Månedens oversetter i september - Māra Valpētere

Hvordan endte du opp som oversetter av norsk litteratur?
Først og fremst må jeg fortelle hvorfor jeg ble interessert i å oversette i det hele tatt. Jeg levde i «oversetteratmosfæren» fra barndommen av. Mora mi var oversetter fra russisk til latvisk, og hennes lønnede arbeid var også knyttet til oversettelse – hun jobbet i Rīga byavis «Rīgas Balss» (Stemmen til Riga) som kom ut fra 1957 til 2001 på to språk – latvisk og russisk – med identisk innhold. Alle de russiske artiklene måtte hun oversette til latvisk – mor dikterte de russiske tekstene direkte fra arket – på latvisk med alle nødvendige skilletegn – til en som skrev på maskin. Jeg lyttet til dette som et mirakel. Om kveldene oversatte hun bøker – skrev for hånd på arkene og rettet seg selv i prosessen.

Første bok oversatte jeg rett etter videregående skole – en engelsk «pulp fiction» bok om vakre mennesker og stor kjærlighet, mor redigerte, jeg skrev på skrivemaskin med kopipapir og «utgav» boka i et opplag på 3 eksemplarer.
Oversettelsen av norsk litteratur begynte etter at jeg kom tilbake fra mitt 2-årige studieopphold i Norge (1995 – 1997) med Pernille Ryggs Sommerfugleffekten. Mens jeg oversatte, leste mor mitt «skaperverk» og våre samtaler var omtrent som følger: – “Hva mente du med dette?”, “Jeg mente det og det, og det…”, “I så fall hvorfor skriver du ikke slik?” Det var en veldig morsom og lærerik tid. De siste årene har jeg samarbeidet med forlaget Latvijas Mediji som utgir litteratur av høy kvalitet for et bredt spekter av lesere.

Jobber du med noe annet ved siden av å oversette, og i så fall hva?
Det er ikke så mange fulltidsoversettere i Latvia og jeg er heller ikke en av dem. Min første utdanning etter videregående skole var historiker, lærer i historie. I ti år jobbet jeg på Latvias Historiske Statsarkiv. Etter 2 års studieopphold i Norge begynte min karriere som lærer – først engelsklærer på skolen, senere norsklærer ved Latvias Kulturakademi og på mange norskkurs. Fra og med 2019 har jeg jobbet ved Latvias Universitetsbibliotek.

Dette arbeidstedet hjalp meg med min siste oversettelse – Erling Kagges poetiske essay Å GÅ – ett skritt av gangen hvor forfatteren ved siden av sine grublerier og refleksjoner siterer forskjellige norske og andre lands forfattere. Jeg lette etter anerkjente oversettelser til latvisk av disse forfatterne og verkene for å inkludere dem i teksten. Der hvor det ikke fantes oversettelser fra før, oversatte jeg selv fra norsk både norske forfattere og verk på andre språk via norsk. En veldig interessant opplevelse.
Jeg er også registrert som turistguide i Riga og guider på både norsk og engelsk, og jeg underviser norsk på ulike kurs og tolker på konferanser og seminarer.

Din kollega Nora Strikauskaite sendte stafettpinnen videre til deg. Hun skriver:
Jeg vil sende den til Māra Valpētere som oversetter til latvisk. Jeg ble kjent med Māra i studietiden i Oslo hvor vi begge tok grunnfaget for utlendinger. Siden det har vi truffet hverandre for det meste i forbindelse med norskundervisning og har ikke snakket så mye om oversettelsesarbeid.
«Kjære Māra, hva er den største gleden og det som er vanskeligst for deg i oversettelsesprosessen? Kanskje har du også en norsk bok eller forfatter som du drømmer om å oversette?»

Kjære Nora, takk for at du husket meg og valgte meg til din etterfølger. Den største gleden – det er når jeg leser min egen oversettelse og den høres som om teksten opprinnelig var skrevet på latvisk på et fargerikt språk. Vanskeligst – det er når jeg prøver å løse et problem som føles uløselig – noe som ikke er mulig å gjengi på latvisk på en flytende, naturlig måte, uoversettelige ord eller fenomener hvor forskjellige begreper på latvisk har betydningstap eller annen bibetydning som ikke passer i konteksten, eller rim som blir tapt i oversettelsen som f.eks. dedikasjonen i Erling Kagges bok Å GÅ – ett skritt av gangen:

«Takk til mor og far som tok meg med på tur,
og til Ingrid, Solveig og Nor»

Hva er det jeg gjerne ville oversette? Jeg måtte tenke en god stund på dette. Jeg liker å leke med ord, finne løsninger, forskjellige synonymer, se hvordan teksten åpnes foran øynene mine som et bilde. I studietiden i Norge likte jeg Knut Hamsuns prosalyrikk – de vakre naturskildringene, «Nordlandssommerens evige dag» og mytologiske skikkelser i Pan, men dessverre (for meg i denne sammenhengen) er Hamsun en veloversatt forfatter i Latvia allerede fra begynnelsen av forrige århundre og en ny oversettelse trenges ikke. Derfor tenkte jeg på Kari Fredrikke Brænne. I 2012 oversatte jeg Kari F. Brænnes bok Under de dype skyggene av løvtunge trær som jeg likte meget godt. Boka var hennes andre roman. I de siste årene har hun skrevet to romaner til. Jeg liker hennes skrivestil og ville gjerne oversette noen av hennes romaner, kanskje dilogien Himmelfall og Perleporten.

Hvilket spørsmål burde vi ha stilt deg?
Hvorfor valgte du akkurat norsk?
Jeg må nesten svare som Nora – kanskje det var skjebnen. Av de skandinaviske språkene er det svensk som blir oftest valgt i Latvia. Min dreining mot det norske språket ble tatt da jeg møtte nordmenn fra folkedansgruppa på folklorefestivalen «Baltica’89». Jeg er selv medlem i en latvisk folkloregruppe «Skandinieki» og derfor er alt som er knyttet til folkemusikk meg nær. Festivalen blir organisert i tre baltiske land på rad og deltakerne er nesten fra hele verden. Brevveksling på engelsk begynte. Jeg besøkte også Nordisk informasjonskontor i Rīga. Senere traff jeg min første norsklærer på kurs, «den første nordmannen som lærte latvisk i løpet av tre uker» Richard Bærug (om det stemmer vet jeg ikke, men slik var legenden). Siden tok jeg en bachelorgrad i engelsk filologi og mastergrad i humaniora (språkopplæringsmetodikk) ved Universitetet i Latvia, Grunnfag Norsk i utlandet og ett-årig program i nordisk språk og litteratur (Påbygningsåret) ved Universitetet i Oslo, deltok i en rekke faglige lærerseminarer ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Agder. Da var det ingen tvil om at interessen min ble rettet mot norsk språk, kultur, litteratur, folkemusikk, natur, osv.

Hvordan griper du an en oversettelse: går du rett på med å oversette for å holde på en spenning i forhold til teksten, eller leser du hele boka grundig før du går i gang?
Bøker som jeg oversetter leser jeg aldri på forhånd. Før «torde» jeg ikke innrømme det til noen fordi i oversettelsesundervisningen ble det sagt at man må bli kjent med forfatterens skrivestil, fordype seg i boka og forstå skikkelsene, osv. Men nå ser jeg at jeg ikke er alene. Jeg liker den første «smaken» på boka og de første spontane reaksjonene. Hvis det oppstår noen misforståelser i begynnelsen, kan de lett rettes senere – jeg skriver jo på datamaskin, ikke for hånd. Men av og til skjer det at jeg blir så nysgjerrig og utålmodig etter å finne ut hvem som er «skurken» i boka at jeg bryter med prinsippet mitt og blar videre i boka for å finne det ut.

Hva er ditt norske «skrekkord» (fordi det er helt umulig å oversette)?
Det er vanskelig å velge ett ord, og ikke bare enkelte ord skaper problemer og krever løsninger. Vanskelig for meg er framstilling av dialekter – f.eks. er trøndersk «itj» nesten uløselig, skarring i bergensk, osv. En spesiell gruppe er banneord. Den latviske språknormen forutsier at eksplisitte seksuelle scener og griseprat må myknes i latvisk oversettelse fordi grovt språk heller ikke er et vanlig fenomen i latvisk originallitteratur. Det er dette aspektet som kan skape problemer når man snakker om originalteksten og oversettelsen. Norske banneord, hvis de oversettes direkte, virker mye sterkere. Hovedpersonen i Siri Pettersens bok Bobla – den sinte tolvårige jenta Kine – banner hele tiden. For å løse problemet med banning og tenåringsspråket, gjennomførte jeg en spørreundersøkelse blant elever i 11. klasse (målgruppa litt eldre enn Kine) om de mest brukte skjellsordene og fornærmelsene blant ungdom. Noen av forslagene ble brukt i boka.

Bobla var favoritten til den norske barnejuryen i 2018. I 2019 ble boka nominert til vurdering av «Barne-, ungdoms- og foreldrejuryen» i aldersgruppa 11+ også i Latvia. Finalen og prisutdelingen fant sted 7. mars 2020 i Latvias nasjonalbibliotek. Bobla vant andre plass i aldersgruppa 11+. I 2019 deltok 17 219 lesere fordelt på 654 biblioteker i juryen og lesemaraton i alle aldersgrupper.

Hva er den største språklige misforståelsen du har oppdaget i siste liten, og som du rakk å rette opp?
Jeg kan faktisk ikke huske store misforståelser eller tabber, men noen små eller middels skjer av og til, og hvis de slipper ut, finnes heldigvis redaktører og korrekturlesere som er der for å stoppe dem hvis noe høres veldig utrolig eller rart ut. Likevel klarer iblant noen ujevnheter og uheldige formuleringer å komme på trykk. Derfor liker jeg ikke å lese mine egne oversettelser etter at boka er utgitt. Da kan «den profesjonelle galskapen» begynne når jeg prøver å omformulere på nytt.

Tabber kan oppstå når du er trøtt etter en lang dag med oversettelse, hvis ordet har mange bibetydninger eller du rett og slett ikke har hørt om fenomenet. Jeg husker at jeg ble forbauset et par sekunder da jeg i Tove Nilsens Nede i himmelen leste følgende setning: «En nyinnflyttet familie hadde dekorert hele verandaen med blå og grønne pærer […]» og tenkte på blå og grønne frukter fra pæretreet…

Men etter en rekke år med oversettelse har jeg utviklet en «radar» som varsler meg at her må det være noe foruten hovedbetydningen – en metafor eller en annen type språklig bilde, og jeg leter i ordbøker og på nettet. Hvis jeg allikevel ikke er helt sikker på betydningen, anvender jeg min «superpower» – mine norske venner. Men jeg må «bruke» den varsomt og ikke plage nordmenn med trivielle spørsmål. Av og til prøver jeg å finne overført betydning eller annen tolkning hvor det ikke finnes noen.

Her er et utdrag fra WhatsApp chat med den norske lingvisten, tolken og oversetteren Snorre Karkkonen Svensson som snakker flytende latvisk og har oversatt flere bøker fra latvisk til norsk.

[6:17 pm, 27/02/2022] Māra Valpētere: Hei! Betyr “jeksel” bare tann, eller er det også noe fra skiutstyr? “Alt som gikk i stykker underveis, ble reparert. Sålen på skistøvelen min brakk. En jeksel knakk. […]”
[7:03 pm, 27/02/2022] Snorre: Jeg har bare hørt om det som tann.
[7:07 pm, 27/02/2022] Māra Valpētere: Men det høres rart ut i teksten. De går på ski til Nordpolen. Han snakker om utstyret, men plutselig – “En jeksel knakk.” ???
[7:09 pm, 27/02/2022] Snorre: Det kan også skje på Nordpolen.
[7:10 pm, 27/02/2022] Māra Valpētere: OK. Du overbeviste meg.

Vi håper du vil sende Månedens oversetter-stafettpinnen videre til en av dine kollegaer som også oversetter fra norsk. Hvem vil du sende den videre til – og hvilket spørsmål ønsker du å stille?
Jeg vil sende oversetter-stafettpinnen videre til Marta Roķe som oversetter til latvisk. Jeg kjenner henne fra Latvias Kulturakademi: Jeg hadde nettopp begynt å undervise i norsk der og hun skrev en bacheloroppgave om sammenligning av latviske og norske folkeeventyr, som jeg fikk gleden å veilede. Siden da har jeg truffet henne i flere arrangementer knyttet til Norge.

«Kjære Marta, jeg ser at du har oversatt Jo Nesbøs og Bobbie Peers barnebokserier. Synes du at det finnes språklig forskjell mellom barnebøker og bøker som er skrevet for voksne lesere? Hvis ja, hvordan løser du spesifikke framstillingsproblemer av barne- og ungdomsspråk? Hva slags litteratur ville du gjerne oversette ved siden av/ eller i stedet for barnebøker?»

Les mer

Les mer om Māra på Books from Norway

Se Māra og forfatter Kari F. Brænne fra lanseringen av Under de dype skyggene av løvtunge trær i 2012 her (norsk og latvisk)

Les flere intervjuer i NORLAs serie
Oversetterne er de viktigste aktørene vi har for å få norsk litteratur ut i verden. Deres arbeid er av helt avgjørende betydning, og for å kaste lys over dette arbeidet, startet vi i 2015 intervjuserien «Månedens oversetter».
Du finner alle intervjuene samlet her