Banu Gürsaler Syvertsen - Månedens oversetter i januar

Kan du fortelle litt om tidsskriftet Sabit Fikirs januarutgave som er viet nordisk litteratur?

Sabit Fikir har eksistert i Tyrkia i 10 år – først som litterært nettmagasin og senere i papirutgave. Navnet betyr “idefix”. Hver måned presenterer tidsskriftet for sine lesere et utvalg av aktuelle bøker innen forskjellige sjangre som romaner, noveller, barnebøker, poesi, essay og science fiction. I tillegg til gode artikler, kritikk og anbefalinger signert anerkjente kritikere har magasinet også et ”månedens hovedtema”. I tidligere numre har man kunnet lese om blant annet temaer som “Hvorfor må vi lese klassikere om og om igjen”, ”Jeg kunne ikke skrive hvis jeg ikke gikk”, ”Spørsmålet om å være lokal og drøfting av dette spørsmålet gjennom noveller”.

I de siste årene har det vært en stor interesse i Tyrkia for nordeuropeiske krimbøker og romaner oversatt fra skandinaviske språk. For å rette søkelyset på denne økte interessen for nordisk litteratur stilte tidsskriftet Sabitfikir meg noen spørsmål. Jeg gjorde meg en del tanker rundt fenomenet og svarene mine ble inkorporert i den store artikkelen som ble presentert i januar-nummeret av magasinet. Jeg peker på at i disse romanene utspiller hendelsene seg i rike, velorganiserte og myke samfunn (denne definisjonen tilhører Jo Nesbø) og derfor kan det for tyrkiske lesere være interessant å se nærmere på den ukjente bakgården til sosialvelferdsstaten. Det er også mulig at de forsøker å finne noen fellestrekk mellom sine problemer som økt voldsbruk, undertrykkelse og vanvidd i det tyrkiske samfunnet og de ensomme, depressive, isolerte menneskene som går med selvmordstanker i de nordiske land. En annen norskoversetter, Deniz Canefe, svarte også på noen spørsmål i temanummeret.

I temanummeret ble Dag Solstad, Karl Ove Knausgård, Erlend Loe, Ingvar Ambjørnsen, Per Petterson, Axel Jensen, Lars Saabye Christiansen, Jon Fosse, Roy Jacobsen, Levi Henriksen, Margit Walsø, Merethe Lindstrøm, Hilde Østby, Selma Lønning Aarø, Tarjei Vesaas og Jostein Gaarder nevnt som norske forfattere oversatt til tyrkisk.

Du har nylig oversatt Dag Solstads roman Genanse og verdighet og vi registrerer at den får gode anmeldelser i Tyrkia. Hvorfor tror du den «treffer» de tyrkiske leserne?

I de siste to tiårene har flere og flere tyrkere følt noe som også Elias Rukla gjør – at de er ute av kontakt med samfunnet, ikke fornøyd med den politiske situasjonen, ikke fornøyd med utviklingen av det tyrkiske samfunnet og at det ikke finnes håp om en bedre fremtid. Det er mulig at Ruklas åpenbare isolasjon fra menneskene rundt ham og hans uendelige klager om hvordan hans samfunn har utviklet seg og hvordan han har falt bakpå, har truffet en nerve hos den pliktoppfyllende, siviliserte og urbane tyrkiske leseren.

Hva gjorde du med referansene til Ibsens Vildanden i boken?

Vildanden er kjent i Tyrkia. I tillegg til mange utsolgte versjoner som kan finnes i bruktebokhandlere i byen ble siste utgave av boken publisert av forlaget Mitos Boyut i 2015. Imidlertid er Ibsens mest kjente arbeid i landet trolig Et dukkehjem, siden det har blitt spilt utallige ganger på ulike teatre. Når det gjelder bruken av Ibsen i begynnelsen av Solstads roman, må jeg si at han uten varsel kaster den tyrkiske leseren inn i en ukjent ”old world” med et halvt dusin norske karakterer som gjør en del uklare observasjoner gjentatte ganger. Midt i all denne forvirringen kan den tyrkiske leseren godt miste en del poenger som finnes i Ibsen-materialet. Men som oversetter kunne jeg ikke påta meg kommentatorjobben og forklare disse. En løsning som ble foreslått av anmelder Emre Erkut i Sabitfikir, er at tyrkiske lesere kan gå tilbake til og lese Vildanden-delen av boken igjen for å fange det hun/han kanskje har mistet i den første lesningen.

Hvilken bok oversetter du akkurat nå?

Jeg oversatte nylig Ingvar Ambjørnsens San Sebastian Blues og boka vil bli publisert i begynnelsen av mars av Ayrıntı Forlag. Forøvrig er dette min femte Ambjørnsen-bok. Den aller første var Hvite niggere som jeg oversatte i 1990 og som ble etterfulgt av Sarons ham, Dukken i taket og Natten drømmer om dagen. Akkurat nå har jeg Per Pettersons siste bok Menn i min situasjon på Mac’en min og den vil bli utgitt av Metis Forlag. I tillegg har samme forlag som utga Genanse og verdighet, Yapı Kredi, har bedt meg om å jobbe med en annen roman av Dag Solstad, Professor Andersens natt.

Gjør du noe annet i tillegg til å oversette, og i så fall hva?

Tidligere var jeg radio- og TV journalist i NRK. Jeg sluttet i jobben da mannen min fikk en stilling først i Belgia og senere i USA. I de 14 årene vi bodde i utlandet jobbet jeg med oversettelse i tillegg til å være mastersstudent ved Old Dominion University i Professional Writing Program og å sette opp websites som content-ansvarlig. Nå er vi tilbake til Oslo hvor jeg kun jobber med oversettelser i mitt eget tempo.

Hva er det beste med å være oversetter?

Oversettelsesprosessen og mine følelser rundt den varierer fra bok til bok men også gjennom en bok. En roman som jeg elsker i begynnelsen kan etter hvert bli en hodepine. For eksempel kan noen forfattere ha lange, kronglete setninger (Solstads Genanse og verdighet), andre ganger kan naturbeskrivelser inneholde sære navn på fiskeutstyr, klippeformasjoner, skog og planter (Ambjørnsens Natten drømmer om dagen) mens noen forfattere kan være veldig lekne og har en spøkefull tone med innholdet sitt (Hilde Østbys Leksikon om lengsel) – da har jeg det veldig gøy hele veien. Vanskeligst er det å lese gjennom min ferdige tekst, fordi jeg da føler meg virkelig ferdig og lei etter 6-7 måneders jobb. Samarbeidet mellom oversetteren og redaktøren kan også være både givende, interessant eller slitsomt. Men det beste er når teksten som jeg har levd inne i i så mange måneder kommer i posten i form av noen trykte bøker. Da føles det som om en søt kattunge kommer hjem til meg, som om jeg har vunnet noe eller som om en av mine kjære venner fra Tyrkia dukker opp på døren med et av mine favorittmåltid i hendene.

Har du en spesiell norsk bok som står ditt hjerte nær? I så fall, hvorfor er den spesiell for deg?

Herbjørg Wassmo gjorde sterkt inntrykk på meg på begynnelsen av 80-tallet med Huset med den blinde glassveranda og Hudløs himmel, fordi incest og seksuelt misbruk av barn i det trange rom var et uutnyttet tema for meg. Som sosiolog hadde jeg selvsagt lest om og kjente til fenomenet, men å møte med dette ansikt til ansikt i litteraturen var noe nytt og sterkt. Jeg ble veldig imponert av hennes bøker om slike forhold i det norske samfunnet.

Hva er den største språklige misforståelsen du har oppdaget i siste liten, og som du rakk å rette opp?

Jeg kan gi et eksempel på om ikke akkurat en misforståelse og å rette opp, så noe beslektet, nemlig i retning av å fin-tune.
I den siste oversettelsen min Genanse og verdighet var det en del sitater fra de velkjente linjene til Ibsen. Jeg nølte mye fordi jeg visste at disse setningene ville bli stående på tyrkisk og ofte kunne bli sitert. «Tar du livsløgnen fra et menneske tar du lykken fra ham med det samme». Dette er kanskje det mest kjente sitatet fra Vildanden. Jeg var i tvil fordi ordet “livsløgn” direkte oversatt ikke betyr noe særlig. Så jeg valgte å omskrive ordet noe som “ting som mennesket gjennom sitt livet har latt seg bedra av” og jeg funderer fortsatt på om jeg kunne gjort dette bedre.

Hva skiller en god oversettelse fra en fremragende?

På mange måter er en oversetter også en forfatter. Hun absorberer arbeidet på originalspråket og gjengir det på nytt på målspråket. Derfor må hun mestre ikke bare begge mål, men også kunne skrive godt. Hvis oversetteren ikke mestrer originalspråket, vet hun ikke hva som skal formidles i utgangspunktet. Hvis oversetteren ikke er dyktig på målspråket, vil hun ikke kunne virkelig uttrykke det hun har lest og forstått. Til slutt, selv om hun mestrer begge språk, men ikke er god til å skrive, kan hun ikke tilfredsstillende løse de problemene som oppstår i oversettelsesprosessen, hvorav mange krever improviserte, kreative løsninger. Samlet sett er en fremragende oversettelse en som er produsert av en oversetter som er fullt kompetent på de to språkene og også er en dyktig forfatter. En fremragende oversettelse må høres ut som om det var en sang som ble sunget på originalspråket.

Finnes det et tyrkisk ord/uttrykk du synes mangler på norsk?
Eller et norsk ord eller uttrykk du synes mangler på tyrkisk?

Ha ha, uttrykket FY FAEN fantes ikke på tyrkisk, men det fant jeg opp da jeg i 1990 oversatte Ingvar Ambjørnsens Hvite niggere og skrev VAY İBLİS … Det gjentas mange ganger i den boka. 😀
For øvrig på tyrkisk kan du bygge mange endelser på verbet og resultatet blir slik at verbet da inneholder subjektet, preposisjonen, tiden og objektet. Dette kan du ikke på norsk. NORVEÇLİLEŞTİREMEDIKLERİMİZDEN MİSİNİZ? Dette betyr ”er du en av disse personene som vi ikke klarte gjøre om til en nordmann?”.

Er det noen norsk bok som enda ikke er oversatt til tyrkisk, som du lengter etter å få oversette?

Ikke akkurat lengter etter men gjør meg noen tanker om… I 1987 hadde jeg begynt å oversette Dag Solstads Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelse som har hjemsøkt vårt land på min første Mac i NRKs innvandrerredaksjon, hvor jeg jobbet som journalist. Maoist-miljøet har vært veldig aktivt og kjent i Tyrkia på 70-tallet før kuppet, men hendelsene der var adskillig mer tragiske og voldelige enn de var her i Norge. Jeg tenkte at å presentere 70-tallets venstrepolitikk ved hjelp av humor kunne være noe nytt og uortodoks. Det kunne har vært noe, men det ble ikke noe av (av forlagsmessige og ikke politiske grunner). Nå lurer jeg på om boka har motstått tidens tann…

Les mer

Les mer om Banu her.

Se hennes oversettelser i Nasjonalbibliotekets database, Oria, her.

Les flere intervjuer i NORLAs serie
Oversetterne er de viktigste aktørene vi har for å få norsk litteratur ut i verden. Deres arbeid er av helt avgjørende betydning, og for å kaste lys over dette arbeidet, startet vi i 2015 intervjuserien «Månedens oversetter».
Du finner alle intervjuene samlet her.