Sabine Richter - Månedens oversetter

Hvordan endte du opp som oversetter av norsk litteratur?

Det hele begynte med å forelske seg håpløst – eller rettere sagt håpefullt – i å lese da jeg begynte på skolen som syvåring og fikk en omvisning i barnebiblioteket. Vi hadde bare to eller tre bøker i huset hjemme: en tykk telefonkatalog og to kokebøker, husker jeg. Etter det var jeg innom barnebiblioteket de to dagene i uken de hadde åpent, slukte alt jeg fant av bøker – barne- og ungdomsbøker, leksikon, sakprosa – og da jeg fylte tolv, hadde jeg lest absolutt alt de hadde i hyllene der. Så jeg fikk da lov å bytte til voksenbiblioteket for å finne flere bøker å lese.

Senere, etter artium ble det to år jobb på bokhandel i Berlin, etterfulgt av germanistikk-, anglistikk-, og i brytningstidens forvirring i en ellers lukket studiegang – skandinavistikkstudier i Greifswald. Avslutningsarbeid i litteraturvitenskap om en tysk-jødisk forfatters dagbøker. Mer og veldig mange språk- og litteraturstudier i Oslo – ved siden av veldig mye jobb for å kunne sånn noenlunde livberge seg – mer jobb, dvs. flere år med litteratur- og språkundervisning på universiteter i England, og parallelt til dette igjen egne litteraturstudier i allmenn litteraturvitenskap og magistergrad i sammenlignende litteraturvitenskap og norsk litteratur. Tilbake i Oslo mange år undervisning av norske studenter og videreutdanningsarbeid for norske tysklærere med hovedvekt på litteratur og språk på Universitetet i Oslo, pluss mange utfordrende og givende oppdrag som tolk på fine Nationaltheatret. Så her ser du konturene av en grensegjenger og forhåpentligvis litteraturformidler.

Vel, når man er en bok-junkie og selv leser så å si alt man kan på et fremmedspråk man behersker eller lærer seg, ser man alltid en viss diskrepans mellom originalteksten og oversettelsen. Det kan ofte være frustrerende og til tider forbausende oppløftende. Er man heldig, oppdager man en viss finfølelse – Fingerspitzengefühl – og mesterskap i det en god oversetter har utvist. Det fyller meg alltid med beundring og stor respekt, slike opplevelser er noe å strekke seg etter.

Siden vi alle trenger verktøy til å realisere våre drømmer, er det ikke nok med bare vilje og diverse arbeidserfaring; det trengs en skikkelig utdannelse og formell kvalifikasjon. Jeg jobbet lenge og intenst med å få dette til – som jammen ikke var lett hvis man skal leve som frilanser og har t.o.m. en viss eksamensskrekk – og i dag er jeg bl.a. statlig eksaminert og autorisert oversetter og statlig registrert tolk. Det hjelper å jobbe mot et mål, å lære veldig mye underveis som man ikke har særlig interesse for, men er nødt til å lære seg likevel. Det hjelper å være sta og gi blaffen i om det tar lang tid og flere forsøk …

Og så trenger man også litt flaks her i livet: For mange år siden fikk jeg tilbud av en kollega på universitetet om å oversette en liten roman av en tidligere fange i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, ikke langt fra der jeg vokste opp. Dette var vel et tegn. Da var det på en måte en moralsk forpliktelse og noe som lignet soningsarbeid, noe personlig, tror jeg. Jeg tror sterkt på å ha en personlig tilknytning til og motivasjon for en bok man skal tilbringe mange dager og netter i mange måneder med å oversette. Jeg tenker på de som ikke kan lese denne boka i et for dem ukjent språk og som skal få mulighet til å lese den på sitt morsmål, i mitt tilfelle tysk … For en lykke å kunne dele en leseopplevelse med noen – som f.eks. min søster – som ikke kan andre språk, men som er åpen og nysgjerrig likevel.

Det å oversette er også en personlig og identitetsskapende prosess for meg. Det er som å komme hjem til seg selv igjen og igjen, det betyr å falle til ro i mitt eget språk – uavhengig av hvor i denne verden jeg måtte befinne meg og hvilket fremmedspråk folk rundt meg snakker i nettopp dette øyeblikket.

Jobber du (eller har du jobbet) med noe annet enn å oversette?

Kort svar: Ja, det gjør jeg eller rettere sagt: det har jeg gjort i ørten år.

Som nevnt tidligere er jeg egentlig utdannet litteraturviter, germanist og skandinavist, dvs. har alltid beveget meg i grenseområdet mellom to eller flere kulturer. Jeg har undervist i tysk litteratur for norske studenter i Oslo og i Halden, har i årenes løp holdt mange videreutdanningskurs for norske tysklærere i Norge, har undervist engelske og internasjonale studenter i Norwich, Cambridge, Canberra, Teheran og på Goethe-institutt i Oslo, og tyske studenter i norsk på mitt gamle universitet i Berlin. På det meste hadde jeg fire forskjellige små stillinger samtidig. Man lærer noe om sin egen arbeidskapasitet, men livet som frilanser er som mange lesere vet alt for godt jammen ikke lett. Jeg har alltid frarådet mine studenter fra frilanserlivet og oppmuntret dem til å finne en givende jobb med en stabil inntekt, mulighet for å ta seg fri for å få litt ferie – og å følge det kreative ved siden av et A4-liv. (Unntaket her ville være å bli f.eks. juridiske eller medisinske fagoversettere, som får som regel en fair og passelig betaling.) Og da med glede og overskudd og ingen eksistensielle bekymringer. Sistnevnte kan gjøre deg syk …

Din sørkoreanske kollega Yu-jin Lee sendte stafettpinnen videre til deg, med følgende spørsmål:

«Hei Sabine, takk for sist på Kløfta-konferansen!
Jeg har stor respekt for at du oversetter ulike sjangre.
Og så undrer jeg på om det er en særlig trend å gi ut norske samtidsbøker i dagens tyskspråklige bokmarked? Og: hvilken norsk bok vil du helst oversette i fremtiden?»

Takk, Yu-jin Lee, for at du var så åpen, og for vår samtale på Kløfta. Verden blir et tryggere sted når man vet at gode folk og brobyggere som deg bryr seg om og brenner for lignende ting. Vi har da mye til felles.
Tyskspråklige lesere vet dette, men kanskje ikke så mange utenfor Østerrike, Tyskland og Sveits: Nesten alt som er noenlunde dugelig av norsk litteratur – takket være sjenerøse støtteordninger og entusiastiske oversettere og forleggere – blir oversatt til tysk. Norske forfattere får som regel mye oppmerksomhet i de tyskspråklige landene, og mange bokelskere har en slags vill og ofte romantisk beundring for alt som kommer fra lille, eksotiske og rike Norge som ligger så nær, men likevel i utkanten av Europa. Selvsagt blir ikke alle norske bøker bestselgere i det store utlandet, men det skjer igjen og igjen. Takket være Jostein Gaarder tidligere, men i de siste årene Jo Nesbø, Karl Ove Knausgård, Maja Lunde for å nevne noen få. Og flere skal det bli, håper jeg.

En norsk oversettervenninne har skrevet en vidunderlig bok med noveller om noen fascinerende historiske personer. Det er en drøm å få oversette denne uhyre velskrevne, kreative og krevende boka. I et sviktende tyskspråklig bokmarked, der mange lesere er engstelige for framtiden og forståelig nok har problemer med å konsentrere seg om litterært og språklig krevende eller lengre tekster, er dette et prosjekt vi må ha stor tålmodighet med. Ikke min sterke side dette med tålmodigheten, men …

Du har oversatt bøker i mange ulike sjangre: romaner og sakprosa for voksne, dramatikk, bøker for barn og ungdom og også kunstbøker og -kataloger.
Er det en bestemt sjanger du spesielt kunne tenke deg å jobbe med fremover?

Jeg synes det er berikende og givende og kanskje t.o.m. nødvendig i mitt tilfelle å jobbe med forskjellige sjangre. Det er alltid utfordrende på forskjellige måter – selv om jeg ikke er stor fan av å oversette juridiske dokumenter som jeg gjør fra tid til annen – men man lærer jo noe nytt hele tiden, har mulighet til å vokse med sine utfordringer. Mer effektivt og økonomisk klokt er det kanskje å spesialisere seg, men ikke like morsomt.

Jeg har lyst til å oversette mer skjønnlitteratur. Kanskje det er drømmen om å oversette norsk skjønnlitteratur som kan tåle tidens tann og som også vil bli lest i mange år framover, ikke bare i etterkant av en bokmesse og mye medieoppmerksomhet? Akk, jeg skulle ønske jeg kunne av og til være mer pragmatisk!

Hva ville du vært hvis du ikke var oversetter?

Det er mennesker, deres flerfoldige historier og valgene de måtte ta som har alltid interessert meg brennende: Som syvåring da jeg besøkte barnebiblioteket vårt for aller første gang, sto det klart for meg: Jeg skulle bli bibliotekar! Da kunne jeg tilbringe alle dager omringet av bøker og jeg kunne lese hele tiden, fordype meg, lære mer, bli klokere.

Som åtteåring begynte jeg å gå på kino sammen med barna fra nabolaget – denne gangen for tusen år siden selvsagt uten foreldre: Da oppdaget jeg et nytt yrke: Billettkontrollør på kino! Da kunne jeg se alle de fine filmene og dette t.o.m. flere ganger! Perfekt!

Som tolvåring gikk jeg helt oppløftet ut av en tysktime hvor vår elskede fru Löschner, en skikkelig fin og dannet dame med ravkjeder, oppsatt hår og lange skjørt, hadde undervist i nordtyske Theodor Storms novelle "Der Schimmelreiter“ (1888) og jeg begynte å forstå hva litteratur som kunstform kunne bety: opplevelser, innsikt, lykke! Og da tenkte jeg: Hm, forfatter eller lærer (gjort) og litteraturforeleser (gjort) og formidler (gjort)?

Og så var jeg i årene etterpå innom tanken på å bli sufflør på teater, skuespiller, bokhandler (gjort) guide (gjort), tolk (gjort). Vel, alt har med litteratur, historiefortelling og mennesker å gjøre, ikke sant? Kan hende jeg må oppfinne meg selv enda en gang. Er det svar nok?

Hvilket spørsmål burde vi ha stilt deg?

Spør du meg hvilke skjønnlitterære bøker jeg har lest de siste årene og som har gjort dypt inntrykk på meg, så skulle jeg anbefale å lese for eksempel disse vidunderlige, inspirerende tekstene her:

- tyske W. G. Sebald Die Ringe des Saturn 1995 (oversatt til norsk av Geir Pollen som Saturns ringer og til engelsk av Michael Hulse som The rings of Saturn)

- østerrikske Robert Seethaler Ein ganzes Leben 2014 (oversatt til norsk av Ute Neumann som Et helt liv og til engelsk av Charlotte Collins som A whole life)

- tyske Dörte Hansen Zur See 2022

- norske Margreth Olin Song til mor 2024

- norske Kjersti Anfinnsens De siste kjærtegn 2019 og Øyeblikk for evigheten 2021 (oversatt til mer enn 12 språk hittil, men til min forbauselse ikke ennå til engelsk)

NB! Sistnevnte – et hemmelig tips til alle litteraturelskere uavhengig av morsmål eller geografisk bakgrunn – hadde jeg den store gleden av å oversette til tysk for østerrikske Septime forlag i Wien som utga dem i et samlebind under tittelen Letzte zärtliche Augenblicke nå i januar. Dette er, etter min mening, eksistensiell, vakker litteratur som vil bli lest i årene framover.

Vi håper du også vil sende Månedens oversetter-stafettpinnen videre til en av dine kollegaer som også oversetter fra norsk. Hvem vil du sende den videre til – og hvilket spørsmål ønsker du å stille?

Jeg vil gjerne sende stafettpinnen videre til Mariana Windingland i Argentina og skulle gjerne stille henne mer enn bare ett spørsmål:

- Hva utfordrer deg spesielt mht. å oversette dramatiske tekster?
- Hvilken klassisk norsk forfatter kunne trenge en nyoversettelse og hvorfor? Hvilken tekst av henne/ham ville du velge først?
- Hva i/av norsk litteratur kan friste latinamerikanske lesere i disse omskiftelige tidene?

Les mer

Les mer om Sabine på Books from Norway

Les flere intervjuer i NORLAs serie

Oversetterne er de viktigste aktørene vi har for å få norsk litteratur ut i verden. Deres arbeid er av helt avgjørende betydning, og for å kaste lys over dette arbeidet, startet vi i 2015 intervjuserien «Månedens oversetter».
Du finner alle intervjuene samlet her