Stefka Kozhuharova: Månedens oversetter i september

Månedens oversetter i september er Stefka Kozhuharova. Hun oversetter fra både norsk og svensk til bulgarsk. Noen av forfatterne hun har oversatt, er Roy Jacobsen, Maja Lunde, Dag Solstad, Ingar Johnsrud, Steve Sem-Sandberg, Alex Schulman og Camilla Läckberg. Hun har en master i oversettelse og språkvask fra Universitetet i Sofia og hun har også studert Nordiske studier ved UiO. Ved siden av oversettelsene har hun også erfaring som lærer i bulgarsk ved Den bulgarske skolen i Oslo.

Hvordan endte du opp som oversetter av norsk litteratur?

Det er ikke noe jeg endte opp med tilfeldig. Det har vært drømmejobben min helt siden jeg gikk på videregående. Det var en bestemt hendelse som jeg tror ble avgjørende for mitt seinere karrierevalg. Det var en gang da jeg holdt på med oversettelsen av en tekst av Hermann Hesse, nærmere bestemt et utdrag fra ‘Die Wanderung’, og da ‘snublet’ jeg over et ord som jeg følte var helt umulig å oversette. For et kort øyeblikk ble jeg overveldet av maktesløsheten ved at ikke alle ord lar seg oversette ved å slå opp i ordboka. Men det er noe ganske utfordrende i denne maktesløsheten. For da skal man utfordre seg selv til å finne omveier, til å tenke seg til uventede språklige bakgater, til å leke med språket, til å føle på dets grenser og prøve å utvide dem bitte litt.

Jeg finner denne leken med språket ganske fascinerende og samtidig tilfredsstillende, for da raser hjernen i stor fart for å jobbe seg fram til en løsning som fungerer på bulgarsk. Så, jeg tror nok det var rundt dette øyeblikket at jeg bestemte meg for å bli oversetter. Og det er heller ikke tilfeldig at jeg oversetter fra norsk. Allerede fra relativt ung alder visste jeg at jeg ville studere Skandinaviske studier. (Jeg var ganske glad i tysk, så jeg ville lære flere germanske språk.) Da jeg ble ferdig med studiene, begynte jeg å kontakte ulike forlag i Bulgaria for å spørre dem om de ville jobbe med meg. Jeg var ekstremt entusiastisk og med null erfaring. Naturlig nok begynte jeg å oversette for ytterst små og upopulære forlag. Men jeg var heldig og til slutt fikk oppdrag fra noen av de største og fineste forlag i Bulgaria. Jeg tar det ikke for gitt at jeg har fått muligheten til å oversette for så fine forlag. For meg er det et privilegium og et stort ansvar og jeg er for evig takknemlig for at jeg har fått denne sjansen.

Din brasilianske kollega Guilherme da Silva Braga sendte stafettpinnen videre til deg. Han skriver: “Stefka, vi har snakket sammen om de ulike omstendighetene og virkelighetene mellom Norge og andre land. I blant må vi oversette dialoger, scener o. l. som ikke inneholder språklige vanskeligheter, men likevel presenterer seg som en utfordring fordi de aldri skulle kunne finne sted – eller sett annerledes ut – i andre land. Kan du fortelle litt om dine erfaringer med dette?”

Jeg takker Guilherme for spørsmålet og for at han har sendt stafettpinnen videre til meg. (Vi kjenner hverandre fra Sommerkurset i Bergen i 2014 og da trodde jeg at jeg aldri skulle se ham igjen, men den fantastiske oversetterkonferansen på Kløfta i sommer har gjort at vi igjen har støtt på hverandre.) Og for å svare på spørsmålet: Det er noen typisk norske kulturelle fenomener som folk i Bulgaria ikke nødvendigvis kjenner til, eller som man kjenner til, men ikke har den samme tilknytning til (slik som vanen med å gå på tur i vær og uvær, det å være født med ski på beina, å lese påskekrim, å skjære osten med ostehøvel og å spise ribbe og fårikål til jul). Det er selvfølgelig en lang rekke med eksempler, nå ga jeg de mest klassiske og trivielle. Det som de fleste oversetterne i Bulgaria gjør, når det ligger noe i originalteksten som leseren (muligens) ikke kjenner til, er at de bruker fotnoter. (Jeg har lest i ditt intervju, Guilherme, at du ikke er særlig glad i fotnoter.) Men jeg elsker den bulgarske tradisjonen med dem. Det er selvfølgelig verdt å nevne at oversetteren ikke skal undervurdere leserens kognitive evner og forklare ting som fremgår av konteksten. Og man skal heller ikke stappe oversettelsen med fotnoter om urelevante smådetaljer.

Det er viktig å finne den rette balansen. Men det er oversetterens oppgave at leseren skal få med seg alt som forfatteren har lagt i teksten (i form av intensjoner). Jeg selv bruker fotnoter for å forklare ting som leseren må kjenne til for å ha den samme leseopplevelsen som leserne i Norge. Jeg vil ikke overlate ‘arbeid’ til leseren, jeg vil ikke at hen skal støte på noe som de ikke forstår, for så å avbryte lesinga, ta telefonen og slå opp i Google. Hvis slikt skjer, da har jeg ikke gjort jobben min, føler jeg. Her er jeg selvfølgelig sterkt påvirket av tradisjonen som vi har i landet. Jeg vet at oversettere i noen andre land pleier å skyve inn forklaringer i selve teksten, istedenfor å bruke fotnoter. Men det er ikke vanlig i Bulgaria. Jeg vil ikke blande meg inn i originalen på den måten og jeg prøver heller ikke å tilpasse den etter mottakskulturen. Som oversetter føler jeg meg forfatteren skyldig og jeg vil at oversettelsen skal stå originalteksten nærmest mulig.

Hva ville du vært hvis du ikke var oversetter?

For et vanskelig spørsmål! Da jeg var barn, ville jeg helst bli journalist og skrive artikler. (Det vil jeg ikke lenger, hehe.) Før i tida har jeg også undervist i både norsk og bulgarsk som andre språk. Og det er noe som gir meg enorm glede, men jeg synes jeg har en veldig lang vei å gå før jeg (eventuelt) kan leve opp til mine egne krav til hvordan en skikkelig god lærer skal være. Jeg vet ikke engang om jeg overhodet tør å prøve meg i den retningen, men det er en tenkbar yrkesvei som jeg kunne ha valgt hvis jeg ikke hadde bestemt meg for å bli oversetter.

Finnes det et bulgarsk ord/uttrykk du synes mangler på norsk? Eller et norsk ord eller uttrykk du synes mangler på bugarsk?

I og med at man ikke oversetter ord for ord, men større enheter, så mener jeg at (nesten) alt kan oversettes. Eller om det ikke kan oversettes direkte, så kan det i hvert fall omskrives, slik at betydningen kommer fram. Det er ikke selve innholdet av et ord som jeg mener kan være vanskelig å oversette, men andre metaspråklige aspekter, slik som klangen av ordet, assosiasjonene som det vekker hos folk, det intertekstuelle mini-universet som noen ord skaper rundt seg.

På bulgarsk har vi f.eks. flere ord som vi har lånt fra tyrkisk, og disse ord høres så eksotiske og livlige ut, at jeg ikke synes at man kan gjengi denne klangen. Det samme gjelder gammeldagse ord som vi kjenner fra forfatterskapet til våre kanoniserte klassikere og som man i dag sjelden, for å ikke si aldri, har anledning til å bruke. Slike ord som vi kjenner fra klassikere, har skrevet seg inn i den nasjonale hukommelsen og selv når en oversetter klarer å gjengi betydningen, så går det metaspråklige tapt i oversettelsen.

Det samme gjelder også norsk. Jeg føler meg så elendig når originalordet på norsk er veldig vakkert og melodisk, men det mest treffende, rent betydningsmessig, motsvar på bulgarsk høres helt ynkelig ut. Det samme skjer ofte med sammensatte ord som det på norsk er en rekke av. Når det er mulig og når det passer seg, vil jeg gjerne gjengi hvordan ordet er bygd opp, for jeg synes nok at det er ganske mye som ligger i det, men veldig ofte lar det seg ikke gjøre.

Har du en spesiell norsk bok som står ditt hjerte nær? I så fall, hvorfor er den spesiell for deg?

Her er det flere. Jo mer jeg leser, desto flere spesielle bøker ‘oppdager’ jeg. Men jeg tror nok jeg må svare med trilogien om Bjørn Hansen av Dag Solstad. Mitt kjære og nære forhold til forfatterskapet hans går til første året på bachelor, da vi fikk lese kortnovellen Språk i en av norsktimene. Det var noe med språket i denne korte novellen som gjorde meg veldig opptatt av forfatterskapet hans. Det er for det meste formen og syntaksen i bøkene hans som jeg er opptatt av, måten han skriver på, stilen. Det er litt av en utfordring å oversette ei bok med et så rikt og vakkert språk. Og trilogien er jo juvelen i forfatterskapet hans.

Hvilket spørsmål burde vi ha stilt deg?

Jeg skulle gjerne svart på spørsmålet: Stefka, hva liker du mest ved å være oversetter? Og det mest fascinerende ved dette yrket for meg (når vi ser bort fra gleden av å jobbe med språk som jeg allerede har nevnt) er kanskje at man som oversetter aldri kan være ferdigutdannet. Det gjelder kanskje alle yrker, men jeg oppdager det hver dag mens jeg oversetter. Det å ‘lære seg å oversette’ er en prosess som varer så lenge man driver med oversettelser, og jeg tror nok at man aldri kan komme i mål. Det finner jeg ganske fascinerende og nesten romantisk.

Vi håper du vil sende Månedens oversetter-stafettpinnen videre til en av dine kollegaer som også oversetter fra norsk. Hvem vil du sende den videre til – og hvilket spørsmål ønsker du å stille?

Jeg vil sende stafettpinnen videre til Katarzyna Tunkiel og så vil jeg stille henne følgende spørsmål:

Katarzyna, du har en lang erfaring som oversetter og blant flere andre bøker har du også oversatt en god del barne- og billedbøker, og du har til og med studert samtidslitteratur for barn og unge. Siden jeg også er veldig glad i barne- og ungdomslitteratur og kan se for meg at den kan by på en del utfordringer, så vil jeg spørre deg: hva er det mest utfordrende for deg ved oversettelsen av nettopp barne- og billedbøker. Og hva liker du best ved det? Kan du fortelle litt om din erfaring med det?

Les mer om Stefka på Books from Norway.

Les flere intervjuer i NORLAs serie

Oversetterne er de viktigste aktørene vi har for å få norsk litteratur ut i verden. Deres arbeid er av helt avgjørende betydning, og for å kaste lys over dette arbeidet, startet vi i 2015 intervjuserien «Månedens oversetter».

Du finner alle intervjuene samlet her.