Månedens oversetter i august - Nora Strikauskaitė

Hvordan endte du opp som oversetter av norsk litteratur?
Det er flere ting som spilte sammen eller kanskje det var skjebnen :-). Jeg er jo oppkalt etter Ibsens Nora, for min mor likte navnet veldig godt etter hun hadde sett en teaterforestilling. Jeg begynte å studere norsk språk og litteratur helt tilfeldig, for jeg hadde egentlig valgt og kommet inn på litauisk. Men vi fikk forslag om å delta i en samtale hvor vi kunne velges til norskstudier som skulle undervises på Vilnius universitet for første gang det året. Det var første året da Litauen igjen ble fritt.
Generelt har jeg vært glad både i bøker og i å lese helt fra barndommen av, og da jeg tok grunnfaget for utlendinger i Oslo, besøkte jeg NORLA og ble varmt møtt av Kristin Brudevoll. Det inspirerte. Likevel ble jeg litt redd og ville takke nei da min magistergradsveileder ga meg dikt av Knut Ødegård og foreslo at jeg skulle oversette dem til en lyrikkfestival i Litauen. Men det gikk bra, og jeg er fortsatt veldig takknemlig for oppmuntringen og støtten den gangen fra veilederen min Rasa Ruseckiene, som selv er oversetter fra islandsk.

Jobber du med noe annet ved siden av å oversette, og i så fall hva?
Jeg underviser i norsk, norsk fonetikk, norsk leksikologi og i praktisk oversettelse ved Institutt for fremmedspråk på Vilnius universitet, og det et hovedjobben min. Det er stor glede å treffe unge mennesker, og det er flott å kunne kombinere undervisning og oversettelse. Før pandemien pleide jeg å guide i Vilnius om sommeren, for jeg liker å fortelle om byen min, men det er ikke så mye av det nå.

Hva ville du vært hvis du ikke var oversetter?
Jeg var flink i matematikk på skolen. Hvis jeg hadde gått den veien, er det mulig at jeg hadde jobbet med IT. Selv om man vet aldri. Og hvis jeg måtte velge noe annet nå, ville jeg valgt medisin. Det kunne jeg også brenne for.

Din kollega Joanna Bernat sendte stafettpinnen videre til deg. Hun skriver:
«Nylig fikk jeg mulighet å delta i et prosjekt ved Universitetet i Stavanger, hvor jeg oversatt flere barnebøker til polsk i samarbeid med Katarzyna Tunkiel og oversettere til andre språk. Det var der jeg ble kjent med Nora Strikauskaitė som oversetter til litauisk. Jeg vil gjerne spørre henne om litauiske bøker – hvilke er allerede blitt oversatt til norsk og hvilke ville du anbefale til norske forlag?»
Tusen takk til Joanna for stafettpinnen og det engasjerende spørsmålet. Dessverre er det få litauiske bøker som er oversatt til norsk. Så vidt jeg vet, er det noen diktsamlinger av sentrale litauiske lyrikere som Marcelijus Martinaitis, Sigitas Geda, Judita Vaiciunaite og Justinas Marcinkevicius. Og To fortellinger fra Litauen (“Okseofferet” og “Livet under lønnetreet”) av Romualdas Granauskas, som en av mine yndlingsforfattere og har skrevet prosa med poetisk språk og har vevet fortellingene sine av hverdagen, mytologi, historie og natur. “Okseofferet” handler om det hedenske livet til kuronierne, en baltisk folkegruppe som levde på kysten av Østersjøen. Og “Livet under lønnetreet” forteller om livet på landet i Litauen i 1980-årene, om bortgangen av den gamle livstilen. Jeg anbefaler av hele mitt hjerte å lese det som finnes både av lyrikk og prosa.
Det passer kanskje også å nevne en New Your Times-bestselger: En spire av håp av den litauisk-amerikanske forfatteren Ruta Sepetys, som forteller historien om ei litauisk ungjente, Lina, som ble deportert til Sibir sammen med sin familie rett før krigen. Deportasjonene fulgte rett etter den russiske okkupasjonen i 1940, og romanen er basert på sanne erindringer av dem som har overlevd.
Egentlig har vi mye å tilby..! Først og fremst lyrikk. Vi har hatt og har så mange gode lyrikere (Vytautas P. Bloze, Nijole Miliauskaite, Kornelijus Platelis, Donaldas Kajokas, Janina Degutyte, Vladas Braziūnas, Antanas A. Jonynas – bare noen få navn, men hver stemme er enestående og vakker)… Og jeg har ikke nevnt noen av de nyere og den nyeste generasjonene!
Det er rett og slett en gullgruve hvis noen av de norske forlagene er villige til å utgi en ny samling av litauisk poesi.

Av nåværende litauiske prosaforfattere som burde oversettes til norsk kan jeg også anbefale flere, men selvsagt er det subjektivt. Saulius Tomas Kondrotas har nylig utgitt en spennende novellesamling som på norsk ville fått tittelen Samleren (2020) og som er preget av en slags magisk realisme. Den er også til stede i hans roman “Snokens blikk” (1981). Valdas Papievis er veldig estetisk, universell og har særegent litterært språk (romanene “Å gå” (2010) og “Odile, eller flyplassers ensomhet” (2015)). Ugne Radzeviciutes roman “Skjønnhets- og godhetsbibliotek” (2020) tar opp valget mellom det som er godt, vondt og vakkert. Alvydas Slepikas’ roman “Jeg heter Maryte” (2012) forteller om den tragiske skjebnen til barn fra Øst-Preussen (nåværende territorium av Kaliningrad (Russland), noen områder tilhører Litauen og Polen) etter den sovjetiske hærs invasjon og krigsforbrytelser i 1945, De barna er kalt ulvens barn. Og en av mine yndlingsforfattere, Krisitna Sabaliauskaite, har skrevet en fargerik familiesaga (består av fire romaner “Silva Rerum” (2008-2016)) og som omfatter Litauen og Vilnius historie fra det 17. til det 18. århundre. Hennes roman “Peters keiserinne” (2019, 2021) består av to deler og skildrer livet til den russiske keiserinnen Katrina 1 (Peter den stores kone) som var datter av en litauisk bonde.

Du har jobbet en del med poesi. Har du et norsk dikt du setter høyt og kunne tenke deg å dele med oss?
Det er vanskelig å velge ut ett dikt, helt umulig. Det kunne være noe av Olav H. Hauge som jeg er veldig glad i. Kanskje “Havet” eller " Soga um Ch‘u Yuan".
Men jeg vil dele Erling Kittelsens dikt som på en måte har vært med meg siden den gang jeg oversatte det, for det uttrykker “tilværelsens uutholdelige letthet”. Det er blitt særlig aktuelt i våre dager med den blodige krigen i Ukraina. Det er ubegripelig at slike ting skjer midt i Europa i vårt århundre og ingen stopper denne bestialiteten og galskapen. På en måte definerer hver av oss begrepet menneskelighet på nytt her og nå.

Sprenges jeg i lufta
så sprenges jeg i lufta
og lufta tar imot,
i morgen er jeg regn

Senkes jeg i havet
så senkes jeg i havet
og djupet tar imot,
i morgen er jeg mat.

Sperres jeg bak gitter
så sperres jeg bak gitter
og vegger tar imot,
i morgen er jeg skrift.

Sprenger jeg opp døra
så sprenger jeg opp døra
og du tar imot,
i morgen er jeg mer.

(Erling Kittelsen)

Hvilket forhold har du til gjendiktning? Vi har nemlig hørt at dette ordet/fenomenet ikke eksisterer på alle språk
Til litauisk oversettes ordet “gjendiktning” som “en (fri) oversettelse”, så språket uttrykker liksom at det er mer oversettelse enn diktning, selv om det menes det samme i begge språkene. I oversettelsesprosessen av lyrikk kommer det særlig fram “det mulige” og “det umulige”. Og da må jo “det umulige” forvandles. Etter at jeg har gjort alt forberedende arbeid mens jeg jobber med et dikt, og det arbeidet har skapt konkrete, sterke rammer, kommer den beste, magiske delen der diktet får sin litauiske drakt. Den delen, tror jeg, kan kalles gjendiktning og skjer av seg selv. Jeg er utrolig glad i den.

Hva er ditt norske favorittord og/eller evt. «skrekkord»?
Morsomt at skrekkord kan være favorittord samtidig, for de skaper den største utfordringen og derfor er de spennende. Selvsagt tilhører av og til noen fraseologismer eller faste uttrykk til denne sorten av ord. Men det finnes også andre grupper. For eksempel, ord som har dobbeltbetydning som skaper to parallelle meninger, men jeg må velge bare en av dem, siden det er umulig å finne et ord med begge betydningene i oversettelsen. Det kan gjøre vondt å velge. En annen gruppe er den som utgjør bare favorittord, og den består av ord som for det meste tilhører barnelitteraturen og leker med både form og betydning. For eksempel, navnene til hovedpersonene i Håkon Øvreås’ bøker: Rune/Brune, Alte/Svartle, Åse/Blåse. Eller menyen på Cafe Olialia (fra “Bronto Biff på Cafe Olialia” av Nhu Diep) som “skumpiska pastinakk med rumpekrumlar; vrengte vaktlar i volvo fromasj; krabbetorsk på vei hjem”, osv.

Har du en spesiell norsk bok som står ditt hjerte nær? I så fall, hvorfor er den spesiell for deg?
Herman av Lars Saabye Christensen. Det var den første boka vår gruppe leste sammen på norsk i undervisningen til vår norske sendelektor Trond Thue. Gjennom denne boka fikk vi vår første kunnskap om det norske samfunnet. Trond forklarte ukjente ord på norsk eller oversatte til engelsk og hele gruppa prøvde å gjette hva det betydde. Det var morsomt.

Har du en hemmelig «superpower», altså noe du kan som ikke så mange vet om?
Jeg liker å meditere. Det er en superpower som støtter meg. Og jeg kan også hjelpe andre med å få en smak av hva dette er og hvordan man gjør det.

Vi håper du vil sende Månedens oversetter-stafettpinnen videre til en av dine kollegaer som også oversetter fra norsk. Hvem vil du sende den videre til – og hvilket spørsmål ønsker du å stille?
Jeg vil sende den til Mara Valpetere som oversetter til latvisk. Jeg ble kjent med Mara i studietiden i Oslo hvor vi begge tok grunnfaget for utlendinger. Siden det har vi truffet hverandre for det meste i forbindelse med norskundervisning og har ikke snakket så mye om oversettelsesarbeid.
«Kjære Mara, hva er den største gleden og det som er vanskeligst for deg i oversettelsesprosessen? Kanskje har du også en norsk bok eller forfatter som du drømmer om å oversette?»

Les mer

Les mer om Nora på Books from Norway

Se Nora lese sine oversettelser av dikt av Inger Elisabeth Hansen
og Torgeir Schjerven

Les flere intervjuer i NORLAs serie
Oversetterne er de viktigste aktørene vi har for å få norsk litteratur ut i verden. Deres arbeid er av helt avgjørende betydning, og for å kaste lys over dette arbeidet, startet vi i 2015 intervjuserien «Månedens oversetter».
Du finner alle intervjuene samlet her