Irwan Syahrir - Månedens oversetter

Hvordan endte du opp som oversetter av norsk litteratur?

“Serendipity” er et engelsk ord jeg liker å svare på det spørsmålet. Et indonesisk forlag åpnet døra for meg da jeg sendte dem et brev ut av det blå for å be om et oversettelsesoppdrag. Jeg var student den gangen. De sendte meg et prøvekapittel i starten og ba meg å oversette kapittelet (fra engelsk) og sende det tilbake i løpet av en uke. Jeg fikk heldigvis oppdraget og masse tilbakemeldinger etter at jeg fullførte det. Det var et slags “oversetterstudium” ved “trial by fire”, og det eneste oversetterstudiet jeg har hatt egentlig. Redaktøren min veiledet meg faktisk til å bli oversetter. Dette var i slutten av 1999, før jeg flyttet til Norge i 2000. Fjorten år senere, altså etter å ha bodd ganske lenge i Norge, traff jeg – på Goodreads – igjen en fra det samme forlaget og hun spurte om jeg hadde lyst til å oversette en bok direkte fra norsk. Da begynte reisen min som oversetter av norsk litteratur. En bok av Jostein Gaarder ledet veien til en bok av Dag Solstad, og den igjen ledet veien til Kristin Lavransdatter-trilogien. Med en bok om gangen bygger jeg “porteføljen” min, bokstavelig talt!

Jobber du med noe annet enn å oversette?

Jeg jobber som IT-konsulent på fulltid der jeg bygger datasystemer ved å bruke programmeringsspråk. Jeg er opptatt av begrepet Software Craftsmanship der man fokuserer på å skrive kodeverk av høy kvalitet. I denne sammenhengen ser jeg mange likheter mellom å skrive kode og å oversette bøker. Jeg har holdt noen foredrag på jobben med innsikter fra min hobbyjobb som oversetter. I det siste har lidenskapen min for litteratur bare vokst og vokst. Siden 2021 har jeg holdt på med å samle gode samtaler om bøker med forfattere eller medlesere i en podkast. Podkasten heter Ujar Pembaca (Det leserne sier) og den er tilgjengelig på indonesisk og engelsk. Jeg er alltid på utkikk etter nye podkastgjester, så ta gjerne kontakt om du er interessert!

Din belgiske kollega Sofie Maertens sendte stafettpinnen videre til deg:

«Hei Irwan, og takk for sist (vi traff hverandre på Norsk litteraturfestival på Lillehammer).

- Først og fremst lurer jeg på om det er vanskelig for deg å oversette fra norsk til indonesisk. Du bor jo i Norge, så du forstår vel det meste, men det å oversette er ikke det samme som bare å snakke litt norsk på gata. Indonesisk har sikkert en hel annen måte å si ting på enn norsk. Det har et helt annet språksystem, skulle jeg tro.
Gjør det deg vanskeligere eller lettere å oversette? Kanskje har indonesisk noen nederlandske låneord fra koloniseringstiden, som igjen er beslektet med norsk?

Det korte svaret er nei. Det er ikke frustrerende vanskelig, jeg ville helst kalle det lærerikt. I utgangspunktet liker jeg veldig godt å lære og å mestre språk. Jeg opplever at ved å oversette bøker blir norskkunnskapen min faktisk bedre. Naturligvis begynte jeg med en bok som passet greit med mitt kunnskapsnivå den gangen. Jo mer jeg oversetter, jo bedre blir språket mitt (både norsk og indonesisk). Og da blir jeg mer komfortabel med å si ja til mer utfordrende oppdrag. Jeg tenker ikke så mye på nederlandske låneord når jeg oversetter, siden jeg ikke kan nederlandsk. Bivirkningen av å oversette bøker er jo at jeg blir bedre kjent med begge språk og kulturer, som gjør at jeg trives med begge. Min interesse for indonesisk historie under den nederlandske kolonitiden kan være en del av bivirkningen, men ikke direkte knyttet til selve oversettelsesaktiviteten.

- Er det flere mennesker som oversetter bøker fra norsk til indonesisk? Det er sikkert ikke mange som gjør det.
Gjør dette det lettere for deg å få oversatt bøker som du liker selv, og å overbevise forlag om at de burde oversettes?

Jeg kjenner dessverre ikke noen andre som oversetter direkte fra norsk til indonesisk. Det hadde vært hyggelig å ha kollegaer egentlig og jeg synes det er så mange interessante norske bøker som burde oversettes til indonesisk og omvendt. Siden det å være oversetter er en slags hobby for meg, så har jeg hatt friheten til å velge en bok eller å ta imot et forslag fra forlaget. Dette er en ren glede for min del.

- Du har oversatt noen ‘store norske forfattere’ til nå. Sigrid Undset, som vant Nobelprisen, er en av dem.
Er det vanskelig å oversette slike klassikere som er mer enn hundre år gamle? Og er det vanskelig å gjengi en gammel historie på et moderne språk?»

Ja, det kan være utfordrende med tanke på at det ikke finnes tilsvarende foreldede ord siden indonesisk er et ungt språk. Nå etter at oversettelsen er ferdig kan jeg si at jeg burde ikke vært så veldig bekymret egentlig. Jeg er blitt mer opptatt av å formidle en god historie som indonesiske lesere kan sette pris på og nyte. Jeg prøvde så godt jeg kunne med alt i oversettelsesverktøykassa å gjengi den gamle historien på et ung språk. Men de tekniske aspektene burde ikke hindre leserne i å nyte historien.

Når det er sagt, oversettelsen gikk veldig langsomt og var til tider ganske krevende mentalt. I begynnelsen følte jeg at jeg måtte sjekke ordboka veldig ofte, og så dobbeltsjekke om jeg faktisk skjønte en setning og så dobbeltsjekke om oversettelsen ga mening. Veldig mentalt krevende. Men som kondistrening der kroppen venner seg etter hvert, ble dette lettere også særlig etter den første boka, Kransen, var utgitt. Hyggelige meldinger fra leserne ga meg masse energi til å fortsette. “Hei! Jeg er også en pappas jente, som Kristin”, skrev en kvinnelig leser. “Jeg hater Erlend, jeg er team Simon”, skrev en annen. Inntrykket mitt var at de var mer opptatt av selve historien enn de tekniske aspektene av oversettelsen som jeg var så bekymret for. Det stemmer at de spurte meg hvordan man skulle uttale de norske navnene, men det er jo normalt og en del av å lære andres kultur. Etter dette fikk jeg en klarere holdning til hva jeg skulle fokusere og bruke energi på når jeg oversetter. De tekniske aspektene er viktige, men det er viktigere å ikke la dem være synlige for leserne.

Hvordan griper du an en oversettelse: går du rett på med å oversette for å holde på en spenning i forhold til teksten, eller leser du hele boken grundig før du går i gang?

Jeg går rett på med å oversette for å holde på en spenning i forhold til teksten. Jeg ønsker ikke at dette blir en ren “jobb”, dette må være en glede som jeg nyter selv. Kvalitetssjekk kan gjøres etter hvert. Jeg pleier å korrekturlese flere ganger, en på hvert kapittel og en i helheten før jeg sender til forlaget. Etter hvert blir det redigering der jeg pleier å få tilbakemeldinger fra en redaktør som fokuserer på at teksten skal høres indonesisk ut. Den siste sjekken er etter at layout-en er ferdig. Med denne rutinen synes jeg det er unødvendig å lese hele boken grundig før jeg går i gang.

Hva er ditt beste/sterkeste oversetterminne?

To scener fra Kristin Lavransdatter-trilogien. Den første er fra avslutningen av bok 1, Kransen. Jeg ble så berørt av samtalen mellom Lavrans og Ragnhild. Jeg skulle bare jobbe et par timer på en fredag ettermiddag, men endte opp klokka 3 på natta med den siste setningen i boka. Den høye følelsen etter det varte ganske lenge.
Den andre er avslutningen av hele trilogien i bok 3, Korset, da Kristin ble syk og til slutt døde. Jeg ble rørt til tårer – det var som å si farvel til en person jeg har kjent veldig godt disse siste tre årene. Teknisk sett sa jeg også farvel til et oppdrag som har blitt en del av livet mitt i tre år. Fire uker senere sendte jeg manuset, ferdig korrekturlest, til forlaget fra Gardermoen. Jeg var på vei til Indonesia. Dagen før fikk jeg beskjed at mammaen min var blitt alvorlig syk. Jeg og søstrene mine tok vare på henne til hun døde seks uker senere.

Vi håper du også vil sende Månedens oversetter-stafettpinnen videre til en av dine kollegaer som også oversetter fra norsk. Hvem vil du sende den videre til – og hvilket spørsmål ønsker du å stille?

Jeg vil sende stafettpinnen videre til Giovanna Paterniti, som oversetter fra norsk til italiensk.
Hei Giovanna og takk for sist på Lillehammer!

• Jeg ser på profilsiden din at du oversatte Erlend Loes Naiv.Super. som din første bok, kronologisk sett. Det er også den første norske boken jeg leste på norsk og jeg har masse gode minner fra den opplevelsen. Har du noe minner å dele her om boka eller/og om opplevelsen da du oversatte den?

• Jeg mener at et språk er mer enn ett sett med ord og grammatikk. Det er et tankesystem og reflekterer mange tendenser av folket som snakker det. En oversetter bør være klar over og ta hensyn til disse tendensene, mener jeg. For eksempel kan mange norske setninger høres altfor logiske, kalkulerende og kalde ut hvis man oversetter dem bokstavelig til indonesisk. Og i tillegg er indonesisk et språk hvor det finnes et stort gap mellom muntlig og skriftlig, dvs. det muntlige ordvalget er enda mer spontant og kan være mindre tenksomt. Dette blir aktuelt når jeg oversetter setninger fra en dialog.
Om du er enig med min refleksjon, har du lignende refleksjoner om norsk vs italiensk som kan deles her? Og hvis du ikke er enig, har du andre tanker? (Jeg fisker tydeligvis etter et langt svar her, hehe… beklager min podkast “habit”).

Les mer

Les mer om Irwan på Books from Norway

Besøk også podkasten hans Ujar Pembaca

Les flere intervjuer i NORLAs serie

Oversetterne er de viktigste aktørene vi har for å få norsk litteratur ut i verden. Deres arbeid er av helt avgjørende betydning, og for å kaste lys over dette arbeidet, startet vi i 2015 intervjuserien «Månedens oversetter».
Du finner alle intervjuene samlet her