde meg til i akkurat denne boka, var meget stimulerende. Det var begreper fra kjemi, rettsmedisin, selve retten, politikk, men også Norges historie, håndverk, og flere andre områder. Selv om man glemmer mange av disse uttrykkene med tiden, så var denne konkrete jobben helt spesiell. Ikke minst fordi jeg så som alle andre følte at her var det skjedd noe helt utenom det som man ellers må forholde seg til.

Hva er den største språklige misforståelsen du har oppdaget i siste liten, og som du rakk å rette opp?

Kanskje ikke en språklig, men saklig, stedsrelatert misforståelse, da jeg jobbet med min eneste krim-oversettelse, Evas øye av Karin Fossum. Jeg begynte å lese om elva som deler byen i to, om tinghusets og NRK sin bygning, Rosenkrantz- og Tordenskioldsgate som alle befinner seg i Oslo. Og fra da av gikk jeg en viss tid ut fra tanken om at handlingen utspiller seg i hovedstaden. Men så var det veldig forvirrende at stedene i boka ikke stemte overens med de som jeg kjenner fra Oslo. Først senere oppdaget jeg at jeg nesten hadde lagt om handlingen fra Drammen. Det ville jammen meg bety å ta seg for stor skaperfrihet, vil jeg si. Det er da kanskje lurt å fortløpende revidere utgangspunktene sine.

Er det noen norsk bok som enda ikke er oversatt til slovakisk, som du lengter etter å oversette?

Her vil jeg helt klart nevne bøkene til Thure Erik Lund. Han har den fine vanen å alltid sende meg sin nye bok og jeg vil så gjerne gjengjelde denne ved å omsider finne tid og en villig slovakisk forlegger til Lunds unike fortellingsevne. Jeg vet at forfatteren bare delvis har blitt oversatt til engelsk og tysk, og i tilfelle anledningen ville by seg, så tenker jeg på hans nyeste roman, Vertebrae, som jeg tror ville fungere på slovakisk også. Jeg leste den med stor glede, som en slags belønning etter å ha skrevet ferdig monografien min. Jeg er nesten sikker på at jeg vil lykkes med forleggerfangsten.

Vi håper du også vil sende Månedens oversetter-stafettpinnen videre til en av dine kollegaer som også oversetter fra norsk. Hvem vil du sende den videre til – og hvilket spørsmål ønsker du å stille?

Jeg har tenkt å spørre Karolína Stehlíková fra Tsjekkia, som jeg av og til møter på ikke bare norsk-organiserte sammenkomster her og der:

«Hei Karolína, jeg likte veldig godt samtalen du gjorde med den tsjekkiske eksil-skuespilleren Alexandra Myšková, som lenge har bodd i Norge, nylig publisert i portalen iliteratura.cz. Har du tenkt på å gjøre lignende intervjuer i framtida? Og: har du, ved siden av barnebøker, også tenkt på å oversette en annen norsk dramatiker, etter de eldre og nyere klassikere?»

Les mer

Les mer om Miro på Books from Norway

Les flere intervjuer i NORLAs serie

Oversetterne er de viktigste aktørene vi har for å få norsk litteratur ut i verden. Deres arbeid er av helt avgjørende betydning, og for å kaste lys over dette arbeidet, startet vi i 2015 intervjuserien «Månedens oversetter».
Du finner alle intervjuene samlet her