Giovanna Paterniti - Månedens oversetter

Hvordan endte du opp som oversetter av norsk litteratur?

Det skyldes en rekke tilfeldigheter. På vei til en master i germansk filologi, la jeg til et skandinavisk språk i fagkretsen, men jeg ville aldri ha trodd at studiet av norsk skulle utvikle seg fra å være en «bivirkning» til å bli selve navet som hele mitt yrkesliv, og ikke bare det, kom til å rotere omkring. Mens jeg med Erasmus-stipend fordypet meg i norrønt og lingvistikk ved Universitetet i Bergen, ble jeg grepet av den norske samtidslitteraturen, som på den tiden var vanskelig å oppdrive i Italia. Dermed åpnet det seg en ny og spennende verden for mine øyne. Et nytt prosjekt tok form og kom i gang takket være et stipend fra Norges Forskningsråd. De månedene jeg da tilbragte i Oslo ble avgjørende for min videre utdannelse og svært verdifullt på et menneskelig plan siden det ga meg mulighet til virkelig å komme i kontakt med den norske folkesjela. Planen var å ta en master i sammenliknende litteraturvitenskap med lesning av en viktig dannelsesroman av en berømt italiensk, kvinnelig forfatter fra forrige århundre, opp mot en bok av en ung, norsk forfatter som ikke fantes ugitt på italiensk. Så jeg bestemte meg da for å oversette den. Med stor entusiasme og liten realitetsorientering. Og dermed var min eventyrlige reise i oversettelsenes verden i gang, en verden jeg ikke visste stort om, men som jeg gjøv løs på uten noen spesifikk oversetterkompetanse, noe som forøvrig gjaldt de aller fleste i Italia på den tiden. Og jeg oppdaget at det å oversette var noe jeg virkelig likte og noe som ga meg mye. Jeg er heldig, jeg har ennå ikke sluttet.

Hvilke av bøkene du har oversatt har gitt deg mest glede?

Jeg foretrekker å omformulere spørsmålet til bare «har gitt deg mest». Alle oversettelser setter sitt merke i meg, de lærer meg noe nytt, både hva gjelder stil, ordtilfang, kultur og tankegang. Noen mer enn andre. Yrkesoversettere må oppfinne seg selv på nytt for hvert eneste verk ved å lete fram den særskilte polyfonien av stemmer som teksten trenger. Ta for eksempel den stilistiske kompleksiteten i Halvbroren av Lars Saabye Christensen, med sin store variasjon i stemmeleier og idiolekter, altså individuelle varianter i språket. Det var en skikkelig utfordring, også med de tallrike kulturelle referansene som er typiske for nordmenn.
Med Kureren av Kjell Ola Dahl, Den siste pilegrimen av Gard Sveen og Havets kirkegård av Aslak Nore har jeg fordypet meg i den norske motstanden under andre verdenskrig, en kompleks mosaikk som fortsatt bare er delvis avdekket og har funnet sin form i meg gjennom ulike perspektiver. En god oversetter er både offer og utøver på samme tid i en nådeløs, endeløs videreutdannelse på helt ulike felter.
Takket være drapsetterforskeren Gunnarstranda hos Kjell Ola Dahl og Bienes historie av Maja Lunde, lærte jeg mye om bikubenes komplekse organisering og bienes betydning for økosystemet, matproduksjonen og det biologiske mangfoldet. Nå har vi fått oss to bikuber, og det blir en sterk melding også til barna mine om sosialt ansvar og engasjement, om deling og omsorg, et prosjekt som vi har bygget sammen med utgangspunkt i litteraturens ord.

Jobber du med noe annet enn å oversette?

Noe av det mest interessante med å oversette samtidslitteratur er behovet for alltid å holde seg oppdatert. Å være scout (litteraturspeider) er for meg en integrert del av yrket som oversetter. Sosiale medier, mailinglister og nettsteder er utømmelige kilder til inspirasjon for å velge ut titler å lese og vurdere, for ikke å snakke om podcaster og intervjuer. Å scoute, altså finne fram til tekster som kan være potensielt interessante for det italienske markedet, er ikke enkelt. Det er mange faktorer som spiller inn. Ofte er det ikke samsvar mellom markedstendensene i de to landene, og visse temaer som er i fokus i Norge, kan oppleves som altfor radikale for italienske forlag og den jevne leser. Også det å finne det rette forlaget til de enkelte bøkene kan være vrient, i tillegg til uforutsigelige og tilfeldige faktorer eller elementer som er usynlige for en stakkars oversetter. Å være speider gir ikke bare mulighet til å holde seg oppdatert om kulturelle brytninger, tendenser og nyskapninger i språket, men også fordelen av å kunne oversette bøker du virkelig liker. Et sterkt samliv mellom boken og oversetteren er en grunnleggende betingelse for at oversettelsen skal bli vellykket. En aktivitet jeg skulle ønske jeg kunne vie mer tid, er de såkalte oversetterverkstedene, som alltid er berikende både yrkesmessig og på det personlige plan.

Din indonesiske kollega Irwan Syahrir sendte stafettpinnen videre til deg:

Hei Giovanna og takk for sist på Lillehammer!
• Jeg ser på profilsiden din at du oversatte Erlend Loes Naiv.Super. som din første bok, kronologisk sett. Det er også den første boken jeg leste på norsk og jeg har masse gode minner fra den opplevelsen. Har du noen minner å dele her om boka og/eller om opplevelsen da du oversatte den?

Hei på deg, Irwan! Det var veldig hyggelig å bli kjent med deg på Lillehammer!
Jeg har mange gode minner fra Naiv.Super., en tekst jeg er virkelig glad i (og ikke bare fordi det var mitt første profesjonelle oppdrag som oversetter), men jeg skal prøve å motstå fristelsen til å skrive en liste av den typen Loes bok er full av. Jeg husker at vi var i juli måned da boka kom ut i Italia, og mange av vennene mine hadde den med seg i ferien. Fortsatt har jeg allslags papirlapper stukket inn mellom sidene i den norske utgaven der de har rablet ned lister over de mest bisarre og eksotiske gjenstandene og sedvanene de støtte på.

• Jeg mener at et språk er mer enn et sett med ord og grammatikk. Det er et tankesystem og reflekterer mange tendenser hos folket som snakker det. En oversetter bør være klar over og ta hensyn til disse tendensene, mener jeg. For eksempel kan mange norske setninger høres altfor logiske, kalkulerende og kalde ut hvis man oversetter dem bokstavelig til indonesisk. Og i tillegg er indonesisk et språk hvor det finnes et stort gap mellom muntlig og skriftlig, dvs. det muntlige ordvalget er enda mer spontant og kan være mindre tenksomt. Dette blir aktuelt når jeg oversetter setninger i en dialog.
Om du er enig med mine tanker her, har du lignende refleksjoner om norsk vs. italiensk som kan deles? Og hvis du ikke er enig, har du andre tanker? (Jeg fisker tydeligvis etter et langt svar her, hehe… beklager min podkast “habit”).

Men gode Irwan, det vil trengs en hel mengde podcaster for å komme til bunns i dette emnet! Jeg er helt og holdent enig med deg i at språksystemer er mye mer komplekse enn det kan se ut som, og vi oversettere er smertelig klar over det, og i særdeleshet i dette historiske øyeblikket da vi ser et vedvarende innrykk av kunstig intelligens på vårt felt. Selve kjernen i oversettelse av litteratur strekker seg langt forbi den grunnleggende lingvistiske kompetansen.

Et emne som ofte diskuteres blant italienske oversettere er ulike høflighetsformer. Noen mener at de bør elimineres i oversettelse for å beholde og formidle til den italienske leseren et lingvistisk særtrekk i norsk som også er et mentalt og kulturelt særtrekk. Andre tenker stikk motsatt fordi det å ikke benytte høflighetsformer på italiensk vil medføre et brudd med sosiale og kulturelle normer og konvensjoner, og det kan skade den korrekte forståelsen av dynamikken mellom romanpersonene og gjøre dem lite troverdige. Videre er det ikke alltid lett å finne fram til nivået av intimitet mellom personene, og noen ganger blir det nødvendig å finne fram til det rette vendepunktet der tiltaleformen må justeres utfra den graden av fortrolighet som fortellingen krever hos personene.

Av eksemplene på mulige kulturelle misforståelser kan vi ta den norske skikken med å ta av seg skoene når man går inn hos noen, et uttrykk for respekt og høflighet som en italiensk leser utvilsomt ville tolke som synonymt med manglende dannelse eller en bisarr særhet. Ofte kan helt enkle og dagligdagse gester skape vansker, nettopp på grunn av alt det underforståtte. Å drikke en kopp kaffe i Italia varer i noen få sekunder, mens i Norge? Jeg minnes mange diskusjoner med flittige redaktører som av rent praktiske årsaker ikke nølte med å forvandle kaffen nordmenn drikker til en kopp te eller en caffè all’americana (som ikke må forveksles med caffé americano) eller «tysk kaffe». I dette perspektivet har globaliseringen vært til stor hjelp. Når lesernes kompetanse øker, minsker oversetterens strev og presisjonen styrkes. Mine norske romanpersoner drikker nå caffè filtrato, uten spor av villedende påvirkning fra utlandet.

Et siste eksempel, med utgangspunkt i dine refleksjoner rundt overføringen til indonesisk, henter jeg fra Naiv.Super., en tekst der den største vanskeligheten er at den er så enkel. Ordtilfanget er tilsynelatende fattig, syntaktisk er parataksen dominerende, strukturen er elementær også takket være listene, alle linjeskiftene, de mange gjentakelsene. Alt dette er egenskaper som er vanskelig å tilrettelegge for et voksent publikum i Italia. Generelt kan vi si at en italiensk oversetter er vant til å unngå repetisjoner og å bygge opp en mer hypotaktisk struktur enn den norske kildeteksten har. Men i dette tilfellet dreier det seg om en stilistisk kode som ikke lar seg eliminere, og dermed blir utfordringen å makte å opprettholde tekstens lineære og enkle preg for å bevare dens identitet mens man samtidig unngår å skape et inntrykk av at teksten er infantil, sjuskete, banal eller lite gjennomarbeidet.

I april neste år er Norge gjesteland i ditt hjemland, på verdens største internasjonale barnebokmesse i Bologna. Er det noe spesielt du ser frem til når barne- og ungdomslitteratur fra Norge står i fokus? Og har den norske gjestelandssatsningen noen innvirkning på det du jobber med nå?

Dette blir utvilsomt en fantastisk anledning til å fremme norsk barnelitteratur og barnekultur i Italia, og jeg er stolt og glad for å kunne yte mitt bidrag, ikke bare i kraft av å være oversetter (av en morsom barnebok og to tegneserieromaner for barn som jeg nylig fikk i oppdrag å oversette), men også som organisator av noen arrangementer. Satsningen overfor den italienske forlagsbransjen er i ferd med å konkretisere seg i mange spennende oversettelsesprosjekter, og det skal bli fint å se hvilken virkning dette får blant lesende barn og ungdommer i Italia. De vil få sjanse til å komme enda sterkere inn i en litteratur som er så annerledes, så djerv, dristig og oppfinnsom, så lite konvensjonell som den norske.

Hvordan griper du an en oversettelse: går du rett på med å oversette for å holde på en spenning i forhold til teksten, eller leser du hele boken grundig før du går i gang?

Alle oversettere utvikler med tiden sin egen personlige metode, og det finnes ikke en som er mer korrekt enn en annen. Noen oversetter allerede under den første lesningen fordi de mener dette best sikrer at tekstens virkning på leseren blir beholdt, og så kompenserer de med omfattende runder av egen språkvask. Mens jeg derimot ville aldri ha oversatt en bok jeg ikke allerede hadde lest, fordi det kunne hende at jeg da etterhvert oppdaget at jeg ikke likte boka og det ville oversettelsen lide under, men først og fremst fordi enhver tekst har en struktur som er gitt, som er organisk, utformet med en intensjon, med stilelementer, bilder og ord som går igjen og som jeg ønsker å ha klarhet i før jeg begynner. Det er nok dette, sammen med det emosjonelle minnet om den første lesningen som tillater meg å anvende oversettermessige strategier og leksikalske og syntaktiske valg som egner seg til å gjenskape den samme virkningen hos den såkalte italienske modell-leseren som hos leseren av originalteksten. Jeg prøver allerede i det første utkastet å nå fram til en versjon som er mest mulig ferdig. Alle påfølgende endringer får sine ettervirkninger. Det blir litt som når du kaster en stein i vannet. Da kan ringene den lager være små og nesten ubetydelige, mens steinen andre ganger lager bølger som er mye heftigere og brer seg videre enn du skulle tro. Dette gjelder mest av alt for krim og familiesagaer av en viss kompleksitet der alt skal gå opp, helt ned til minste detalj, der det ikke finnes noen dikterisk frihet som står seg. Forfatterne vet det godt: oversetterne er de mest krevende leserne og lar ikke engang den minste uoverensstemmelse passere!

Du har oversatt bøker i ulike sjangre: romaner og krim, så langt tre sakprosatitler og i tillegg har du oversatt for teater. Er det en bestemt sjanger du spesielt kunne tenke deg å jobbe med fremover?

Gjerne mer teater. Ingenting gjør større inntrykk enn å oppleve at ordene du har oversatt blir levendegjort i kjøtt og blod og menneskelige stemmer mens du ser på i det flyktige tidsrommet som en teaterforestilling er. Teatertekster er levende og omskiftelige, i hver nye oppsetning avdekker de noe uventet. De gjenoppstår i ny drakt for hver nye bearbeidelse selv om de forblir uforandret i kjernen av hva de formidler. Om jeg skulle uttrykke et ønske er det ingen tvil: Et verk av Arne Lygre, aller helst I vårt sted.

Vi håper du også vil sende Månedens oversetter-stafettpinne videre til en av dine kollegaer som også oversetter fra norsk. Hvem vil du sende den videre til – og hvilket spørsmål ønsker du å stille?

Jeg sender gjerne stafettpinnen videre til Kaija Anttonen, som oversetter norsk, engelsk og samisk til finsk.

Hei Kaija, så hyggelig å bli kjent med deg på Lillehammer under seminaret rundt Planterhaug av Sigbjørn Skåden. Og la meg ta utgangspunkt i det. Du har oversatt mye samisk litteratur og i mer enn tjue år har du vært engasjert i å fremme samisk kultur og litteratur i Finland. Planterhaug ble skrevet på samisk og gjenskrevet på norsk. Skåden presiserte et dette ikke var en oversettelse, men en nyskriving for å gjøre romanen mer samstemmig med det norske litteraturområdet. Slik har han, til tross for enkelte tap, kunnet gi den norske versjonen en slags tilleggsverdi ved med vilje og helt bevisst benytte både «kolonispråket» bokmål og nynorsk i den nye versjonen, med alle de stilistiske, historiske og sosiokulturelle implikasjonene det innebærer. Jeg lurer på om du, om du skulle oversette denne boka, ville valgt den samiske eller den norske originalen – og hvorfor?

Et annet spørsmål jeg gjerne vil stille deg handler om den såkalte magiske realismen som preger den litterære produksjonen hos mange samiske forfattere, ikke bare i Planterhaug. Denne magiske realismen har sine røtter i en kultur basert på respekt for naturen, på tradisjoner som gjenspeiler forbindelsen til jordsmonnet og naturens ressurser, på en animistisk åndelighet. Finnes det kontaktpunkter med finsk språk og kultur som gjør at du slipper å fjerne deg altfor langt fra originalteksten når du oversetter til finsk? Naturen er fundamental også i Lars Monsens tekster. Hvor mye går tapt når man «oversetter natur» fra norsk til finsk? Jeg tenker da på naturfenomener, landskap, naturopplevelser, gjenklanger av tradisjoner eller oppfatninger knyttet til naturen som veldig ofte går tapt på italiensk, av opplagte årsaker som den klimatiske avstanden, men ikke bare.

Les mer

Du kan også lese hele intervjuet med Giovanna på italiensk, i filen nedenfor.

Les mer om Giovanna på Books from Norway

Les flere intervjuer i NORLAs serie

Oversetterne er de viktigste aktørene vi har for å få norsk litteratur ut i verden. Deres arbeid er av helt avgjørende betydning, og for å kaste lys over dette arbeidet, startet vi i 2015 intervjuserien «Månedens oversetter».
Du finner alle intervjuene samlet her