Derfor oversetter jeg Fosse: May-Brit Akerholt

Hvordan ble du interessert i det norske språket?

Jeg er norskfødt, og er heldig nok til å være tospråklig og tokulturell. Jeg begynte min oversettelseskarriere med å oversette Henrik Ibsens stykker for australsk teater. Andre oppdrag fulgte, bare for å nevne noen: Ruth Lillegravens vakre dikt Sigd, romaner av Lene Therese Teigen og Monica Aasprog, to Fosse-dikt for Benedicte Maurseths CD Alde, de spesielle diktverkene av Øyvind Rimbereid, for ikke å glemme Ivar Orvedals dikterverk Mantra, selv-publisert med sin norske tekst og min engelske tekst ved siden av hverandre, en helt spesiell illustrert bok. Jeg har fått et utrolig fint innblikk i norsk litteratur gjennom årene, og de varierte måtene diktere og forfattere bruker det norske språket på.

Hvor var du da du fikk høre at Jon Fosse vant Nobelprisen?

Jeg var ved skrivebordet mitt. Som det står i australske The Guardian som intervjuet meg om arbeidet med Fosses litteratur, ble det hurrarop og dansing. Jeg synes Jon Fosse fortjener Nobelprisen av to grunner: først og fremst er forfatterskap hans unikt – som Nobelkomiteen sa: han gir stemme til det usigelige. For det andre har han skrevet i alle sjangere: teater, prosa, poesi, essays og barnebøker. Det er ikke mange som har gjort det med stor kvalitet i alt. Og det er et PS: han er oversetter også: han omskaper blant annet romaner av den australske forfatteren Gerald Murnane til sitt vakre nynorske språk. Jeg har lest den første, The Plains, Slettene.

Hvordan var ditt første møte med en tekst av Jon Fosse?

Det svenske agenturet Colombine sendte meg et stykke og spurte om jeg ville oversette det. Jeg tror det var Ein raud sommarfugls vengjer. Jeg som hadde vært dramaturg og oversetter i teatret i mange år, ble fascinert. Dette var noe jeg aldri hadde lest før. Det var drama og poesi på samme tid. Nei, vent. Etter at jeg begynte å oversette stykket, tenkte jeg: dette er ikke dikt som sådan, dette er drama. Poetisk drama?

Hemmeligheten med en god dramatisk oversettelse er å finne et nytt språk hvor skuespillerne også finner stemmene som gir karakterene liv, som de gjør i Jons nynorske original, og da finner man ut hva slags drama det er. Nei, vent. Man finner ut at man ikke behøver å sette navn på det. Fosses drama har blitt sett på som monotont av noen, men ikke av gode regissører. Jeg har en russisk-australsk regissørvenn som falt for stykkene, i mine oversettelser. Han var kunstnerisk leder av East Coast Theatre Company, og regisserte først det følsomme stykket Mor og sønn i en oppsetning som fikk flott kritikk. Så organiserte han en lesning av Dødsvariasjonar med skikkelig gode skuespillere. De ble fort opptatte av karakterene, og gjorde dem, og historien, levende. Skuespillerne lekte med lydene og pausene, som fikk mening. Stykket ble satt opp, og det fikk fine kritikker. Men selv om dette var noe nytt og spennende var – og er fremdeles – australsk teater og det store publikum oppdratt med engelsk og amerikansk realisme. Det har forandret seg litt, men mesteparten av norsk dramatikk som jeg har sendt til teatre (Fosse, Lygre, Brattberg) er de redde for å ikke selge nok billetter til fordi det er for «annerledes». Et par regissører har sagt at de er fascinerte av Fosses stykker, men hva med publikum? Nå er jeg litt for kategorisk, men teatre er ikke godt støttet i Australia, og man vegrer seg for å ta risikoer. Men noen av mine Fosse-oversettelser har blitt satt opp av små teatre i forskjellige stater.

Hvorfor oversetter du Fosse?

Jeg føler meg privilegert som får oversette en forfatter av Fosses kvalitet. Hver ting jeg arbeider med er en ny utfordring, selv om jeg også kjenner omtrent alle hans verker. Men han skuffer aldri! Jeg tror at jeg «skjønner» hans språk og stemme. Jeg er kjent med bakgrunnen hans, med kulturen hans, med hvordan han bruker sitt eget nynorske språk til å skape. For meg, som har oversatt så mye av ham, er hans forfatterskap fremdeles unikt, fordi hans språk skaper noe originalt, men likevel kjent hver gang.

Hva er den største utfordringen med å oversette Jon Fosse?

Som jeg har antydet – å gjenskape hans verk i et nytt språk, som gjengir karakterene og historiene hans slik at det fremdeles er Jon Fosses originale stemme i verket, men på et nytt språk. Som Nobelkomiteen nevnte på sin måte har han mestret kunsten å si mye med få ord. Språket hans kan virke enkelt, med repetisjoner, kanskje ikke «store» eller flotte ord, men tenk på Beckett, Sartre, Bernhard. Meningen ligger i hvordan man bruker ordene, hva som ligger under dem, i pausene, i hvor et ord kommer i en setning, en repetisjon kan gi en gjenklang som løfter meningen, eller underskrive noe monotont i en karakter, og en oversetter må skjønne hvordan Fosse har brukt dem.

Og selvfølgelig, når vi snakker drama – alle «ja» han varter opp med! Det er et «lett» norsk ord, det kan legges vekt på, eller være lettere henslengt, eller litt spørrende kanskje, og en skuespiller kan gjøre mye med det, men det er vanskeligere på engelsk. Et «yes» slutter på en sterk s-lyd. Noen har foreslått å bruke «yeah», men det ville være feil de fleste gangene, og man må vite når og hvorfor. Er det riktig å kutte ut noen «ja» fordi det ikke virker på samme måte i et annet språk? Det er noe man må spørre seg hver gang.

Har du en Fosse-favoritt?

Nei. Når jeg jobber med et nytt verk, tenker jeg hvor glad jeg blir i dette, hvor interessant det er å prøve å gjenskape dette verket så fint som mulig. Da er det min favoritt. Men hva er favoritt? Da vi satte opp Mor og barn – jeg sier «vi» fordi jeg vanligvis er dramaturg på oppsetningene – ble jeg veldig engasjert. Da jeg leste de tre historiene i Trilogien var jeg helt oppslukt og visste jeg ville oversette. Da jeg leste Septologien var jeg fascinert.

Hva er ditt beste oversetterminne?

Jeg har så mange! Noen som dramaturg-oversetter, når jeg hører en skuespiller bruke et ord eller en setning jeg har strevd med og får det til å virke: JA! Et morsomt et var da Sydney Theatre Company satte opp Hedda Gabler med den flotte skuespilleren Judy Davis, som sa at alle andre oversettelser hadde at Løvborg skjøt seg i stomach. Jeg sa at Ibsens ord ikke er magen, men underlivet – groin – som indikerer sex, og hun sa at publikum kom til å le. Jeg sa reaksjonen skulle være en liten latter, som hun måtte stoppe. Hun gikk endelig med på å bruke groin i første førpremiere – og som den flotte skuespilleren hun er, fikk hun nøyaktig den riktige reaksjonen. Siden skrøt hun av at oppsetningen endelig hadde funnet det rette ordet!

Et særskilt Fosse-minne er da vi satte opp Death Variations og hadde problemer med en spesiell replikk. Vi diskuterte fram og tilbake – hva sa replikken egentlig? Til slutt skrev jeg til Jon og fikk et virkelig fint essay tilbake om dramaturgi, og hvorfor man ikke behøver å parafrasere dramatisk språk. Jeg ble opprømt, for det var så likt hva Patrick White, den australske Nobelprisvinneren i litteratur, sa om mening da jeg var dramaturg på Sydney Theatre Companys oppsetning av hans stykke The Ham Funeral. White sa ikke mye under prøvene, men vi hadde problemer med en replikk, og da løftet han manuset, leste den opp, og sa «this is what it means.» Og jeg lærte dramaturgi av begge disse store forfatterne. Og nå kan jeg si at to Nobelprisvinnere har fortalt meg om hvor unødvendig det er å parafrasere drama.

Hva burde vi spurt deg om?

Det kommer an på den enkelte oversetter. Jeg skulle gjerne diskutert mer om forskjellige ting, men dette er ikke et essay!

Les mer

Se May-Brits oversetterprofil i Books from Norway

Alle intervjuene i serien er samlet her

Mer om Jon Fosse her