Utviklingsstøtte på litteraturfeltet - Norsk barnebokinstitutt i Iran

Iran og barnebokkonferansen
På initiativ fra Rumi festival Oslo ble blant andre direktør Kristin Ørjasæter og utdanningsleder Dag Larsen fra NBI invitert til å delta på en konferanse om barnelitteratur i Teheran, The Child, Literature and the Joys of Reading. Konferansen arrangeres av det iranske barnebokrådet, Children’s Book Council (CBC), en ikke-statlig kulturinstitusjon for barn og unge i Iran.
Dag Larsen holdt en todagers workshop i skrivekunst for iranske barnebokforfattere, mens Kristin Ørjasæter bidro med flere foredrag på konferansen. I tillegg hadde de flere møter med barnelitteraturnettverket i Teheran – både med forfattere, forskere, kunstnere og litteraturformidlere.

NBI ble kontaktet av Rumi festival Oslo på bakgrunn av at de tidligere hadde vært med å arrangere et besøk fra det iranske Children’s Book Council (CBC) i Norge, hvor de blant annet besøkte Norsk barnebokinstitutt. Kristin Ørjasæter forteller at konferansen fokuserte på både forskning og formidling. Hovedtemaet på årets konferanse var leseglede, og Ørjasæter holdt foredrag om både leseglede og om norsk barnelitteraturhistorie, dets sjangere og dens egenart. Mer om hovedinntrykkene fra konferansen kan du lese her.

Det bor 17 millioner mennesker i Teheran, hvor det er hardt å leve. Ørjasæter og Larsen forteller at de møtte mange tapre mennesker, som jobber frivillig, ofte uten lønn, for det de tror på. Den fantastiske gjestfriheten de ble møtt med har gjort dypt inntrykk.
Iran har godt utbygde statsinstitusjoner, og ligger i så måte langt foran flere andre land i Midtøsten, men mye av sosialhjelpen i landet er basert på frivillige organisasjoner. Graden av utdanning er veldig høy, og det er ikke uvanlig å ha en mastergrad. Kvinnene er ofte bedre utdannet enn mennene, fordi mennene må tidligere ut i jobb for å forsørge familien. Men, fordi kvinnene ikke får arbeid etter endt utdanning jobber mange av dem på frivillig basis. På den måten kan man si at kvinnene er svært sentrale i arbeidet med å drive deler av det iranske samfunnet fremover.
I Iran utgis det vesentlig færre barnebøker pr. innbygger enn i Norge – det utkommer omtrent like mange barnebøker som på norsk til en befolkning på rundt 77 millioner mennesker.

Barnesyn og CBCs arbeid
Ørjasæter forteller at det sterke selvstendige barnet, som er grunnmotivet i nordisk barnelitteratur, ikke er tilstede i de iranske barnebøkene hun har blitt introdusert for. Et annet og mer autoritært barnesyn er innlemmet i barnelitteraturen i Iran, og barneperspektivet er dermed heller ikke så tydelig i de iranske barnebøkene. Mer om Ørjasæters inntrykk av den iranske barneboklitteraturen kan du lese her.
Dette autoritære barnesynet gjenspeiles også i andre deler av samfunnet, og da særlig i skolen. Det iranske barnebokfeltet holdes i stor grad oppe av de mange stilftelsene og ikke-statlige organisasjonene i landet. Flere av disse organisasjonene har egne nisjer, og mange er kritiske til den autoritære formidlerstilen i skolen. Et resultat av dette er prosjektet «Read with me». Dette er et leseprosjekt som retter seg mot barn i fem av de fattige provinsene der analfabetismen er spesielt merkbar, og i strøk der det ikke er tilgang til kvalitetslitteratur. Prosjektet organiseres av en arbeidsgruppe på 30 personer, de har lært opp 1000 lokale lærere til å arbeide med prosjektet, som altså handler om å lese høyt sammen med barna.
Ørjasæter fremhever nettopp barnesynet som den største forskjellen på det norske og det iranske barnebokfeltet. Samtidig er det da interessant å merke seg at de leser de samme teoriene om barnelitteratur i Iran som norske studenter leser.
«Så jeg opplevde kanskje det autoritære barnesynet som en arv som fortsatt er tilstede, men det aner meg – selv om jeg bare var der en uke – at det kan oppstå en konflikt mellom teorien som leses, og det autoritære barnesynet som ligger i samfunnet. Det autoritære barnesynet kan kanskje bli utfordret av studiene.»

Og at noen har tatt opp kampen for barnet ved hjelp av barnelitteraturen kommer tydelig til syne gjennom arbeidet til det iranske barnebokrådet. Children’s Book Council ble startet opp i 1961, og har i dag en liten stab på 20 ansatte, men hele 1200 frivillige. 95 % av de som arbeider for CBC er kvinner. Blant de mange prosjektene CBC står bak finner vi Bok for alle. Dette er et omfattende prosjekt, hvor man jobber for at alle barn skal få tilgang til bøker, som har resultert i blant annet utvikling av taktile bøker for blinde og svaksynte, og oppbygging av biblioteker og leseopplæring i fattige provinser og flyktningeleirer. Iran ligger midt mellom Irak og Afghanistan, og før Syria-krisen var Iran det landet i verden som har hatt størst flyktningetilstrømning. Leseopplæringen CBC har kunnet tilby i flyktningleirene har vært uvurderlig, særlig for afghanske jenter, som tidligere ikke har hatt adgang til skole. Ørjasæter fremhever her nok en gang hvor inspirerende det var å møte folk som jobber så hardt for det de tror på, under såpass krevende forhold. De fremviste en sterk tro på barnelitteraturens kraft og helbredende virkning – en oppriktig tro på at god barnelitteratur gjør barna til bedre mennesker. Ved å gi barna tilgang på bøker bygger de fremtiden. Mer om CBC kan du lese her.

Skriveverksted på et annet språk
Dag Larsens oppdrag på reisen til Teheran var å holde et skriveverksted for 12 unge iranske forfattere. Han viser et bilde av 12 unge, smilende mennesker (pluss en blid vaktmester som snek seg med) – fire menn, og åtte kvinner. De er alle velutdannede, spirende forfattere, med minst en utgivelse bak seg, og ser ut til å være rundt 30 år, pluss/minus. Også han fremhever den enorme gjestfriheten de ble møtt med i Iran. «De har en sterk æreskodeks når det gjelder å ta vel imot gjester, og man ble passa på på alle bauger og kanter. Man føler seg generelt enormt trygg, og godt ivaretatt».
Larsen forteller at det å holde dette skriveverkstedet i Iran ikke var så forskjellig fra det å holde skriveverksted i Norge som man kanskje skulle tro. Han tok utgangspunkt i samme opplegg som han bruker i Norge da han skulle legge opp kurset. Det ble to intense og lærerike dager, hvor de holdt på fra klokken ti på morgenen, til klokka seks på kvelden. Den første dagen jobbet de med det han kaller intuitiv skriving. «Dette er skriving som ikke er tenkt for utgivelse, men for personlig utvikling som forfatter. Man skriver uten sperrer og jobber med det sanselige. På flere skrivekurs jobber man med en slags oppskrift, noe jeg mener er litt «juks», for skriving er mer komplisert enn som så – det er viktigere å finne sin egen måte å skrive på. Min oppgave er å lære dem å lytte til seg sjøl, og hjelpe dem til finne sin egen metode for skrivingen».

De fikk flere ulike skriveoppgaver, og prøvde flere metoder gjennom dagen. Den største forskjellen fra å holde skrivekurs i Norge er nettopp det at man blir prisgitt gode tolker når man jobber på et annet språk. Av den grunn fikk Larsen med seg to dyktige tolker, med svært gode engelskkunnskaper til å hjelpe seg. Å vurdere den litterære kvaliteten på tekstene er vanskelig i en slik setting, selv med gode tolker. Men, siden man her først og fremst skal lære ulike skrivemetoder blir denne vurderingen underordnet. «Jeg var nøye på å understreke for forfatterne at dette er noen metoder man kan bruke, og at de må velge den som passer dem best». Skriveverksted kan være et viktig skritt på veien for at forfatterne skal kunne finne sin egen metode.

Når det gjelder innholdet i iranske barnebøker sier Larsen at han har inntrykket av den er preget av at forfatterne ofte tar utgangspunkt tradisjoner fra egen nasjonallitteratur, både klassikere og sagn. Iran har en sterk muntlig- og gammelskriftlig forfattertradisjon, hvor poesien er sentral. Poesiformen har blitt med inn i barnelitteraturen, og står også sterkt i sangtradisjonen i landet.
I tillegg står det overnaturlige sterkt i den iranske fortellertradisjonen, og i de fleste historiene forfatterne skrev var det dyr og kjemper eller andre overnaturlige vesener som var hovedpersonene. «Jeg prøvde derfor å få dem til å få mennesker inn i historiene, gjennom øvelser hvor de ikke hadde med dyr i teksten».

Det viste seg i løpet av kurset at forfatterne hadde lært lite om karakterbygging, og bruk av synsvinkel og barneperspektiv. Larsen forteller at problematikk rundt synsvinkel og barneperspektiv er noe man også ofte må gå dypere inn i på skrivekurs her hjemme, da dette er utfordringer som er unike for barnelitteraturen. I stedet for å fortsette opplegget med intuitiv skriving foreleste derfor Larsen om disse tingene under dag to av skriveverkstedet, før de jobba mer konkret med karakterbygging og synsvinkel resten av dagen. «Dette resulterte i noen spennende tekster. De fant ut at det var enklere å bygge en god historie når man i forkant har utviklet et par gode karakterer.»

Skrivekurset ble avsluttet med en spørsmålsrunde hvor Larsen kunne bidra med egne erfaringer. Forfatterne var alle svært lærevillige og åpne, og gav uttrykk for at de ønsker å fortsette arbeidet som ble påbegynt på skriveverkstedet. «At de satte pris på kurset var tydelig, da det er ganske barske forhold i Iran, og det ikke er gitt at de enkelt kan finne lignende arenaer å utfolde seg på». Les Larsens egen artikkel om skrivekurset her.

Interessen for nye impulser i det iranske barnebokfeltet reflekteres også gjennom at et iransk forlag nylig sikret seg rettighetene til boka Skriv genialt, som skal utgis på farsi. Oversettelsen støttes av NORLA.

Mer informasjon om NORLAs reisestøtte til utviklingformål på litteraturfeltet kan du finne her.