Nyheter fra NORLA

Månedens oversetter i mai – Natalia Ilishchuk

2022.05 natalia 16 9
Natalia i ukrainsk nasjonaldrakt -- vyshyvanka -- i påskeferien i år.

Månedens oversetter i mai er Natalia Ilishchuk, som oversetter til ukrainsk. Med mastergrad i internasjonale relasjoner er Natalia interessert i og driver med flere ting, hun er bl.a. medlem av Ukrainian-Scandinavian Center, men litteratur har alltid hatt en spesiell plass i hjertet hennes. Natalia ble interessert i Norge, norsk litteratur og språk fra tidlige år på universitetet og har deltatt i flere norske studieprogrammer i norsk språk og kultur.
Hun kommer opprinnelig fra Lviv, men de siste årene har hun bodd i Kyiv. Da Russland startet en fullskala invasjon av Ukraina i februar, måtte Natalia flytte fra Kyiv, men bestemte seg til å bli i hjemlandet sitt. Nå forteller hun via sine sosiale medier om livet under krigen.

Din kollega Ioana-Andreea Muresan sendte stafettpinnen videre til deg, selv om dere ikke kjenner hverandre. Hun skriver:
”Jeg sender stafettpinnen til Natalia Ilishchuk som oversetter fra norsk til ukrainsk. Etter å ha sett i løpet av noen uker hva krigen innebærer, kan jeg ikke stoppe å tenke på kulturens plass i en verden som er snudd opp ned, fordi vi alle har hørt at Inter arma silent musae (Under krig tier musene).
Jeg vil gjerne spørre Natalia om hun fortsetter å oversette tross alt. I tillegg vil jeg også spørre henne hvilken rolle hennes arbeid spiller i den politiske og sosiale sammenhengen Ukraina befinner seg i.

Hei Ioana og tusen takk for stafettpinnen og spørsmålene! Det var både overraskende og hyggelig å få den. Håper at jeg en gang får sjansen til å møte og hilse på deg.

Ja, jeg prøver i hvert fall å fortsette med oversettelser. De første dagene var det umulig å tenke på noe utenom krigen og sikkerhet, men etter flere dager reiste jeg til en annen by og fortsatte å jobbe heltid med min vanlige jobb. Ved siden av det meldte jeg meg, som nesten alle i Ukraina, til å jobbe frivillig, ofte gjorde jeg også oversettelser for å bidra til å informere verden om hva skjedde i Ukraina. Oversettelser har aldri vært min eneste jobb, men heller en slags hobby som jeg pleide å drive med om morgenen før jeg dro på kontoret og i løpet av helger/ferier. Da fullskala-krigen begynte, jobbet jeg med oversettelsen av Arvingen-serien av Anne Gunn Halvorsen og Randi Fuglehaug. Men forlaget som ville utgi boka på ukrainsk er, som mange andre ukrainske forlag og trykkerier, fra Kharkiv. Dere har nok sett bilder og nyheter om hva som skjedde med Kharkiv fra krigens første dager. Jeg har mistet kontakten med forlaget og er nå litt usikker på den videre skjebnen til dette prosjektet. Men i hvert fall planlegger jeg å avslutte oversettelsen av den første boka av serien, og etter hvert sakte men sikkert kommer jeg tilbake til mitt vanlige oversettelsestempo.

Det andre spørsmålet er meget interessant. I det siste har jeg tenk mye på rollen litteratur og kultur har generelt i dette som nå skjer og som har skjedd i løpet av mange århundrer i landet mitt og med mitt folk. De første dagene eller ukene av krigen var det som sagt vanskelig å fokusere på noe annet enn nyheter og trygghet, både egen og for mine nærmeste. Til tross for at jeg er glad i bøker, leste jeg i løpet av februar og mars ikke en eneste side. Det var for mange dårlige nyheter, for mye stress. Jeg jobbet mye bare for å prøve å fokusere på noe annet, men da var det ikke noe snakk om litteratur. Etter hvert kom leselysten min tilbake. Jeg begynte å tenke mye på vår ukrainske historie. Det er jo kultur og språk som har hjulpet oss å overleve som en nasjon tross all undertrykking og forsøk på å slavebinde oss. Ukrainere har alltid vært en egen nasjon, med egen litteratur, språk og kultur, vi har aldri vært like russere, vi er så forskjellige. Og det er nok å lese litt i den ukrainske historien for å forstå dette. Nå ser jeg en ekstrem viktighet av kultur, nå er jeg utrolig stolt å ha ukrainsk som morsmålet mitt (man har jo forsøkt å ødelegge språket, å assimilere ukrainere og mange av forfedrene mine kjempet og ble drept for å bevare det) og ha mulighet å berike antallet boktitler på ukrainsk og ved dette også å øke kunnskapen, samforståelsen og samarbeid mellom Ukraina og Norge, to land som jeg er så glad i og som også har hatt tette historiske forbindelser i fortiden. Nå setter jeg spesielt stor pris på ukrainsk kultur og muligheten for å være dens bærer, på muligheten til å vise skjønnheten av både ukrainsk språk og norsk litteratur ved mine oversettelser. Språk og ord er mine våpen i denne krigen. Ukrainsk kultur er skjoldet mitt.

Jeg liker en fabel om Winston Churchill. Det sies at en gang under krigen fikk han statens budsjett for godkjenning. Etter å ha bladd i dokumentet spurte han: – Og hvor er kostnadene til kultur? – Hvilken kultur, det er jo krig, ikke tiden for å tenke på kultur. – Hvis det ikke er kultur, hva kjemper vi for da?

Nei, under krigen tier musene ikke. Under krigen kjemper alle på sine egne fronter. Vi i Ukraina kjemper alle så sterkt som vi bare kan for vårt land, for vår identitet og kultur, for livet, for framtiden. Det dukket allerede opp så mange nye ukrainske sanger, og jeg er sikker på at snart skal vi også høre, kanskje ikke bare i Ukraina, om mange nye bøker og filmer om krig og om liv inspirert av det som skjer her. Jeg synes at under krigen lyder musene så høyt som de kan.

Er det en ukrainsk bok du tenker verden burde lese akkurat nå (og hvorfor)?
Hmm, kanskje burde det være Tigerfangere (Tiger Trappers på engelsk/Tyhrolovy på ukrainsk) av Ivan Bahrianyi. Boka finnes oversatt i alle fall til engelsk. Det er en eventyrroman som ikke er bare veldig interessant å lese og tilbringe tid med. Men etter å ha lest den bør man også ha fått en bedre forståelse av den ukrainske historien og det ukrainske folket, tror jeg, våre hovedverdier, hvorfor setter vi spesielt stor pris på frihet og hvorfor vi kjemper så sterkt nå. Et berømt sitat fra boken sier også mye om folket vårt og om det som vi tror på: “De modige har alltid lykke”.

Dessverre er det ikke så mange ukrainske bøker som er oversatt til norsk. Av de få jeg vet man kan finne på norsk, vil jeg anbefale å lese Mesopotamia av en nåtidig ukrainsk forfatter og poet Serhij Zjadan (Serhiy Zhadan på engelsk). Jeg trodde også at hans bok The Orphanage fantes på norsk, men det viste seg at det mangler en norsk oversettelse til tross for boka er blitt oversatt til mange andre språk, og jeg synes personlig at den fortjener oppmerksomhet og lesing, spesielt nå. Jeg selv liker best Serhijs dikt og respekterer ham og alt han gjør for Ukraina og ukrainsk kultur. Forresten kommer Serhij fra Kharkiv, hvor han nå også oppholder seg – en stor ukrainsk by som jeg allerede har nevnt her. I år ble Serhij Zjadan nominert til Nobelprisen i litteratur.

Jeg håper virkelig at det snart blir flere og flere ukrainske bøker som oversettes til både norsk og andre fremmede språk. Og jeg vil være glad hvis jeg bidra til dette på noen måte.

Oversettelser til ukrainsk
Natalias oversettelser til ukrainsk

Hvordan endte du opp som oversetter av norsk litteratur?
Min historie er ikke så spesiell. Jeg har alltid vært glad i litteratur og har lest ganske mye fra barndommen av. På universitetet studerte jeg internasjonale relasjoner, der hadde vi spesielt vekt på språk og kunne velge mellom mange fremmede språk for å lære. Først ble jeg interessert i norsk litteratur, etterpå ble jeg kjent med en berømt ukrainsk oversetter, Natalia Ivanytchuk, og så meldte jeg meg til hennes norske gruppe på universitetet og begynte å både lære språk og fordype meg i norsk litteratur. Etter ett år med norskopplæring fikk jeg plass på sommerskolen i norsk språk og kultur ved Nansenskolen. Og etter disse få ukene på Lillehammer ble jeg enda mer interessert i alt som gjelder Norge. Kanskje la Natalia Ivanytchuk merke til hvor ivrig jeg var og da jeg var kommet til tredje år av studiene mine på universitetet introduserte hun meg for et ungt ukrainsk forlag som ville utgi Klatremus av Torbjørn Egner på ukrainsk. Jeg tvilte veldig på om jeg var flink nok til å kunne oversette en hel bok, men hun forsikrеt meg at jeg kunne gjøre dette. Slik kom den første oversettelsen min ut. Jeg er utrolig takknemlig for all hennes støtte, nå holder vi også kontakten og jeg har veldig gode relasjoner både med henne og de fleste av de andre oversetterne fra skandinaviske språk i Ukraina.

Etter dette ble jeg kjent med Old Lion forlaget (som er særlig glad i å utgi skandinavisk litteratur) og flere andre, og i januar kom min tiende oversettelse ut. I begynnelsen jobbet jeg hovedsakelig med barne- og ungdomsbøker, men siden jeg var interessert i å prøve meg i forskjellige litterære sjanger, har jeg nå også voksenlitteratur og sakprosa i profilen min. Jeg nyter å jobbe med alle sjangre, men jeg tror at for tida er det mest interessant for meg å oversette skjønnlitteratur for voksne. Jeg liker å oversette og fordype meg i bøker, og så liker jeg at oversettelse gir meg en sjanse til å bli en del av litteraturprosessen og bli kjent med så mange flinke mennesker som også jobber i den.

Jobber du med noe annet ved siden av å oversette, og i så fall hva?
Ja, jeg jobber som SEO spesialist i en IT-bedrift på heltid.
Jeg er også medlem av en ikke-statlig organisasjon som heter det ukrainsk-skandinaviske senteret (USC, som tidligere var heltidsjobben min). Hovedsakelig arrangerer vi og samarbeider om forskjellige kulturelle og pedagogiske prosjekter og leksjoner, vi tilbyr også språkkurs i norsk, svensk, dansk og finsk for ukrainere. Jeg var spesielt glad i å delta i litterære prosjekter og fremme nordisk litteratur i Ukraina. Da fullskala krigen begynte, så vi det som vårt mål å hjelpe ukrainere som måtte flytte og prøvde å bosette seg i de nordiske landene. Og så lanserte vi kurs i ukrainsk språk for skandinavere og alle interesserte fra utlandet, en fjerdedel av kursavgiftene donerer vi til det ukrainske forsvaret og humanitær bistand til ofrene.
Og så oversetter jeg bøker.

Alle tre er slik tre deler av min personlighet og jeg liker å tenke på det sånn at den første jobben er for hjernen min, mine ambisjoner og for å leve av, den andre er for sjela mi, for å være mellom likesinnede, dele kunnskapen og interessene mine, og føle at min innsats er viktig, og den tredje er for hjertet mitt som ikke kan fungere uten litteratur. Jeg innrømmer at jeg ofte strever med å balansere alt dette og finne så mye tid som jeg vil for litteratur og oversettelser. Kanskje jeg en dag kommer til å fokusere på én ting, men for tida vil jeg ikke forlate noen av disse viktige delene av livet mitt, så det gjelder bare å gjenfinne balansen som jeg av og til mister.

Appelsinpinke
På sin Instagramside forteller Natalia mye om bøker hun leser med spesielt vekt på nordisk litteratur i Ukraina

Har du en spesiell norsk bok som står ditt hjerte nær? I så fall, hvorfor er den spesiell for deg?
Appelsinpiken av Jostein Gaarder ble absolutt spesielt for meg.
Etter å ha den lest ble jeg inspirert til å melde meg inn i norskgruppa ledet av Natalia Ivanytchuk, som allerede hadde oversatt 6 bøker av Jostein Gaarder den tida. Derfra begynte historien min med norsk språk og litteratur, og min interesse for Norge har økt. Siden har jeg lest alle titlene av Jostein Gaarder oversatt til ukrainsk, og i 2018 ble jeg selv oversetter av hans Julemysteriet. Appelsinpiken har jeg lest mange ganger, både på norsk og ukrainsk. Det føles som boka finner meg i de tidene jeg trenger dens trøst og visdom mest. En sitat fra Appelsinpiken henger over skrivebordet mitt hjemme: “Hva ville du ha valgt hvis du fikk sjansen? Ville du ha valgt å leve en kort stund på jorden for så etter noen få år å rives vekk fra alt sammen og aldri noensinne komme tilbake? Eller ville du ha betakket deg?”. Og av og til i dag når jeg tenker på disse ordene, høres de meget aktuelle ut.

Oversetter du også fra andre språk? Og klarer du å peke på forskjellene og evt. likhetene mellom disse?
Ja, en av bøkene har jeg faktisk oversatt fra svensk. Det gikk ikke lett men det var en veldig interessant opplevelse. Jeg har lyst til å oversette en del svenske og danske bøker fremover også.
Jeg har tatt et grunnkurs i svensk på USC, og så har jeg ganske mange venner og bekjente fra Sverige. Og i jobben min støter jeg ofte på ikke bare nordmenn og tekster/meldinger på norsk, men også svensker, dansker og svensk og dansk språk. Nå har jeg utviklet en ganske god forståelse for svensk og dansk og vil forbedre meg ikke bare i norsk, men i disse språkene også, inkl. ved å oversette bøker. Jeg liker å merke forskjellene mellom disse språkene, og lære ett ved hjelp av andre. Men siden de er ganske like og jeg ikke vil at dansk eller svensk skal påvirke norsken min, så gjelder det for meg bare å forstå dansk og svensk bedre for å kunne jobbe med dem. Jeg fortsetter å skrive og snakke på norsk med svensker og dansker og de sier vanligvis at det går greit for dem, ellers bruker vi bare engelsk :)

Finnes det et ukrainsk ord/uttrykk du synes mangler på norsk? Eller et norsk ord eller uttrykk du synes mangler på ukrainsk?
Jeg synes at “takk for sist” er et veldig godt uttrykk sammen med å ha for vane å bruke det i Norge. Og så tror jeg som oversetter at forskjellige norske familieord (for eks. mormor, morfar, grandtante osv.) er ganske praktiske, vi trenger å forklare dem med flere ord på ukrainsk. Men mitt favorittord er kanskje “ildsjel” fordi det bygges opp på en veldig logisk måte og gir en klar og så fin mening.

Når det gjelder ukrainsk, så har vi også en rekke ord og uttrykk som ofte kan være utfordrende å oversette og som mangler på andre språk. Jeg tror det finnes massevis av dem siden det ukrainske språket er ganske rikt og vi er virkelig glad i å bruke synonymer med ørsmå forskjeller. Men hvis jeg må velge bare ett ord så lar jeg det være ukrainsk “наснага” (det høres som “nasnaha” ut). Det er det vi ofte ønsker til hverandre og som er godt å ha. Å ha “nasnaha” betyr å ha nok ressurser, styrke, motivasjon og ønske for å gjøre noe. Så jeg ønsker “nasnaha” for alle dere og “nasnaha” for å stå til slutt for ukrainere.

Hvilket spørsmål burde vi ha stilt deg?
“Hvordan krigen har endret livet ditt?”

Et kort svar skulle bli: dramatisk!

Jeg måtte forlate min leilighet i Kyiv, si farvel til mitt vanlige liv, livet som jeg nøt så godt å være ærlig. Dagen før den 23. februar kom jeg tilbake hjem fra Finland sent på kvelden og var så glad for å være hjemme igjen. Jeg hadde mange planer. Neste morgen, den 24. februar, våknet jeg av flyalarm-sirener. Det var første gang i livet jeg hørte dem, nå er de blitt en vane. Kyiv ble bombet. Det som var mest usannsynlig og forferdelig å tenke på før, har faktisk skjedd. Vel, ukrainere har levd i krigen med Russland i de siste 8 årene, men krigen var veldig lokal i østre del av Ukraina. Vi pleide å bo som vanlige europeere, vi reiste og jobbet, planla vår framtid, vi ville ikke tro at fullskala invasjon av en selvstendig stat kunne begynne på 20-hundretallet.

Fr krigen begynte
Før krigen begynte
Jeg har studert i detalj terrorangrepene i Norge 2011, og i 2019 deltok jeg på Thorvald Stoltenberg-seminaret på Utøya. Vi bodde på øya i flere dager og jeg husker veldig godt de følelsene jeg fikk der, smerte blandet med sorg, følelse av uendelig urettferdighet, og spørsmålet som har satt fast i hodet mitt: hvorfor kan én person bestemme livet til et dusin andre mennesker, hvordan kan én person ta livet av et dusin uskyldige barn? Nå er disse følelsene tilbake. I skrivende stund er 217 barn blitt drept i løpet av krigen i Ukraina, mer enn 390 er blitt fysisk såret. For ikke å nevne den mentale helsen til en hel generasjon, eller det som skjer i Mariupol hvor man ikke kan telle det nøyaktige antallet av ofre, men omtrent at det allerede kan være mer enn 20.000 dødsfall. Dette er det ukrainske folkemordet! Husker dere hva de sa etter andre verdenskrig? “Aldri igjen”. Vel, det skjer igjen og det skjer nå, alt det verste vi kunne tenke oss inkludert ødelagte bygninger og gater du pleide å gå på, drepte bekjente, voldtatte og torturerte sivile mennesker. Ja, det er utrolig og det skjer nå i mitt elskede land.

Mitt liv, som livene til alle ukrainere, har forandret seg. Hver dag dør en liten del av meg når jeg ser hva de russiske overgripere gjør i våre byer med våre landsmenn. Men jeg må kanskje innrømme at nå har jeg det mye bedre enn den størstparten av ukrainske familier. Jeg har bestemt meg for å bli i Ukraina, men har flyttet vestover til en vakker by som heter Ivano-Frankivsk.

Etter krigen begynte
Etter krigen begynte
Jeg vet at livet mitt aldri igjen blir som det var før. Nå har vi mestret godt hva “å leve i øyeblikket” egentlig betyr. Jeg prøvde å beskrive hvordan mine hverdager under krigen og “war-life balance” ser ut nå i min post på Instagram. En av vennene mine fra Norge ba meg om å delta i hans prosjekt og å beskrive hvordan livet mitt ser ut nå og før fullskala krigen. Jeg legger ved disse to bildene her.

Men mine hverdager spiller nesten ingen rolle nå. Aller viktigst er hvordan krigen har påvirket tenkemåten min. Nå føler jeg min ukrainske identitet så sterkt som aldri før. Jeg tenker nytt på betydningen av kultur, hovedverdier og rollen min i samfunnet. Jeg ser nytt på landet mitt. Nå under krigen fungerer alt og alle i Ukraina som en klokke, alle gjør sin jobb varsomt og tar ekstra oppgaver, alle vil hjelpe til på en måte de kan, alle sender donasjoner og støtter hverandre, vår hær, president og myndigheter. Alle tenker på og ønsker oss bare én ting: fred. Jeg er stolt som aldri før av min stat og mine landsmenn. Og jeg er sikker på at vi gjenoppbygger alt snart og at Ukraina bare blir finere og sterkere.

Vi håper du vil sende Månedens oversetter-stafettpinnen videre til en av dine kollegaer som også oversetter fra norsk. Hvem vil du sende den videre til – og hvilket spørsmål ønsker du å stille?
Under kritiske omstendigheter ser du klart hvem som er dine virkelige venner. Det er så mange stater som støtter Ukraina nå. Jeg er glad at Norge er en av dem. Det er så mange mennesker som skriver til meg for å spørre om de kan gjøre noe for meg. Blant andre mine kjære norske forfattere som jeg hadde æren av å oversette og møte i Ukraina, Iben Akerlie og Gudrun Skretting, skriver til meg med sin støtte nesten regelmessig, det setter jeg stor pris på. Jeg vil bare si at jeg er uendelig takknemlig for dette, internasjonal støtte er så viktig for Ukraina og hver av ukrainerne nå.

Men mest overrasket blir jeg kanskje når jeg får meldinger og støtte fra folk jeg ikke kjenner. I løpet av første dagene av krigen fikk jeg en slik melding fra en norsk-polsk oversetter, Joanna Barbara Bernat. Hun skrev at hun hadde funnet meg på booksfromnorway og hun tilbød meg sin hjelp. Det rørte meg sterkt, og Polen generelt gjør så mye for den ukrainske befolkningen nå! Jeg har lest om Joanna og ble interessert i hennes biografi. Derfor vil jeg gjerne sende stafettpinnen videre til Joanna Bernat og spør henne når og hvordan hun fikk idéen om å etablere sitt egne forlag og hvor vanskelig det var. Hvordan velger du hvilke bøker forlaget skal publisere og spesielt hvilke norske bøker vil du oversette for ditt eget forlag? Og siden Norge ble gjesteland på bokmessen i Warszawa i år, hvilke eller hva slags norske bøker er mest populære i Polen etter din mening? P.s. Jeg liker navnet på forlaget ditt så godt!

Siste portret bilde
Natalia med en engelsk utgave av sin ukrainske yndlingsforfatter og -dikter Lesia Ukrainka

Les mer

Les mer om Natalia på Books from Norway

Les flere intervjuer i NORLAs serie
Oversetterne er de viktigste aktørene vi har for å få norsk litteratur ut i verden. Deres arbeid er av helt avgjørende betydning, og for å kaste lys over dette arbeidet, startet vi i 2015 intervjuserien «Månedens oversetter».
Du finner alle intervjuene samlet her

På Books from Norway finner du informasjon på engelsk om norske bøker i alle sjangre. Informasjonen utarbeides av rettighetshavere og NORLA.

booksfromnorway.com

Norge var gjesteland ved Bokmessen i Frankfurt

I 2019 var Norge gjesteland på Bokmessen i Frankfurt. Prosjektnettsiden er Norway2019.com. Besøk gjerne denne siden for mer informasjon.

Frankfurt 2019