Karolina Drozdowska - Månedens oversetter i august

Hvordan endte du opp som oversetter av norsk litteratur?
I 2008, da jeg fortsatt studerte ved Universitetet i Gdansk, ble plutselig norske serieromaner ekstremt populære i Polen. Forlagene tok direkte kontakt med skandinaviske institutter over hele landet og spurte om noen av studentene ville være interesserte i å jobbe med oversettelse av den slags litteratur. Jeg meldte min interesse, laget en kort prøveoversettelse og så begynte det bare. I løpet av fem år oversatte jeg ca. 60 bøker. Men samtidig hadde jeg vokst opp med forestillingen om at man må ha en fast heltidsjobb for å være «voksen» og «seriøs», så da jeg ble ferdig med masterprogrammet i 2009 fikk jeg en jobb som produksjonskoordinator på et forlag og arbeidet med oversettelsene ved siden av. Samtidig prøvde jeg å skrive en doktoravhandling om Jens Bjørneboes episke teater. «Mitt navn er Karolina og jeg fører et dobbelt liv», står det i mitt kåseri fra 2013. Når jeg tenker tilbake på denne perioden nå, var det faktisk et trippelt liv med mye stress og veldig lite fritid. Jobben på forlaget var jeg verken særlig god i eller særlig fornøyd med, så endelig, i 2014, bestemte jeg meg for å si opp stillingen og bli «freelancer på fulltid». Men det er slett ikke lett å gå over fra å oversette serieromaner til kvalitetslitteratur, i hvert fall på det polske markedet.

Det var Ewa M. Bilińska, en oversetterkollega jeg ble kjent med gjennom NORLA-nettverket, som anbefalte meg til forlaget Smak Słowa i 2015. De lette etter en oversetter som kunne jobbe med Svøm med dem som drukner av Lars Mytting. Det var en ganske stor overgang fra 1800-talls bonderomantikk til denne fantastiske og vanskelige romanen og jeg er veldig takknemlig for at både Ewa og forlaget hadde tro på meg. Etter denne boken har det bare gått videre av seg selv og jeg begynte å arbeide med forfattere jeg hadde lest og vært begeistret for i årevis, bl.a. Johan Harstad, Helga Flatland og Nina Lykke. Samtidig vil jeg understreke at jeg ikke skammer meg over å ha jobbet med serieromaner i en så lang periode. Jeg har stor respekt både for tekstene og deres forfattere, de har lært meg ufattelig mye. Denne erfaringen har – helt seriøst – formet meg, både som skjønnlitterær oversetter og litteraturforsker.

Jobber du med noe annet ved siden av å oversette, og i så fall hva?
I 2014, året jeg tok avgjørelsen om å bli oversetter på fulltid, forsvarte jeg også endelig min doktoravhandling og trodde jeg var ferdig med denne delen av livet mitt. Men året etter ble plutselig en stilling som førsteamanuensis ledig ved Universitetet i Gdansk og jeg tenkte jeg bare måtte prøve meg. Jeg søkte og fikk jobben, noe jeg verken hadde planlagt eller engang turt å håpe på. Så jeg var tilbake i «det doble livet», men denne gangen var jeg faktisk storfornøyd med mine to identiteter som oversetter og forsker/foreleser. Jeg trives med å skrive om nyere norsk litteratur, men kanskje først og fremst med å jobbe med studentene som aldri slutter å glede og inspirere meg. Det er også veldig greit å kunne «sjonglere» de to identitetene og rollene. Da blir det alltid noe nytt som venter framover og man blir aldri lei av det man gjør. I dag, mens jeg svarer på disse spørsmålene, er jeg mest oversetter. Men i morgen skal studentene fra mitt masterseminar forsvare oppgavene sine – da blir jeg mest (en veldig glad og stolt) veileder. Når det gjelder forskningen min, skriver jeg om norsk litteratur, teater og (såklart) skjønnlitterær oversettelse. Jeg publiserer på polsk, engelsk og norsk og dere kan ta en titt på et utvalg av tekstene mine her.

Din skotske kollega Rosie Hedger sendte stafettpinnen videre til deg, med følgende spørsmål (om en roman dere begge har oversatt):
«Karolina, hva var den største utfordringen du møtte med å oversette Auberts Voksne mennesker til polsk?»
Hei, Rosie, og takk for det flotte spørsmålet. Jeg synes den største utfordringen var bokens språk. Norsk egner seg veldig godt til å snakke om vanskelige ting med enkle ord og Marie Aubert er en mester i denne disiplinen. Både fortellingen og dialogene hennes er minimalistiske, men samtidig langt fra å være banale. Dette var veldig vanskelig å gjengi på mitt morsmål. Polsk har mange store ord og er et språk som liker å være utbrodert. Jeg måtte anstrenge meg skikkelig for å beholde originalens letthet samtidig med dens store alvor. I tillegg er polsk ikke særlig glad i gjentagelser og disse kan man finne ganske mange av hos Aubert, kanskje spesielt i dialogene. Så jeg vil si at Voksne mennesker er en lettlest bok som var vanskelig å oversette, men jeg tror det gikk ganske bra siden forlaget bestemte seg for å utgi Auberts novellesamling, Kan jeg bli med deg hjem, bare noen måneder etter Voksne mennesker (også i min oversettelse). Forleggeren får dessuten flere kommentarer om at polske lesere venter spent på forfatterens neste bok. Dette er kanskje den største komplimenten en oversetter kan få.

Hvilken bok oversetter du akkurat nå?
Akkurat nå tar jeg en liten pause på grunn av eksamensperioden på universitetet – og så har jeg planer om å ta en liten sommerferie. Men jeg har nettopp blitt ferdig med Klara Hvebergs Lene din ensomhet langsomt mot min som kommer til høsten og som var et eventyr å jobbe med. Etter ferien skal jeg sette i gang med Cecilie Engers Det hvite kartet – jeg ble så glad da jeg fikk tilbudet om å oversette denne romanen siden handlingen foregår i Haugesund, og delvis på Karmøy der jeg bodde og gikk på folkehøgskule! Dessuten er det en fortelling om to ikke-heteronormative kvinner og slike bøker trenger Polen absolutt flere av. Jeg gleder meg til dette arbeidet.

Har du en spesiell norsk bok som står ditt hjerte nær? I så fall, hvorfor er den spesiell for deg?
Dikt (1951) av Jens Bjørneboe. Jeg husker mitt første møte med disse tekstene og denne forfatteren. Det var i 2006 i Oslo, vi leste «Vise om bøndene på Capri ø» på ett av kursene ved Den internasjonale sommerskole organisert av Universitetet i Oslo. Det er et kort dikt på til sammen tolv vers, men jeg ble henført, henrykt og forelsket. Jeg visste med en gang dette var noe jeg kommer til å bruke en stor del av livet mitt på. En kollega pleier å si at ingen seriøse mennesker eldre enn 17 liker Bjørneboe, men så er jeg visst ikke særlig seriøs heller.
Når det gjelder bøkene jeg har oversatt vil Svøm med dem som drukner alltid ha en spesiell plass i mitt hjerte. Fordi det var min første «høylitterære» bok, fordi jeg jobbet med den i en veldig viktig periode av livet mitt og fordi takket være denne boken ble jeg kjent, også personlig, med Lars Mytting, ett av de kuleste menneskene jeg har møtt.

Noen av oversettelsene dine gjøres i samarbeid med en annen oversetter. Kan du si litt om hvordan samarbeidet foregår? Er dette veldig annerledes enn å oversette på egenhånd?

Jeg har samarbeidet med Ewa M. Bilińska (bl.a. ved oversettelse av Anne B. Ragdes romaner) og Małgorzata Rost (vi jobbet med Gleden med skjeden og Jenteboka av Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl).
Det har alltid blitt sammensatte prosesser med lange diskusjoner i Google docs, mange kaker og mye kaffe eller vin – drukket i kafeer, på hoteller og via Skype. Det er faktisk veldig annerledes enn å oversette på egenhånd. Man må være forberedt på å bli kritisert og utfordret, men jeg synes det er den eneste måten man kan lære, utvikle seg og vokse på som oversetter. Og så ender man alltid opp med et «tredje språk» som verken tilhører den ene eller den andre oversetteren, men er en slags synergisk blanding av begge stemmene. Det synes jeg er spesielt fascinerende.

Har du en hemmelig «superpower», altså noe du kan som ikke så mange vet om?
Ja! Jeg er uhyre flink til å bake. Min farmor pleide å si at hun har «en god hånd» med gjærbakst og jeg mener jeg har arvet denne «superpoweren» etter henne. Familien og vennene mine er særlig begeistret for mine kardemommeboller som jeg lærte å bake på Karmøy.

Hvilket spørsmål burde vi ha stilt deg?
Spør om mitt verv i den polske Skjønnlitterær oversetterforening! Siden september 2020 har jeg vært styresekretær i denne flotte organisasjonen som samler over 400 oversettere til og fra polsk. Foreningen gjør en kjempejobb for bransjen. I Polen virker skjønnlitterære oversettere på et vanskelig marked, vi har verken standardavtale eller faste satser og blir ofte «glemt» i anmeldelser og omtaler av bøker vi bruker mye tid og krefter på.

Men dette har begynt å endre seg de siste årene, også takket være foreningens virksomhet.
Oversetternes synlighet har blitt større, og dette henger sammen med at resten av aktørene på markedet har begynt å ta oss mer seriøst. Ett av slagordene våre er «Tłumacz też autor», «Oversetter er også forfatter», noe jeg selv har stor tro på. Forfattere står selvsagt i forgrunnen, men det er oss som formidler deres bøker og gir dem en stemme som snakker vårt språk.
Derfor fortjener vi respekt, synlighet og gode praktiske løsninger, som f.eks. bedre avtalevilkår eller høyere satser. Ikke minst har jeg truffet mange fantastiske kollegaer gjennom foreningen – som skjønnlitterær oversetter kan man fort føle seg ensom så dette felleskapet betyr ekstremt mye for meg. Dere kan lese mer (på engelsk) om foreningen her.

Vi håper du vil sende Månedens oversetter-stafettpinnen videre til en av dine kollegaer som også oversetter fra norsk. Hvem vil du sende den videre til – og hvilket spørsmål ønsker du å stille?
Dette blir – såklart – et Bjørneboe-relatert spørsmål som jeg gjerne vil stille min kroatiske kollega Anja Majnaric:
«Hei Anja! Du har nylig oversatt Haiene og Stillheten og jeg lurer på om det var vanskelig å oversette Bjørneboes elegante, «aristokratiske» språk til moderne kroatisk – og så lurer jeg på hvilken mottakelse bøkene fikk på det kroatiske markedet.»

Les mer

Se mer om Karolina i Books from Norway

Les flere intervjuer i NORLAs serie
Oversetterne er de viktigste aktørene vi har for å få norsk litteratur ut i verden. Deres arbeid er av helt avgjørende betydning, og for å kaste lys over dette arbeidet, startet vi i 2015 intervjuserien «Månedens oversetter».
Du finner alle intervjuene samlet her