Tore Renberg - Fokustittelforfatter

Lungeflyteprøven er en av NORLAs fokustitler høsten 2023. Her forteller forfatter Tore Renberg om boka, hvem den er skrevet for, hva som inspirerte han til å skrive den og hvor og når han jobber aller best.

Hva handler denne boken om?

Lungeflyteprøven er en roman basert på en faktisk kriminalsak fra det sene 1600-tallet, hvor en ung kvinne, Anna Voigt, sto tiltalt for å ha tatt livet av sitt nyfødte barn. Dette var ikke uvanlig i tidlig moderne tid. Mange kvinner havnet i denne situasjonen, av nød, av skam, av frykt for loven – og de hadde inkvisisjon, fengsling, tortur og en eventuell dødsstraff i vente.

Det usedvanlige ved Annas sak er at hun ikke blir skubbet hurtig gjennom rettsprosessen og hurtig dømt. Hennes sak tar en ganske annen retning og varer i oppsiktsvekkende fem og et halvt år. Den unge godseierdatteren får en modig forsvarsadvokat, unge Christian Thomasius fra Leipzig, som bringer en eksperimentell medisinsk prøve frem for retten. En prøve som kan bevise, hevder han, om barnet var dødt i mors liv, eller om det pustet utenfor mors liv. Med andre ord: Om det ble drept eller ei.

Dette er Dr. Johannes Schreyers «lungeflyteprøve». Den regnes som starten på moderne rettsmedisin. Christian Thomasius regnes som den tyske opplysningstiden far.

I en tid hvor straffelovgivningen var gjennomsyret av Moselovens gjengjeldelsestenkning – øye for øye, tann for tann – kommer prøven som et av 1600-tallets mange vitenskapelige varsler om en ny tid, vi kan gjerne kalle det begynnelsen på den verdenen vi i vesten kjenner som vår. Hva skjer? Hevnmotivet utfordres. Religionens hegemoni i rettspraksisen utfordres. Sedvane og tradisjon utfordres. Moral utfordres. Øvrigheten utfordres. Det vitenskapelige beviset blir satt i førersetet.

Min roman foregår i en av de mest dramatiske omveltningstidene historien har å by frem. Den skildrer skarpe krefter i aktivitet på begge sider, både de som forsvarer sine posisjoner og tenkemåter og de som kjemper for en ny verden. Den skildrer en ung jente med kopparr i kinnet som lurer på hvor lenge hun får leve. Den skildrer en sønderrevet far som hengir seg til hevnen. Den skildrer en boksprengt lege som har våget å gjøre en kontroversiell medisinsk prøve. Den skildrer en selvbevisst Leipzig-advokat med hodeløst mot og ukritisk pengebruk. Den skildrer en rasende amtmann, en plikttro skarpretter, og en skarpretterkone som fremstiller kremer av dyrehjerter og menneskelige legemsdeler. Den skildrer en pastor som ser gudløsheten flomme inn over sitt kjære Leipzig. Den skildrer de unge guttene i Thomanerkoret som synger trøstende sanger for den dødsdømte. Den skildrer hvordan det er å sitte fengslet i flere år og til slutt forsvinne inn i seg selv. Den skildrer torturen av ei ung jente. Og den skildrer håpet om en mer rettferdig verden.

Romanen ønsker å få øye på tiden gjennom menneskene og menneskene i tiden. Den tror ikke vi går alene på jorden. Den mener det alltid går noen ved siden av deg og at vi alle smitter hverandre, hva enten vi får øye på smitten eller ikke. Den tror at vi mennesker alltid er nedsunket i vår egen tid, bare halvt om halvt anende hva vår egen tid består av. På samme måte som vi bare halvt om halvt vet hvilken fortid vi er preget av. Den tror ikke vi er så altfor gode til å se oss selv, men den håper at litteraturen kan gjøre det for oss. Dermed tror jeg den ønsker å spørre: Hvorfor oppfører vi mennesker oss som vi gjør? Og hvordan er det vi ser ut?

Er dette mulig å få til? Jeg mener, reise helt til 1600-tallet? Nei. Eller jo! Litteraturens magi, for å snakke med store fakter, finnes. Gjorde den ikke det ville jeg aldri blitt leser, og dermed aldri forfatter. Litteraturens magi ligger, tenker jeg, her jeg sitter i min lille by, Stavanger, og er blitt 51 år, i at den kan bringe deg til et hvilket som helst sted. Via det partikulære språket. Via kunnskapen. Via innlevelsen. Jeg vet selvsagt ikke om jeg har fått dette til. Det eneste jeg vet er at jeg har forsøkt. Jeg har arbeidet med stoffet i 5,5 år, jeg har lest mange tusen sider, lyttet til en mengde eksperter, reist flerfoldige ganger til Tyskland, alt for å prøve å komme så langt inn i dette samfunnet som mulig. Inn til disse menneskene, fordi det bare er hos dem denne fortellingen kan bli synlig; ikke herfra. Ikke fra 2023. Så langt inn har jeg håpet å komme, at jeg kan kjenne parykken mellom fingrene når Christian Thomasius ser seg i speilet og kler seg for dagen som jurist. Så langt inn at jeg kan kjenne tyngden av skarpretterens sverd i hendene mine når han hever det over den dødsdømtes hode. Så langt inn at jeg kan høre Anna Voigts stemme når hun sier at hun savner barnet sitt.

Jeg har ikke tenkt på vår tid når jeg har skrevet dette. Tvert om har jeg forsøkt å ignorere meg selv og min egen tid, våre fakter og geberder, vårt språk og vår tenkning, for å kunne foreta innlevelsesreisen når kunnskapen om fortiden var kommet ombord i meg. Når jeg var blitt så trygg på fortiden at jeg kunne se den og høre den, så trygg at jeg kunne la karakterene sprelle fritt i den. Men etter hvert så jeg at det kom forbindelsestråder til syne, tråder som gikk fra 1600-tallet og frem mot vår tid. Mange av dem, dessverre, spunnet i blod; et blod Christian Thomasius og Johannes Schreyer og de andre opplysningsdrømmerne, ville bli nedslåtte av å høre at var synlige i dag.

Hva inspirerte deg til å skrive denne boka?

I januar 2018 snublet jeg – via et annet arbeid – over dette ordet: Lungeflyteprøven. Og dette: At den ofte blir regnet som starten på moderne rettsmedisin. Og dette: At første gang den ble lagt frem som bevis for retten i en spedbarndsdrapssak, så reddet den livet til en 15 år gammel jente. Disse tre komponentene fikk det til å gyse i nakken. Greit, tenkte jeg, dette ligner på en roman. Kan jeg klare å skrive den?

Hvem er denne boka for?

Jeg tenker aldri på det. Jeg bare skriver. Jeg er aldri på parti med noen andre enn dem jeg skriver om. Og så håper jeg selvsagt at det blir lesverdig.

Hvor og/eller når jobber du best?

Jeg skriver på kontoret mitt, som ligger midt i Stavanger by, og best fra tidlig om morgenen til hodet og kroppen sier stopp et stykke utpå dagen. For meg er det å være forfatter et altoppetende yrke. Det eter meg og det drikker meg, og jeg eter og drikker det. Jeg er på jobb over alt hvor jeg befinner meg, også i den dype søvnen. Ganske ofte tenker jeg at dette ikke kan være bra for meg, huff, men samtidig elsker jeg yrket mitt, så det er ingenting å gjøre med det. Jeg kan ikke noe annet og jeg vil ikke noe annet. Drømmen om å en dag skrive en god setning.

Se engelsk presentasjon av boka her

Se alle høstens fokustitler fra NORLA her