Åse Birkenheier - Månedens oversetter i september

Hvordan endte du opp som oversetter av norsk litteratur?
Selv om litteratur og lyrikk alltid har vært min store hobby hadde jeg aldri tenkt å bli oversetter. Det var lærer jeg ville bli – og også i første omgang ble! Da jeg flyttet til Tyskland og giftet meg der i 1969 fikk jeg heldigvis godkjent filologistudiene mine (tysk og engelsk) fra Universitetet i Oslo, og etter halvannet år med pedagogikkstudier og eksamener i Tyskland fikk jeg innpass i den tyske skolen der jeg underviste engelsk og tysk i over 40 år. En av de første skolene jeg underviste på var et gymnas i Bad Ems, ikke langt fra Koblenz og Rhindalen, der jeg bor. En av skolens lektorer, Dr. Ingrid Sack, kom en dag bort til meg og fortalte at det alltid hadde vært hennes ønske å lære norsk. Om jeg kunne gi henne privatundervisning? Da hun et par år senere gikk av med pensjon hadde hun allerede lært så godt norsk at hun uten spesielle problemer kunne lese norske bøker, som vi to deretter diskuterte. Litt etter litt tok hun kontakt med norske forlag og begynte å oversette fra norsk til tysk. Dette var i 1970-årene og den gangen var det ikke mange oversettere fra norsk til tysk, så etter noen energiske forsøk i begynnelsen kom faktisk oversetteroppdragene til henne på rekke og rad, bl. a. var det hun som først oversatte Herbjørg Wassmos bøker om Tora og Dina til tysk, for bare å nevne de mest kjente. Jeg var hele tiden Ingrids norske rådgiver og hjelper i bakgrunnen.

Da Ingrid ble alvorlig syk og måtte slutte med oversettelsene i en alder av 81 år hadde hun oversatt over 20 bøker fra norsk til tysk. Hun var midt inne i oversettelsen av Kirsten Seavers Gudrids saga da hun ble syk. Det tyske forlaget visste om arbeidet mitt i bakgrunnen og spurte om jeg ikke kunne oversette resten av romanen til tysk, jeg var jo „inne“ i materien. Die Gudrid-Saga. Ein Roman aus der Zeit der Wikinger kom ut i slutten av 1990-årene og ble godt mottatt i Tyskland. Forlaget var så fornøyd med jobben min at de kjøpte inn de følgende bøkene, som jeg igjen fikk i oppdrag å oversette – og så har det bare ballet på seg, selv om jeg de første årene måtte takke nei til en del av oversetterforespørslene. Jeg hadde jo fremdeles full jobb i den tyske skolen, så det ble en god del arbeid i sene nattetimer. Men siden jeg ble pensjonert for noen år siden er jeg sikkert en av de mest privilegerte blant oversetterne: Norsk litteratur og lyrikk – som i mine unge dager var min kjæreste hobby – er nå blitt mitt yrke nummer 2!

Hva er det beste fra de to verdenene dine; altså å være norsk og bosatt i Tyskland? Og kan det være utfordrende å som oversetter ha to ulike «hatter»?
Jeg ser ikke på det som noe spesielt utfordrende å være norsk oversetter i Tyskland. Norsk er mitt morsmål, men samtidig har jeg – etter så mange år i Tyskland, ikke minst som tysklærer – fått et morsmål nummer to, tysk, i gave. På den ene siden føler jeg meg norsk, den norske folkesjela/den norske tankegangen er fremdeles aktiv og levende inne i meg; men samtidig er jeg også blitt tysk og kan etter så mange år i Tyskland forstå den tyske tankegangen veldig godt. Jeg tror dette bare er en fordel for meg som oversetter fra norsk til tysk, for samtidig som jeg formidler det de norske forfatterne skriver prøver jeg også å formidle tankegangen og stemningene bak ordene. Da jeg oversatte Knut Ødegårds diktsamling Tida er inne til tysk i vinter, ble jeg på en helt spesiell måte oppmerksom på hvor viktig dette er: Jeg så Molde og naturen i Romsdal for meg, så det med et eldre menneskes øyne og med min erfaring, forstod tankegangen og stemningene… I denne sammenhengen kunne jeg nok ha skrevet en hel masse. En stor fordel er det naturligvis også at jeg fremdeles har et hjem i Norge, der vi tilbringer minst et par måneder i året.
I begynnelsen av 1990-åra var jeg så heldig å arve et eldre funkishus av en gammel onkel, og det har vi restaurert og modernisert litt. Jeg drar altså hjem til Tresfjord på ferie, men vi drar også hjem igjen til Rhindalen, til barn og barnebarn der.

Kan du fortelle litt om bakgrunnen for ditt engasjement for folkeeventyrene?

Her kommer vi til „hjertebarnet“ mitt, de norske folkeeventyrene. Jeg vokste opp „på landet“, som vi sier, i den vesle bygda Tresfjord på Nordvestlandet, nå en del av Vestnes Kommune (Møre og Romsdal) – og jeg kan trygt si: Jeg vokste opp med norske folkeeventyr.
Jeg var enebarn de første ni årene av mitt liv og når min far (av yrke båtbygger) kom hjem fra arbeid om kvelden satte han seg ned i godstolen, sang og fortalte, bare for min mor og meg. Han kunne faktisk alle versene av Ibsens Terje Vigen utenat, men det var ikke det som imponerte meg mest den gangen. Jeg ville alltid høre eventyr! Og det viktigste var at han ikke leste, han fortalte! Jeg har først nå i ettertid forstått at han var en virkelig stor eventyrforteller som tok vare på selve fortellertradisjonen i den gamle dialekten vår. Slik ble jeg allerede som lita jente „kjent“ med både Askeladden, Smørbukk, Åse Gåsepike og de tre bukkene Bruse. Jeg så for meg hvordan den store bukken Bruse stanget trollet ned fossen! De grusomme, men dumme trollene gjorde nok utvilsomt mest inntrykk på meg, og jeg gyste ved tanken på at de kunne dukke opp hvor som helst og når som helst når vi gikk tur i skog og mark, noe vi ofte gjorde.

Da jeg selv fikk barn (og senere barnebarn) prøvde jeg å føre min fars fortellertradisjon videre, og litt etter litt vokste idéen og ønsket om å oversette de norske folkeeventyrene (i hvert fall noen av dem!) til tysk – til et litt mer moderne tysk enn det vi har i de eldre oversettelsene, men uten at de mistet særpreget og det spesielle språket. Målet mitt var at den norske eventyrskatten skulle bli bedre kjent i Tyskland, i mitt nye hjemland, for denne skatten er helt unik; det hadde jo også selveste Jacob Grimm forstått da han erklærte at de norske folkeeventyrene nesten ubetinget stod over alle andre eventyrsamlinger.
Til bokmessa i Leipzig i 2013 kom den første samlingen i min oversettelse ut på tysk: Mit Espen Aschenbengel im Land der Trolle. Her hadde jeg samlet yndlingseventyrene mine, med andre ord de fleste eventyrene min far hadde fortalt.

Siden samlingen slo godt an bestemte jeg meg tidlig for at det måtte komme ut en samling til, og dette måtte bli i 2019, året med Norge som hovedland på den store bokmessen i Frankfurt. I mars 2019, akkurat i rett tid til bokmessa i Leipzig, kom så eventyrsamling nummer 2 ut: Mit Espen Aschenbengel zu neuen Abenteuern im Land der Trolle. Forlaget Edition Hamouda har i denne sammenhengen vært en god støttespiller, noe jeg er forlagssjef Faycal Hamouda evig takknemlig for.

Gjør du noe annet i tillegg til å oversette?
Jeg er fremdeles aktiv i Deutsch-Norwegische Gesellschaft i Bonn og jeg skriver mye for tidsskriftet vårt: „dialog“. I de siste fem –seks årene har jeg også engasjert meg stadig mer i den lokale historieforeningen hjemme i Vestnes Kommune, „Vestnes Sogelag“, som hvert år gir ut en bok, et såkalt Årsskrift, til jul. Der har jeg f. eks. skrevet om fortidens fremtredende personligheter og spesielle hendelser innen lokalmiljøet. Det er viktig å formidle erfaringer fra fortida til kommende generasjoner; slik lærer de samtidig å forstå seg selv og nåtiden bedre. Dessuten holder jeg på denne måten nynorsken min ved like. Vestnes er ei nynorskbygd, og hovedmålet mitt både på folkeskolen og da jeg tok artium i Molde i 1964 var nynorsk. Jeg har akkurat levert mitt neste bidrag til Årsskriftet, og dette handler om båtbyggertradisjonen i bygda vår; min far var jo båtbygger.

Hvilken bok oversetter du akkurat nå?
Siden jeg i første halvår 2019 ble ferdig med to for meg spesielt viktige oversettelser har jeg ikke noen ny oversettelse „on the go“ for øyeblikket. Jeg regner med at det blir en del lesninger osv., spesielt i forbindelse med eventyrene, så jeg vil gi meg selv nok tid og ro til å nyte dette før jeg går videre til nye oppdrag.

Har du noen spesiell norsk bok som står ditt hjerte nær?
Det er så mange norske bøker som står mitt hjerte nær at det er umulig for meg å peke ut en spesiell bok. Hvis jeg skulle begynne å nevne navn og bøker her ville det føre for langt – og jeg er litt redd for å glemme noen som er viktig for meg…

Hvilken norske bok synes du enhver bokelsker burde lese? Hvorfor?
Her er det ikke tvil i min sjel: De norske folkeeventyrene av Asbjørnsen og Moe – selvfølgelig. Den språkdrakten de kom ut i gjennom Den norske Bokklubben i 1980-årene (i to bind) er etter min mening perfekt. Her finner man noe for alle aldersgrupper og for enhver smak: triste, melankolske tekster, humørfulle anekdoter, naturmagiske fortellinger, romantiske stemningsbilder, lyrikk og fortellerkunst. Kanskje er det derfor at Griegs musikk passer så perfekt til dem? I hans musikk finner vi også alle disse aspektene…

Hvordan griper du an en oversettelse?
Jeg leser boka grundig fra perm til perm før jeg går i gang. For meg er det ikke i første omgang viktig å holde spenningen, jeg må først og fremst kunne identifisere meg med hele boka. I mange tilfeller vil det tyske forlaget ha en „Gutachten“ (leserapport) på forhånd, så da må jeg jo lese hele boka likevel. Dessuten er det viktig for meg å vite på forhånd om det kreves mye research for akkurat denne oversettelsen. Jeg tenker også tidlig på om jeg så snart som mulig burde komme i kontakt med forfatteren.

Er det viktig for deg å komme i kontakt med forfattere du oversetter?
For meg er det VELDIG VIKTIG å komme i kontakt med forfatterne jeg oversetter, og for meg personlig er dette også et av de mest spennende og interessante aspekter ved oversetteryrket, i dag som for 20 år siden. Jeg tror jeg med god samvittighet kan si at jeg har hatt god kontakt med alle forfatterne jeg har oversatt. En av de store i norsk litteratur, gode gamle Johannes Heggland, er et helt spesielt eksempel i denne sammenhengen. Jeg har oversatt til sammen sju bøker av ham, fire av dem kom i nytt opplag nå til 100års-jubileet som ble feiret på Tysnes sør for Bergen den 29. juni i år. Her tilbrakte Heggland hele livet.

Jeg kom for første gang i kontakt med Johannes Heggland i slutten av 1990-åra og vi hadde en intensiv brevveksling helt til han døde i begynnelsen av 2008. Heggland tilhørte en generasjon som ikke syntes e-post var noen god estatning for et skikkelig brev. Han var en helt unik brevskriver med absolutt orden i arkivet sitt, og han kopierte alle brev før han sendte dem. Noen av brevene jeg fikk fra ham var skrevet for hånd og spekket med tankekorn og kloke ord. Jeg har samlet alle brevene, også de han skrev fra sykehuset på slutten og som ikke ble arkivert. Brevvekslingen med Heggland var for meg spesielt viktig p.g.a. språket Heggland brukte: Et utrolig mangfoldig, vakkert og rikt språk, men samtidig har man vel sitt på det tørre når man sier at han skrev et heller gammeldags og egensindig nynorsk, nesten landsmål, ofte spekket med dialektuttrykk fra Tysnes og Hordaland, så det var ofte vanskelige nøtter å knekke, og i løpet av en oversettelse ble det mange brev. Mens jeg arbeidet med bøkene besøkte jeg ham også et par ganger på heimgarden på Tysnes, så det utviklet seg et ekte vennskap i løpet av disse årene. Jeg har fremdeles god forbindelse til en av døtrene hans. (Les mer om Heggland her).

Den samme intensive forbindelsen hadde jeg da jeg i vinter oversatte Knut Ødegård. Selv om jeg alltid har vært en stor beundrer av Knuts lyrikk og pga. min bakgrunn også har hatt god tilgang til den, var det i mange dikt deler av teksten som trengte nærmere forklaring. Dette var spesielt viktig da jeg skulle oversette et langt dikt i slutten av lyrikksamlinga: „Ho ser og drøymer“.. Her viderefører Knut selveste Voluspå, volvens profeti om verdens undergang. Knut var helt enestående i denne sammenheng og besvarte alle spørsmålene med stor tålmodighet, som oftest kom svarene per e-post samme dag.

Om det er noen norsk bok som enda ikke er oversatt til tysk og som jeg gjerne skulle ha oversatt?
Ja, det har det vært flere av i løpet av årene. For noen år siden jobbet jeg intenst med Kjartan Fløgstad, for bare å nevne en av dem jeg så gjerne skulle ha oversatt. Det var mens Eva Lie Nielsen fremdeles var hos Gyldendal og jeg hadde en god støttespiller i henne. Men dessverre måtte vi gi tapt. Tross mange positive „Gutachten“ og intenst arbeid, det lykkes oss ikke å finne et forlag som ville utgi Fløgstad. Etter min mening en av de helt store i norsk litteratur.

Les mer

Les mer om Åse i Books from Norway

Se hennes oversettelser i Nasjonalbibliotekets database, Oria, her

Les flere intervjuer i NORLAs serie
Oversetterne er de viktigste aktørene vi har for å få norsk litteratur ut i verden. Deres arbeid er av helt avgjørende betydning, og for å kaste lys over dette arbeidet, startet vi i 2015 intervjuserien «Månedens oversetter».
Du finner alle intervjuene samlet her