Nobuyoshi Mori - Månedens oversetter i januar

Hans første oversettelse var følgende artikler om språk: “Norsk. Islandsk. Færøysk.” i Nordens språk, Allan Karker, Birgitta Lindgren og Ståle (red.), Novus Forlag, 1997, Hokuo no kotoba, Tokai University Press, 2001. Videre har han oversatt et teaterstykke om Edvard Munch: Hjerteblod, 2013., diktet: “Sang for Norge” fra Digte og Sange, Hokuosekai no Kotoba to Bunka, Seibundo Press, 2007. / noen få dikt av Jan Erik Vold og andre diktere, inkl. «kulturuke» for et ledende dikt-tidsskrift, og fra norrønt har han oversatt skaldesagaer «Kormáks saga / Hallfreðar saga» i Sukarudo Shijin no Saga, Tokai University Press, 2005. Ellers har han skrevet artikler og essays om språk og om norrøn mytologi og forfattet bøker om tysk og skandinaviske språk.

Din bulgarske kollega Mariya Nikolova sendte stafettpinnen videre til deg, med følgende spørsmål:
- «Hilsen fra Bulgaria, Nobuyoshi! Vi møttes på NORLAs oversetterkonferanse i 2014. Herlige tider, ikke sant? Jeg vil gjerne spørre deg om hvordan du kom til å bli interessert i skandinaviske språk. Hva oversatte du først?».
Da jeg gikk på barneskole pleide jeg å tilbringe sommerferie hos mine besteforeldre i Fukshuma der jeg opplevde det lokale målføret og fattet først interesse for japanske dialekter. Da jeg var 10 -11 år gammel fikk jeg ved en ren tilfeldighet i hende en lærebok i elementær russisk og begynte å lære språket på egen hånd, dvs. før jeg begynte å lære engelsk på ungdomsskolen som obligatorisk fag. Og da jeg gikk på ungdomsskolen fant jeg hjemme, i en haug med gamle saker, et gammelt prospektkort datert “18. April. 1913”, dvs. året før Første verdenskrig brøt ut. Det var et kort sendt til min oldefar som på den tiden studerte medisin i München, Tyskland. Selvsagt var det skrevet på tysk, med såkalt «Fraktur» i håndskrift. Ettersom jeg hadde stor lyst til å lese det og vite hva han drev med, begynte jeg å lære tysk og Fraktur-skrift. Kortet avslørte en søt forgjengelig romanse mellom en tysk dame og min oldefar.

Før jeg gikk på videregående skole hadde jeg allerede prøvd å lære tre fremmede språk, hvilket vekket i meg en enda større interesse for forskjellige språk. Derfor begynte jeg å lære flere andre språk, men stort sett forgjeves. Heldigvis kunne jeg nyte anledningen til å bli i USA i ett år som utvekslingsstudent, og i den samme byen jeg bodde var det også en utvekslingsstudent fra Norge, og i nabobyer bodde det flere studenter fra Skandinavia, så jeg begynte å lære deres språk også.
På universitetet studerte jeg russisk som hovedfag, men ved siden av det fortsatte jeg å lære nordiske språk og prøvde å lese Edda og sagaer på norrønt.
Etter å ha tatt magistergraden i tysk på det samme universitetet nøt jeg anledningen til å studere norsk på UiO. I 1986, like etter at jeg kom tilbake til Japan, fikk jeg jobb som hjelpelærer i tysk og norsk og i 1993 ble jeg fast ansatt på Tokai Universitet som lektor i norsk og islandsk og var ansvarlig for undervisningen i disse språkene og norrøn mytologi til jeg gikk ut av yrkeslivet i 2019.

Du har både undervist i og skrevet bøker og essays om språk og kultur i nordiske land. Har det gitt deg nye opplevelser av hva som kjennetegner ”det nordiske” og «det norske»?
Oftest blir ordet «Norden» oversatt til japansk «Hokuo», som bokstavelig betyr «Nord Europa», men med uklar definisjon. Uttrykket «det nordiske» er et abstrakt, men ettersom jeg har tuklet med de nordgermanske språkene innenfor de såkalte «nordiske landene» kunne jeg kanskje få lov til å uttrykke mitt vage inntrykk av Norge, Sverige, Danmark, Færøyene, og Island. Det jeg føler om folk i disse landene er kort oppfattet «individualitet med ansvar for seg selv og respekt for sine medmennesker». I mine øyne er de individualistiske men ikke egosentriske. De holder seg på tilbørlig og behagelig avstand fra hverandre. De er verken inntrengende eller avvisende. Når jeg innskrenker meg til «det norske», har jeg inntrykk av at gjennomsnittlige nordmenn kanskje er litt mer innadvendte enn utadvendte, sammenliknet med de andre skandinavene, men alltid med interesse for de andre. Og dette synes jeg er meget viktig. Hvis en taper interesse for de andre taper en egentlig interesse for seg selv og faller inn i et evig Ginnungagap av apati der «noe menneskelig» aldri kan dannes.

Japansk og norsk kultur er veldig forskjellige. For eksempel er det japanske samfunnet hierarkisk på en helt annen måte enn det norske. Skaper det problemer for en foreleser/formidler/oversetter?
En institusjon eller en organisasjon medfører av sin natur et eller annet system med svakt eller strengt organisert rangfølge, dvs. det finnes alltid underordnede og overordnede, ellers ville den ikke fungere systematisk. Det finnes også alltid noen overordnede som innbiller seg at de står ovenfor de underordnede i enhver henseende, ikke bare i rammen av yrkesrettede aktiviteter.
Dette gjelder både det japanske samfunnet og det norske, tror jeg, men hva angår det japanske spiller iblant antydningskunst en større rolle enn i det norske, som en slags kulturkode, og i Japan ser det sånn ut til at tankeoverføringen uten noen som helst form av ordlyd er ansett som en viktig del av kommunikasjon, hvilket av og til forårsaker vanskeligheter for de uinnfødte eller uvitende. I så fall, hvis det kreves «forståelse» fra overordnedes side kunne det være problematisk for underordnede.

Antydningskunsten kan betraktes for så vidt også i norsk litteratur: f. eks. i Jostein Gaarders Julemysteriet som ble oversatt til japansk via tysk. Der forekommer ordet «kransekake» og dens topp blir spist først. Hvis man forestiller seg en tysk «Kranzkuchen», som ligner mer på en norsk «kringle», blir hele antydningen ødelagt.

Donald Keene, som oversatte Haiku-dikteren Matsuo Bashos Oku no Hosomichi (Narrow Road to Oku) (Kodansha, 2007), sier i forordet av boken at «ethvert japansk litterært verk er vanskelig å oversette, selv for de som har størst ferdighet i språket», idet han oppga to grunner: japansk språk mangler distinksjon mellom entall og flertall og har ikke heller distinksjon mellom bestemt og ubestemt. Hertil kan det også føyes, formoder jeg, at «subjektet» ofte sløyfes, men bare antydes i japansk dagligtale, f. eks. med hjelp av verbform eller kontekst. Denne vanskeligheten gjelder også oversettelsen fra norsk til japansk. Vi må gruble over disse forskjellene når vi oversetter til japansk, vi også. Hvordan vi skal oversette «det usagte», og om vi må ordlegge «det sagte» eller ikke, er vanskelig å bestemme ved oversettelsen.

Det blir stadig sagt at norsk og japansk kultur er så forskjellig – men hva er likhetene?
Jeg kan ikke komme på noe særpreg som norsk og japansk kultur umiskjennelig har felles. Hvis det i det hele tatt finnes noe som kan være nevneverdig, så kan det være felles for alle kulturer. Både Norge og Japan har utrolig lange kystlinjer, utallige fjell og innsjøer, kort sagt, vakker natur. Begge landene kan sies å være industrielt høyt utviklede land, men samtidig er fiskeri, feavl og landbruk ytterst viktig for vårt næringsliv. Ut fra dette kunne vi muligens trekke den slutning at både norsk og japansk kultur er tilknyttet respekt og frykt overfor naturen.

Har du en favorittmatrett fra ditt hjemland – og en fra Norge?
Ja. Fra Japan liker jeg sushi med norsk laksefilet på, og fra Norge norsk varmrøkt laks.

Du har jobbet mye med klassikerne, både norrøne og kanskje Ibsen. Hvorfor er det viktig at studentene lærer historisk litteratur å kjenne?
Jeg har ikke jobbet så mye med Ibsen og derfor er jeg ikke kvalifisert til å si noe om ham. For meg er han en altfor stor personlighet. Jeg føler meg liksom at ham er jeg ikke tillatt til å nærme meg, guddommelig altså, en gud storhet, men jeg kan ikke la være å beundre sitater fra hans verk. Når jeg spaserer på Karl Johans gate, gleder jeg meg ved å lese setningene som er lagt ned i hellene. Et av de sitatene jeg liker best er «evigt ejes kun det tabte», som har et svakt anstrøk av for lenge siden fortapt kjærlighet. I tidens løp dukker utallige nye forfattere opp og forsvinner hen inn i evigheten, bortsett fra de som har bestått tidens prøve og bevist utholdenheten til deres verk. De forblir og blir klassikere. I deres verk er sannhet og skjønnhet immanent. Og disse to egenskapene beriker menneskets sinn og dyrker enda dypere kjærlighet for dem. Selv om man kan begynne å lese klassikere når som helst, ville det vært best at man gjør det så snart som mulig. Derfor er det viktig for ungt folk å lære klassisk litteratur å kjenne. Jeg vil at unge skal bli «beleste».

Har du et oversetterforbilde – i så fall hvem og hvorfor?
Roy Jacobsen er også en av de norske forfatterne som jeg vører. På den siste siden av hans lille bok På randen av Vigeland (Cappelen Damm, Oslo, 2019) beskrives en liten jentunge i bronse – Melankolien – «som ikke er synlig og demonstrativ eller på noe vis forsøker å ta seg ut …».

Denne beskrivelsen minner meg om en japansk oversetter som jeg ville nevne her som mitt oversetterforbilde. Han er beskjeden, ikke så mye kjent blant folk, nesten glemt bort, men for meg har han alltid vært den av tiden merkede glimmeren av gammelt sølv (jeg foretrekker sølv framfor gull). Han heter Kiyoshi Jinzai (1903 – 1957), som oversatte russisk og fransk litteratur, særlig klassikere som Anton Tsjekhov, Ivan Turgenev, Alexander Pushkin, André Gide, Jacques Chardonne osv. Hans aktiviteter var omfattende og hans interesseområde var vidt. Han beskjeftiget seg ikke bare med oversettelse, men han selv skrev romaner, noveller, essays, dikt og tanka osv. Han studerte russisk på det samme universitetet som jeg gjorde. Jeg er også interessert i dikt og tanka, og oversettelse av klassikere. Kanskje er det derfor jeg føler meg trukket mot ham. Med hensyn til bruken av ord var han meget kresen. Det skal ha tatt så lenge som en uke før han var ferdig med den første setningen av oversettelsen, sier en myte om ham. Alt han drev med er respektinngytende, men han er mitt oversetterforbilde, særlig fordi han er blitt en sånn personlighet som «de som vet, vet», så som Melankolien i Vigelandsparken.

Hva skiller etter din mening en god oversettelse fra en fremragende?
Svaret på dette spørsmålet kan variere, avhengig av genren. Vedrørende vitenskapelige materialer er det viktig å bruke faguttrykk på en riktig måte for å unngå misforståelser. Hvis det lykkes kan arbeidet ansees som «en god oversettelse», og hvis oversetteren kan fullstendig viske ut sin egen personlighet i oversettelsen kan det sies å være «en fremragende». Når det gjelder skjønnlitteratur, er det selvsagt viktig å kunne følge hendelsesforløpet. Hvis det lykkes kan arbeidet ansees som «en god oversettelse», og hvis der samtidig gjenspeiles hendelsestempoet og atmosfæren av beskrevne hendelser, kan det sies å være «en bedre oversettelse». I den «beste oversettelsen» kan det samtidig også føles åndedragene av opptredende. Og utover alt dette, hvis oversettelsen, etter å ha blitt lest, kan etterlate akkurat den samme etterklangen som originalen i leserens hjerte, så er arbeidet rosverdig som «en fremragende».

Er det noen norsk bok som enda ikke er oversatt til japansk, som du lengter etter å få oversette?

Som andre sier er det svært vanskelig å velge én, men hvis jeg ubetinget skal gjøre det, så er jeg nødt til å nevne Lars Saabye Christensens Jubel. For ca. 25 år siden ble det holdt et seminar over moderne norsk litteratur på Kgl. Norsk Ambassade i Tokyo. Etter at seminaret var over fikk enhver av deltagerne et par norske bøker som skulle leses for vurdering og en av de bøkene jeg fikk utdelt var Jubel. Med en gang var jeg fascinert av forfatterens usedvanlig poetiske språkbruk, fylt med raffinert humor og bitende ironi. Ualminnelig mesterlig er hans måte å skjele til sine omgivelser på. Siden jeg lærte hans verk å kjenne, har jeg bestandig prøvd å lese ham og drømt om at jeg ved anledning kan få oversette så mange av bøkene hans som mulig.

Vi håper du vil sende Månedens oversetter-stafettpinnen videre til en av dine kollegaer som også oversetter fra norsk. Hvem vil du sende den videre til – og hvilket spørsmål ønsker du å stille?
Hermed sendes stafettpinnen videre til Anastasia Naumova;

«Kjære Anastasia, hilsen fra Japan. Vi møttes på Norlas Internasjonale Omsetjarkonferanse i 2014. Takk for sist. Hyggelige dager for oss alle, ikke sant? Så her kommer et spørsmål fra meg:
Hvordan kom du til å bli interessert i norsk litteratur? Hva slags vanskeligheter bryr du hjernen med når du oversetter fra norsk til russisk?»

Les mer

Se mer om Nobuyoshi i Books from Norway

Les flere intervjuer i NORLAs serie
Oversetterne er de viktigste aktørene vi har for å få norsk litteratur ut i verden. Deres arbeid er av helt avgjørende betydning, og for å kaste lys over dette arbeidet, startet vi i 2015 intervjuserien «Månedens oversetter».
Du finner alle intervjuene samlet her