Anne-Marie Soulier - Månedens oversetter for oktober
Oversetterne er de viktigste aktørene vi har for å få norsk litteratur ut i verden. Deres arbeid er av helt avgjørende betydning, og for å kaste lys over dette arbeidet, har vi startet intervjuserien «Månedens oversetter». Her blir vi bedre kjent med noen av dem som oversetter fra norsk, og med deres utfordrende arbeid som bringer norsk litteratur ut til all verdens ulike språk.
Bokmessen i Frankfurt finner som vanlig sted i oktober, og årets gjesteland var Frankrike. Denne måneden vil vi dermed gjerne bli bedre kjent med en av de franske oversetterne. Månedens oversetter i oktober er Anne-Marie Soulier, som oversetter til fransk og som jobber svært aktivt med en spesiell del av Norges litteraturskatt, nemlig poesi. Hun ble født i Lunéville i 1945, men bodde mange år i utlandet (Tyskland, Norge, Algerie og England) før hun slo seg ned i Strasbourg. Hun har en mangeårig karrière som universitetsansatt bak seg, hvor hun hovedsaklig har undervist i engelsk. I dag jobber hun først og fremst med oversettelse av norsk poesi, og er for tiden aktuell med oversettelser av både Hanne Bramness og Olav H. Hauge. Anne-Marie har også skrevet flere egne diktsamlinger, ofte i samarbeid med ulike kunstnere, og noen av diktene hennes er også tonsatt av komponister.
Hvordan endte du opp som oversetter av norsk litteratur?
Da jeg begynte å lære norsk på universitetet i Strasbourg hadde vi en lektor som ble en av disse lærerne man aldri glemmer. Han heter Rolf Vige og bor fremdeles i Kristiansand. Selv om vi var nybegynnere i norsk ga han oss anledning til å studere norsk poesi, fra de urgamle sagaer til de moderne poetene – tenk at Arnulf Øverland, Tarjei Vesaas, Inger Hagerup, Halldis Moren Vesaas… var fremdeles i live! Jeg hadde selvfølgelig lært om de fleste franske diktere på skolen og gymnasiet, men å lære et helt nytt språk gjennom dets poeter var en utrolig erfaring.
Senere hjalp Rolf Vige meg å søke et stipendium fra det norske utenriksdepartementet, slik at jeg tilbrakte et helt år på Universitetet i Oslo. Mottagelsen vi fikk fra universitetet, livet med andre utenlandske og norske studenter, ble uforglemmelig. 
Men en vakker dag ble det spørsmål om å invitere en norsk poet til Strasbourg for en lesning arrangert av en liten litterær forening. De andre medlemmers mening var: ”Så synd, ikke mulig, ingen vil forstå noen ting, ingen kan oversette norsk!…” Så foreslo jeg å forsøke. Poeten var Øyvind Rimbereid, som snart ble en meget god venn. Slik begynte det.
Kan du gi et eksempel på en oversetterjobb som var spesielt vanskelig, eller spesielt morsom?
Alt er vanskelig, og alt er morsomt! Det morsomste er å finne fram løsninger for de nye vanskeligheter som du bestandig oppdager underveis.
Barnebøkene er kanskje spesielt morsomme å oversette, men også de vanskeligste, fordi du må overbevise barna med nakne ord flettet i morsomme rim og rytmer; hvis du begynner å forklare mister du ditt publikum med en gang. Det oppdaget jeg med Harald Sverdrups Snurrebassen, en av de første bøkene jeg prøvde å oversette for meg selv, mens jeg enda innbilte meg at en barnebok ville være lett å gjendikte!
Hva er spesielt med å oversette poesi?
Man kunne si at de største vanskelighetene begynner ikke når du leter etter et ord som ikke vil fanges, men når du må velge ”den beste” mulighet. På den annen side, snubler du over et ord som rett og slett ikke finnes på ditt eget språk, bør du være kreativ, finne en overenstemmelse med teksten, men du vil aldri være sikker på at ditt påfunn er den perfekte løsning.
I poesi er det faktisk ikke alltid det nøyaktige ordet som er den beste løsning. Å oversette poesi har mer å gjøre med å bli oppmerksom på dets stemme enn dets nøkterne ”mening”, men heller ordenes lyd og rytme. Man oversetter ikke bare et par ord, man prøver å bevare diktets magiske aura.
Du jobber for tiden hovedsakelig med norsk poesi, og oversettelser av både Hanne Bramness og Olav H. Hauge er på vei. Kan du fortelle mer om disse prosjektene? 
Ja, akkurat nå er jeg blitt ferdig med et stort prosjekt bestilt av den franske forlegger Danièle Faugeras (PO&PSY-forlag), som skal utgis i vår 2018. Forlaget har allerede publisert Hanne Bramness Solfinger under tittelen Le blues du coquillage og et utvalg av Olav H. Hauges dikt, Bateau de papier (Papirbåt, etter verset ”du seiler i en papirbåt”). Danièle ble helt begeistret av begge forfatterne og ba meg oversette alle Hannes dikt for sin store to-språkige serie, ”In extenso”. Hannes talent er så mangfoldig at det ikke ble mulig å samle absolutt alle tekstene hun skrev, siden bokens format inneholder ”bare” 1000 sider, men jeg har samlet de fleste aspekter av hennes arbeid: dikt, prosadikt, barnebøker, både på bokmål og på dialekt. 
Boken skal inkludere flere nye bilder av Florence Barbéris, en ung kunstnerinne som bor i Sør-Frankrike, sammen med lenken til Knut Vaages Vintersong, som ble komponert etter en av Hannes samlinger og framført for første gang under Hardangerfestivalen sist juni.
Prosjektet om Olav H. Hauges dikt skal utvikles omtrent på samme måte. Jeg elsker å oversette Hauges dikt, det føles som å hviske en bønn om morgenen for seg selv, før dagen har bestemt seg for å bli god eller ond. Meget vanskelig å gjendikte på fransk – som barnebøker!
Finnes det et norsk ord eller uttrykk du synes mangler på fransk?
Å ja, det er mange ord vi ikke har på fransk! Allerede i de første tider jeg lærte norsk ble jeg helt vill av glede da jeg oppdaget alle disse fantastiske enstavelsesord som kan bety så mye: ned, opp, fram, ut, i, inn, gli, bli, tro, lys, sol, glans, hjem, jord, skog, sang… som om hvert ord var en ny knopp som blomstret opp under mine øyne. På fransk, tvert imot, trenger vi som regel mye lengre ord. De nordiske språk synes å søke direkte adgang til sansene mens fransk, med all sin greske og latinske arv, stoler på sine retoriske evner, prøver å forklare, vil helst bli forstått.
Det finnes et ord som jeg synes virkelig mangler på fransk, et meget vakkert ord: ”lengsel”, men sin lange ”e” og sin vennlige ”l” som fortsetter å sveve mot himmelen lenge etter du har sagt det.
På fransk har vi ”nostalgie”, ”désir”, ”manque”… men de er ikke ”det”… gjendiktningen må følge tekstens spesielle mening!
Eller et ord/uttrykk på fransk du lengter etter å få bruke når du oversetter fra norsk?
Det er et godt spørsmål, men jeg tror ikke at jeg kan svare så generelt… Ja, av og til kan et ord, et ”fint”, elegant fransk ord, dukke opp allerede ved den første lesning, men jeg har lært at det er akkurat den slags idéer som må ubetinget undersøkes nøyaktig før de kan bevares – eller ikke.
På den andre siden finnes det franske ord som har bygd sitt reir i det norske språk: nonsjalant, adjø, foajé, sjåfør, karusell… Jeg elsker å støte på dem i norske tekster, under deres ”naive” ”kamuflasjer”, de lyder som en liten hilsen fra mitt morsmål, en påminnelse at språkene forsøker å vise seg vennlige mot hverandre.
Har du en spesiell norsk bok som står ditt hjerte nær? I så fall, hvorfor er den spesiell for deg?
Det finnes flere! Jeg kan fremdeles føle sjokket jeg fikk av Knut Hamsuns Pan, takket være igjen min første lektor. Denne setning, ”Det ble fem”: så fåmælt, så u-fransk… man kan drømme i timevis om det… 
Etterpå oppdaget jeg andre Hamsuns bøker med den samme følelse av både forbauselse og selvfølge: Viktoria, Sult… Og senere Tarjei Vesaas Isslottet, med sine to piker, Siss og Unn, et spisst navn og et mørkt navn, som setter boken i gang…
Les mer
Du kan lese om Anne-Maries egne dikt her, her og her.
Les flere intervjuer i NORLAs serie
Intervjuserien “Månedens oversetter” startet i 2015 og du finner alle intervjuene samlet her.
