Månedens oversettere i februar: Kim Snoeijing og Lucy Pijttersen
Månedens oversettere i februar er Lucy Pijttersen og Kim Snoeijing fra Nederland.
Etter videregående jobbet Kim i mange år i et advokatbyrå og startet på studiet norsk språk og litteratur i Groningen da hun var 27. I løpet av studiet var hun i tre år ansatt på ‘Arktisk Senter’ i Nederland, som dengang, i åttiårene, særlig fokuserte på Svalbard og hvalfangsten i gamle dager. Det tok enda ti år før hun ble oversetter på heltid. Hun oversetter mest fra norsk, men tar seg også av en del danske og svenske bøker. Og hun er språkvasker. Dette skal hun fortsette med, nå som hun slutter med å oversette: hun har blitt pensjonist og ønsker seg litt mer fritid!
Lucy begynte å studere norsk språk og litteratur i Groningen da hun var ferdig med gymnaset – egentlig bare av ren nysgjerrighet og på anmodning av Amy van Marken, legendarisk professor i skandinavisk språk og litteratur ved universitetet i Groningen.
Hvordan endte du opp som oversetter av norsk litteratur?
Lucy: Da jeg studerte norsk språk og litteratur i Groningen, hadde vi en norsk lektor, Elisabet Selj, som oppfordret studentene sine til å oversette en novellesamling av Bjørg Vik og finne et forlag. Da vi fant et forlag som ville publisere samlingen som fikk tittelen Is het al zomer geweest? var det starten på et oversettelsesbyrå som spesialiserte seg på norsk og etter hvert skandinavisk litteratur. Dette var i 1982.
Kim: Oversettelsesbyrået som Lucy nevnte tilbød meg i 1988 til å være med på en bokoversettelse, sammen med to erfarne oversettere. Det var min sjanse til å begynne på en ny karriere; jeg var da 37 år gammel. Dette angret jeg aldri på! Det ble ikke bare bøker, jeg oversatte også andre tekster, for det meste juridiske. Og ringen er snart sluttet: jeg holder på med min siste bokoversettelse.
Hvilken bok oversetter du akkurat nå?
Lucy: Det er vi som er her nå, av Jostein Gaarder. Og Kim skal være språkvaskeren!
Kim: Mayday av Grethe Bøe. Den oversetter jeg sammen med min kollega Janke Klok.
Har du en favorittsetning du har oversatt fra norsk?
Lucy: Det er faktisk mer et favorittord, som kommer fra De urolige av Linn Ullmann, s. 82:
Der nede i huset på Hammars lå han livlik og ventet på å bli hentet.
[forfatterens kursivering]
Ordet «livlik» gjaldt hovedpersonens – forfatterens – far, som nylig hadde dødd. Et sterkt ord som kan forståes på ulike måter og som fanger leserens oppmerksomhet.
Linn Ullmann er en forfatter som liker å bruke litt spesielle ord. Hun velger hvert ord bevisst, og er svært nøye med både lyden, meningen og hva slags bilde det gir. Som oversetter må man neste smake på ordene hennes.
Ordet livlik, som hun attpåtil kursiverte i teksten, viste seg å være svært vanskelig å oversette.
På nederlandsk ble det altså [De rustelozen, s.73]:
In het huis in Hammars lag hij aflijvig te wachten tot hij zou worden opgehaald.
De rustelozen ble rost av kritikerne. Og da jeg fant ut at en av anmelderne noen måneder senere faktisk brukte dette uvanlige ordet selv da han skrev om en død forfatter, visste jeg at ‘aflijvig’ hadde vært det rette valget, og den beste løsningen.
Har du en spesiell norsk bok som står ditt hjerte nær? I så fall, hvorfor er den spesiell for deg?
Kim: Jeg har to favorittbøker og klarer ikke velge! Den første er av Tove Nilsen: Kvinner om natten (Vrouw in de nacht). Oversettelsen er fra 2004. Boka har 207 sider og hele handlingen skjer i løpet av bare én natt. En kvinne tar en drosje og vet med en gang at noe er feil, sjåføren vil henne ikke vel. Hun prøver febrilsk å finne en strategi for hvordan hun kan overleve den turen. Leseren føler hennes angst, hennes fortvilelse. Og skjønner at kvinnens liv aldri skal bli det samme igjen. For meg, oversetteren, tok det lang tid før jeg satte meg inn i en drosje igjen!
Den andre boka er Gard Sveens Den siste pilegrimen (De doden hebben geen verhaal), som jeg oversatte sammen med Carla Joustra i 2015. Den boka bygger på en virkelig historisk hendelse: Den 27. juni 1945 ble motstandsmannen Kaj Holst funnet død i Stockholm, som han hadde rømt til i august 1943. Fortsatt er det uvisst hva som hendte.
Jeg liker kombinasjonen ‘fakta og fiksjon’! Og fordi jeg hadde lest og hørt om Kaj Holst før jeg oversatte boka, syntes jeg det var ekstra spennende å lese hvordan forfatteren blandet Holsts historie med fiktive hendelser.
Deres tyrkiske kollega Deniz Canefe Sahin sendte stafettpinnen videre til dere, med spørsmålet:
«Hei Kim og Lucy! Jeg har sett at dere fortsatt jobber sammen på en del bøker og blant annet Å dykke etter sjøhester av Hilde og Ylva Østby. Jeg vil gjerne vite mer om hvordan dere jobber når dere oversetter sammen. Oversetter dere alltid sammen eller deler dere boka og går gjennom hverandres arbeid?»
Hei Deniz, godt spørsmål, som lar oss å se tilbake til tiden da vi startet med å samarbeide. Da går vi helt tilbake til åttiårene, da vi oversatte De levendes land, av Carl Fredrik Engelstad i 1988. (Da var vi tre, forresten, Janke Klok var den tredje oversetteren). Først oversatte vi hver for oss et titalls sider. Vi leste hverandres tekst, ga rikelig med kommentarer og så bestemte vi hva den beste strategien var med hensyn til bl.a. stil og ord. Så delte vi boka opp i deler, oversatte hver vår egen del, og leste og korrigerte hverandre da vi var ferdige. Vi satte sammen en ordliste som endret seg i løpet av oversettelsesprosessen. Det førte til en masse samtaler og diskusjoner! Men til slutt var boka ferdig og vi var litt stolte da det viste seg at ingen leser kunne se hvordan de tre oversetterne hadde fordelt teksten.
Senere, da vi var blitt vant til å oversette sammen, slapp vi den første delen av prosessen, og begynte oversettelsen rett etter at vi hadde delt boka opp. Men korreksjonene, samtalene og diskusjonene var og er en konstant faktor (samt festmiddagen når de siste korreksjonene er sendt til forlaget!).
De siste årene har vi oversatt mer hver for oss, som solo-oversettere eller med andre kolleger, men vi jobber fortsatt som språkvaskere for hverandre.
Hører du på musikk når du oversetter og i så fall hva?
Lucy: Ja, jeg liker å høre på musikk mens jeg jobber. Det hjelper med konsentrasjonen. Generelt kan jeg si at når jeg ikke kan komme i gang, så er det bare å lytte til Bachs Goldbergvariasjoner, så finner jeg roen. For meg har hver forfatter og hver bok også en egen musikk, det er altså avhengig av forfatteren og boka. Da jeg jobbet med Det dyrebare av Linn Ullmann, lyttet jeg nesten utelukkende til italiensk renessansemusikk. Det ga til en slags transe, et mindset.
Men oversetter jeg en Varg Veum, så lytter jeg gjerne til Kings of Convenience. Avslappende musikk fra Bergen, altså…
Hvilket spørsmål skulle vi ha stilt deg?
Når vi oversetter har vi alltid en del spørsmål vi liker å snakke med forfatteren om. Det kan være spørsmål om innholdet, setninger som vi ikke forstår eller saker som kanskje ikke stemmer (kan forfatteren ha gjort en feil?!). Med de fleste forfattere får vi hyggelig kontakt, men ikke alltid. Bergljot Hobæk Haff ville f.eks. prinsipielt ikke snakke med oversetterne. Hun var ferdig med boka så snart den ble publisert og da vi hadde et spørsmål om en setning hvor hun snakket om «de syv plagene i Egypt», mens vi trodde det var ti plager, var det redaktøren i forlaget som svarte oss at vi måtte holde oss til «forfatterens syn på Egyptens plager».
Hva er den største språklige misforståelsen du har oppdaget i siste liten, og som du rakk å rette opp?
Jobber du med noe annet ved siden av å oversette, og i så fall hva?
Kim: Det har jeg gjort gjennom hele oversettelseskarrieren min. I årevis jobbet jeg to dager i uka på et asylmottak, der jeg tok meg av de juridiske aspektene ved asylsøknadene. Og de siste ti årene har jeg vært omsorgsarbeider for min funksjonshemmede bror. Dette krever en hel del tid og energi, men… det er jo min bror!
Vi håper dere vil sende Månedens oversetter-stafettpinnen videre til en kollega. Hvem vil dere sende den videre til – og hvilket spørsmål ønsker dere å stille?
Guy Puzey fra Skottland. Vi traff Guy i 2014 på oversetterseminaret i Asker (vi tviler på at han husker oss!).
Guy holdt et foredrag: ‘Korleis omsetje norske banneord og andre skjellsord’. Og dette er et viktig spørsmål, for en masse banneord og skjellsord i en norsk bok betyr ikke at en (nederlandsk) oversetter kan banne og skjelle like mye som den norske forfatteren. Det hender at det nederlandske forlaget ikke aksepterer det. Og så er mange norske banne- og skjellsord forbundet med djevelen, mens de i Nederland – og kanskje andre land – særlig er forbundet med Gud (eller sykdommer).
Vi husker Guy fortalte at han selv aldri banner; da han ble bedt om å holde det foredraget, sa han ikke ‘Shit’, men kanskje tenkte han bare ‘O dear!’. Vi håper at vi husker det riktig.
Vårt spørsmål til Guy er:
«Hei Guy! Hva gjør du når du får høre fra forlaget ditt at du skal sløyfe størstedelen av banneordene og skjellsordene i oversettelsen din? Prøver du da å finne på ‘mindre forargelsesvekkende ord’ eller sletter du dem helt? Har du noen tips?».
Les mer
Les mer om Kim på Books from Norway
Les mer om Lucy på Books from Norway
Les flere intervjuer i NORLAs serie
Oversetterne er de viktigste aktørene vi har for å få norsk litteratur ut i verden. Deres arbeid er av helt avgjørende betydning, og for å kaste lys over dette arbeidet, startet vi i 2015 intervjuserien «Månedens oversetter».
Du finner alle intervjuene samlet her
