Fosseprisen 2026 - les vinnerens takketale
Nederlandske Paula Stevens er tildelt Fosseprisen 2026 for oversettere av norsk litteratur. Prisen ble utdelt av kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery i en høytidelig seremoni på Slottet 23. april, Verdens bokdag.
Mange har ønsket å lese den fantastiske takketalen Paula holdt, og vi er derfor meget glade over å kunne dele den her.

Takketale ved mottakelse av Fosseprisen 2026
Paula Stevens – 23. april 2025, Det Kongelige Slott, Oslo
Deres Kongelige høyheter og beskyttere av Fosseforedraget og Fosseprisen, kjære kultur- og likestillingsminster Lubna Jaffery, kjære Jon Fosse, kjære familie, venner, kolleger og andre tilstedeværende.
Det er skjelvende men overlykkelig og stolt, men også en meget ydmyk og noe overveldet oversetter som står foran dere: så mange lovord! Jeg må nesten klype meg litt i armen for å skjønne at dette handler om meg. Jeg svever litt nå. Det er en utrolig stor ære å ha blitt tildelt Fosse-prisen: det er en krone på min virksomhet, på mitt liv som oversetter, en drøm som blir virkelighet. En stor takk til juryen for Fosseprisen.
Det er svært uvanlig for en oversetter å stå såpass i sentrum av oppmerksomheten: Paul Auster sa en gang: Translators are the shadow heroes of literature. Jeg føler meg ikke akkurat som en helt, men det med skyggene, det stemmer nok. Boka De usynlige av Roy Jacobsen handler om familien Barrøy som bor på en bitteliten avsides øy i Nord-Norge, de sliter og strever, men gir aldri opp – i all ensomhet, usynlige, i skyggene. Hadde noen skrevet en bok om oss, oversettere, kunne den ha hatt samme tittel.
Usynlige fordi de fleste mennesker aldri tenker over hvor av det som vi leser eller hører hver dag, som er oversatt. Avisartikler, lærebøker, bruksanvisninger, irriterende nettannonser – og selvfølgelig, først og fremst litteratur: mye av dette er opprinnelig skrevet på et annet språk. Uten oversettere ville bibliotekene og bokhyllene være sørgelig tomme. Og også fattigere i innhold, fordi uten oversettelser ville våre forfattere i langt mindre grad blitt inspirert av utenlandske forfattere – uten oversettelser ville vi blitt like isolerte som Barrøyfolket til Jacobsen. For oversettere er ikke bare ferjemenn mellom språk, men også, for å parafrasere Susan Sontag, en bro mellom kulturer og ideer, slik at vi blir kjent med andre menneskers tanker og kan fordype oss i dem, forstå dem. Noe som kanskje er viktigere nå enn aldri før.
Usynlige også fordi vi jobber isolert, på en øy om man vil: hjemme, alene, uten kollegaer eller småprat ved kaffemaskinen. Men da er det å være usynlig, i hvert fall i mitt tilfelle, kanskje ikke så dumt. For å oversette er ikke bare å sitte bak pc’en og taste inn ord, det er å kaste seg med hud og hår inn i forfatterens univers, med alt du har, for å sitere Sontag igjen, av integritet, ansvar, troskap, dristighet og ydmykhet – og jeg vil tilføye: med kreativitet. Det krever en mental og fysisk bevegelighet som ikke alltid tåler dagens lys. Oversetteren må være et språklig slangemenneske som setter seg inn i stilen og rytmen, men også inn i karakterene, for å kunne gi dem en stemme, bokstavelig talt – noe som av og til betyr at du må ty til litt skuespill; jeg leser dialoger eller andre fragmenter høyt for å sjekke om det lyder riktig, om tonen og rytmen stemmer, kan hende jeg til og med bryter ut i sang hvis teksten krever det, jeg går rundt og gestikulerer vilt: en type atferd som i “det virkelige liv” eller i et kontorlandskap ville blitt møtt med stor skepsis og i beste fall ført til forvisning til bøttekottet. En oversetter vurderer, veier, vraker, sletter, sløyfer, sliter, forandrer, fortviler – forandrer igjen – på jakt etter det rette ordet, den rette tonen, den rette rytmen, til tider nesten besatt, både dag og natt, alt man hører, ser eller leser blir redusert til det ene spørsmålet: kan jeg bruke dette i oversettelsen min? Å oversette er ingen deltidsjobb, det er ikke engang en heltidsjobb: å oversette er en levemåte.
Men – for en deilig levemåte, og for et deilig liv! Eller flere liv, for hver gang man oversetter en ny bok, så trer man inn i den nye bokens verden, da lever man et parallelt liv.
Derfor takker jeg først og fremst «mine» forfatterne; tusen takk for alle de viktige og vakre bøkene dere har skrevet, takk for tålmodigheten når jeg kom med alle spørsmålene mine. Takk for tilliten, takk for vennskapet – noen av dere har jeg kjent i over førti år! – og takk for at jeg fikk lov å være deres oversetter: det har vært – og er – en utrolig stor ære og glede.
Takk til de som trodde på meg da jeg kom til Norge som en ganske uerfaren, blåøyd oversetter. Jeg kan dessverre ikke nevne alle, men jeg vil gjerne fremheve den uovertrufne Kristin Brudevoll, og Eva Lie-Nielsen, som var til stor hjelp da jeg begynte som oversetter.
Takk også til alle mine støttespillere i Nederland i alle disse årene: som den norske ambassaden i Haag og særlig Inger Fokkens, og Suze van der Poll ved universitetet i Amsterdam. Og takk til alle de nederlandske forlagene som har vært villige, og modige nok, til å gi utgi så mange norske titler, både klassikere og debutanter.
Og NORLA – uten dere ville jeg ha gitt opp for lengst. NORLAs støtte er helt uunnværlig for meg og alle andre norskoversettere i utlandet. Det dere gjør er uten sidestykke i verden og når jeg er i Oslo så er dere blitt min familie, mitt hjem! Tusen takk!
Takk til Regjeringen, Nasjonalbiblioteket og ikke minst Jon Fosse selv – for å ha opprettet denne oversetterprisen for å gjøre vårt arbeid mere synlig, slik at det også blir attraktivt for yngre oversettere å velge dette nesten eldste, men i hvertfall et av de viktigste yrker i verden.
Takk til min familie: Paul, Eva, Laura og Adnan: hvis ikke dere hadde akseptert at jeg ofte forsvinner helt inn i min bokboble og nærmest begår en slags mental utroskap med en for dere helt ukjent norsk forfatter; hvis dere ikke hadde holdt ut med at jeg allerede før frokost plager dere med spørsmål som: hvis jeg gjør slik, hva ville du kalle det på nederlandsk? – da ville jeg ikke ha stått her i dag. Uendelig, uendelig stor takk for at dere har vært der for meg – og er der fremdeles.
En siste takk til dere som er her og har hørt på min litt heseblesende tale. Og for å sitere min kjære kollega Hinrich Schmidt-Henkel, fjorårets prisvinner: I dag er jeg verdens lykkeligste oversetter. Takk!

Se hele seremonien her


