Månedens oversetter - Olga Drobot

Kjære Olga, du var den aller første som ble intervjuet i Månedens oversetter-serien i 2015. Da spurte vi deg bl.a. følgende spørsmål:

«Du har vært engasjert i, og oversatt, mye barnelitteratur. Hvordan skiller norsk barnelitteratur seg fra russisk barnelitteratur?»

Hva vil du svare på dette spørsmålet nå? Og har det vært endringer i vilkårene til litteraturen for unge lesere – og oversettelse – i det russiske bokmarkedet de siste ti årene?

Jeg mener fortsatt at forfatterens skrivetalent betyr mye mer enn hans nasjonalitet. Og at en god barnebok først og fremst er språk og tone, humor og ærlighet, evnen til å snakke enkelt om kompliserte ting og respekt for barna.
Men en barnebok avspeiler tilstanden i det respektive land. Og vilkårene i Norge og Russland har lite til felles, spesielt nå.

I Norge er alle enig i det grunnleggende – vi er et demokratisk land, menneskeliv, menneskerettigheter og frihet er verdiene vi alle står for. Derfor har barnelitteraturen full frihet til å beskrive livet som det er, med alle gleder og problemer, og ustraffet oppfordre barn til å være seg selv, ikke være redde for å forsvare sine meninger.

I Russland er det en evig kamp mellom tilhengere av liberale humanistiske verdier og tilhengere av «den sterke tsaren», som mener at statens «geopolitiske interesser» er viktigere enn små menneskeliv. De siste 30 årene har denne kampen lignet mer og mer på en opinionsborgerkrig. Den antiliberale vingen ble sterkere og sterke og vant til slutt en komplett seier. I 2015 fortalte jeg dere at situasjonen med ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, privatlivsfrihet og LGBT var ganske dårlig, men i de siste to årene har den blitt katastrofal. Det er ingen opposisjonelle massemedier i Russland lenger; Memorial, Sakharov Senter og andre «uønskede» human rights organisasjoner er nedlagt; LGBT er erklært for en ekstremistisk vestlig organisasjon og forbudt. Demokrati og toleranse er nå banneord. Norge er erklært et fiendtlig land. Folk som kaller krig for krig blir sendt i fengsel for mange år. Faren til skolejenta Masha, som tegnet et ukrainsk flagg i timen, ble sendt i fengsel anmeldt av en skolerektor. Folkefiender, som tør å være i opposisjon til styresmaktene, stemples som «utenlandske agenter», osv.

Én grunnleggende ting har forandret seg siden 2015 – styresmaktene forstod hvor viktig det er å oppdra en ny generasjon på sin måte. Nå jobber de konstant for å få om 10 år en hel generasjon unge mennesker som aldri var frie, som foretrekker å lite på andres meninger istedenfor å tenke selv og som har null peiling på hva demokrati er for noe. Norske barnebøker blir i sånn situasjon en uønsket og irriterende lesning, for de er for frie. Ikke rart at styresmaktene vil presse sånne upålitelige bøker ut fra bokhandler og bibliotek. Derfor erfarer alle uavhengige forlag i Russland nå et stort press, de kjemper alle sammen for retten til å overleve. På paradoksalt vis er den boikotten som mange norske forlag innførte i protest mot krigen, gunstig først og fremst for styresmaktene våre. Det er som å slå to fluer i ett smekk: uavhengige forlag med demokratisk posisjon er presset fra to sider, som vafler i vaffeljern, samtidig blir det færre bøker med humanistiske ideer tilgjengelig for befolkningen. Heldigvis er det nok mennesker i norsk forlagsbransje som forstår sammenhengen og er bekymret for den.

Russisk barnelitteratur er like splittet som hele resten av samfunnet. Det er nesten to forskjellige litteraturer. Den kommersielle underholder barna og blomstrer. Det samme kan ikke sies om forfattere fra den demokratiske fløyen (som for det meste vokste opp som forfattere akkurat på skandinaviske bøker). Nå er disse forfatterne, i likhet med sine trofaste lesere, spredt over hele verden. Diasporaen har startet nye forlag og bokhandler, hvor norske barnebøker er utrolig etterspurte. De forfatterne og forleggerne som er i Russland utøver en kulturell motstand, farlig og ærlig. Men psykologisk er de knuste, som oss alle. De (vi) tapte dette slaget, og opplever nå en nederlagsprosess og gnages av skyldfølelse. Derfor er det ingen fremtid i barnebøkene til disse forfatterne, fremtiden er taus, som en jente sa. Og, selvfølgelig er det ikke normalt godt liv å finne i bøkene deres. For barneboken er det en katastrofe, fordi dens oppgave er å styrke barnas lyst til å leve og vokse. Heldigvis har vi fortsatt bøker av Maria Parr, Rune Belsvik, Bjørn F. Rørvik, Vestly og Egner. De er til trøst og støtte, det vet jeg helt sikkert, fordi jeg stadig vekk leser disse bøkene for russisktalende barn i forskjellige land. Her må jeg nesten fortelle om regissør Zhenya Berkovich. Hun og dramatiker Svetlana Petriychuk fikk nylig seks år i fengsel for et teaterstykke som for noen år siden fikk nasjonens mest høythengende teaterpris. Da Zhenya for første gang fikk lov til å motta noen ting hjemmefra, ønsket hun seg bøker om Reven og Grisungen, fordi de er liv og frihet og talent.

Din franske kollega Alex Fouillet sendte deg følgende to spørsmål:
1. «Hva ville du vært hvis du ikke var oversetter?»

Hei, Alex, takk for dette spørsmålet. Som barn og tenåring leste jeg mye biologi og ville studere det på universitetet, jeg var veldig interessert i livets lov og mekanismer. Men i dag vil jeg si at jeg kunne blitt jordmor. Det er mye kjærlighet, optimisme og liv i dette yrket. Du hjelper helt konkret til et helt konkret menneske. Min tippoldemor Olga var den første utdannede jordmoren med diploma i sin hjemby, jeg er oppkalt etter henne.

2. Har du en spesiell norsk bok som står ditt hjerte nær? I så fall, hvorfor er den spesiell for deg?

I 2015 svarte jeg slik på samme spørsmål: Ibsens skuespill. Nå er svaret at jeg er trollbundet av En flyktning krysser sitt spor av Axel Sandemose. Romanen er hommage til Ibsens En folkefiende (jeg må nesten referere til min egen doktoravhandling om dette). Jeg vet, Alex, at du har oversatt «Flyktningen» til fransk. Jeg både gratulerer og misunner deg. I et intervju sa du at denne boken er “une vache sacrée de la littérature scandinave”, en utmerket formulering.
Det som interesserer meg i denne boken er den mørke siden av Janteloven, konformisme, dvs. en dominerende og obligatorisk mening som ingen våger å si noe imot. Hvordan denne oppfatningen og selve «den forbannede kompakte liberale majoritet» oppstår, beskrev Ibsen i detalj. Husker du scenen i finalen, når ingen våger å støtte Dr. Stockman, fordi ellers vil de bli kansellert av den skrekkelige og nådeløse majoriteten? Men majoriteten er de selv, og derfor er det ingen utvei. Diktaturer, represalier, kriger begynner med dette – at en ildsjel med ideer, ofte gode ideer, vil ha litt sensur for en kort periode, bare mens vi kjemper for Edenslignende fremtid. Og så ender alt i katastrofe, fordi uten fritt ord blir det aldri noe godt. Sandemose skapte et glimrende bilde av hvor ødeleggende et Big Brother-system er for alle involverte og for alle omkring dem. Jeg prøvde i mange år å finne et forlag for denne boken, men i gode tider er ingen interessert i sånne uhyggelige greier, og i harde tider er det farlig å snakke om sånt. Men vi får se. Jeg begynte å oversette boken for meg selv for å kunne diskutere den med vennene mine, men det går langsomt, på fritiden så å si, og jeg er litt redd at KI skal kansellere “Flyktningen” før jeg er ferdig – fordi noen sikkert føler seg krenka av den boken.

Jobber du med noe annet ved siden av å oversette, og i så fall hva?

Jeg er oversetter på heltid. Men oversetter jeg i 8 timer i strekk, går det utover kvaliteten. Derfor er jeg type nordisk ekspert for et par forlag og tar oppdrag som redaktør av nordiske oversettelser. Jeg holder gjerne foredrag om nordisk litteratur, og skriver om den på oppdrag. Men jeg prøver å sette av tid til frivillig arbeid: mest av alt leser jeg på zoom og snakker med russisktalende barn over hele verden. Familier flytter til nye land, foreldre strever med altfor mange utfordringer og har altfor lite ressurser. Da får jeg rollen som en slags Bokbesta, det er gøy.

Hvilken bok oversetter du akkurat nå?

Jeg er en heldiggris, jeg, og oversetter Oskar og eg av Maria Parr. Den er en perle av en barnebok, ren oversetterglede.

Velger du selv bøkene du ønsker å arbeide med? Og i så fall: hvordan gjør du det?

Ja, jeg bruker mye tid på dette, det er den nest største delen av jobben min og den minst betalte, dessverre, men jeg ser fortsatt meningen med det. Da jeg begynte å oversette, hadde russiske forlag ennå ikke etablerte forbindelser med sine norske kolleger. Både Kristin Brudevoll, daværende sjef for daværende lille NORLA, og Ljuba Gorlina, min lærer og storevenn, introduserte meg for norske forlag og agenter. Mange har siden blitt mine venner. Etter hver Norgesreise kom jeg hjem med en koffert med bøker, som jeg leste, diskuterte med Ljuba (åh, de lange uforglemmelige koppteseansene savner jeg veldig) og introduserte bøkene for russiske forlag. Det er min sterke side – jeg er flink til å snakke og skrive om bøker. Vi vet jo alle at det er umulig å gjette hvilken bok som blir bestselger. Allikevel har jeg et litt oppblåst rykte som en god velger, takket være Vaffelhjarte, Dustefjerten, Halvbroren og Trilogien.

Mine tips er enkle: vær alltid ærlig og fortell forleggeren også om svakheter ved boken; velg bare den boken du virkelig liker og har tro på, men spør deg selv ganske strengt, om du kjenner minst én person til som vil like denne konkrete boken; vær litt sjenerøs og dyrk ikke bare din egen jord, men det hele «norske», dvs. hvis du ser en fantastisk bok og kjenner en oversetter som er spesielt egnet for denne teksten, si det til forlaget. På denne måten ble jeg ikke oversetter redaktør for aldeles fantastiske oversettelser av Trilogien og Havboka og hadde mye glede av givende samarbeid med gode kollegaer.

Men tilbake til spørsmålet om det stemmer at jeg selv velger bøkene jeg ønsker å arbeide med. Hvem ellers skal vite hva jeg ønsker meg? Men mine ønsker oppfylles ikke alltid. Hvis jeg forelsker meg i boken, begynner jeg å se etter en forlegger for den. Ikke alltid, men ofte finner jeg det og får oppdraget. Andre ganger viser det seg at boken allerede er kjøpt og oversatt. Men det stemmer at jeg takker nei til bøker jeg ikke liker eller har lite erfaring med, som krimbøker, eller hvis fristen er for kort. Jeg har et ansvar overfor forfatteren, jeg kan ikke jobbe på noen annen måte.

Du deler raust av dine erfaringer fra tiår med oversettelse ved å holde kurs og verksteder for studenter og potensielle oversettere.
Hva er dine beste råd til en som ønsker å bli oversetter?

Jeg tror at evnen til å se når oversettelsen (din egen) ikke er god nok er kritisk viktig for å kunne bli oversetter (eller forfatter, eller kritiker). Realiteten er sånn at en nybegynner er nødt til å si «ja» til alle oppdrag, for et sted må man begynne. Men det vil bli mye lettere for deg hvis du liker boken, fordi grunnlaget for arbeidet vårt er respekt for forfatteren. Og husk at NORLA kan støtte deg her sjenerøst. NORLA tilbyr nybegynnere en mentorordning. Som betyr at en erfaren oversetter skal diskutere arbeidet ditt med deg og veilede deg. Bedre enn dette kan det ikke bli. Det å «bruke» en mentor eller redaktør på en riktig måte er en tredje superviktig ting. Min erfaring sier at det er ved hjelp av en god redaktør at en briljant oversettelse blir til en fremragende en.

En oversetter må helt klart også lese mye på sitt eget språk. Og dobbeltsjekking, vårt viktigste instrument! Bruk det og bruk tiden du trenger, og les den ferdige oversettelsen sammen med originalen før du sender teksten til forlaget. Det lønner seg å bruke en ekstra dag på dette, fordi du kommer til å støte på boken med feil i hele ditt liv, virkelig. Derfor er alle profesjonelle oversettere så veldig mistenksomme. De er på vakt hele tiden: er ikke dette her et sitat, snakket de ikke om dette på side 3 osv.
Jeg deltok engang på en FIT-IFT (International Federation of Translators) Congress. Under frokosten kunne man bestille eggerøre, som ble stekt av en ung, blid fyr. Det var fire stekepanner foran ham, han helte eggene i dem og begynte å skrolle på telefonen sin. Men hver eneste gang klarte han å legge den fra seg og snu eggerørene bare et sekund før de ble svidd og begynte å lukte brent. Vi sto sammen med vise-presidenten for FIT, og han sa ettertenksomt: det er akkurat som med en oversettelse. Det viktigste er å innse at du har et problem før alle lukter det.

Og til slutt må jeg takke dere i NORLA for evig hjelp, tips og støtte og råde alle kollegaer å dra fordel av deres kompetanse. Jeg må bare si, at dere liksom åpnet døren til en ny verden for mine seminardeltakere da dere inviterte hele mitt oversetterseminar til Oversetterkonditoriet, deltakere var så inspirert! Eller da Andrine kom til oss på oversetterkurs. Vi snakket åpent om vanskelige ting, dypt og empatisk, og vi følte oss veldig støttet. Takk og takk!

Vi håper du også vil sende Månedens oversetter-stafettpinnen videre til en av dine kollegaer som også oversetter fra norsk. Hvem vil du sende den videre til – og hvilket spørsmål ønsker du å stille?

Jeg vil sende stafettpinnen videre til Astri Ghosh og stille henne to spørsmål:

«Hei, kjære Astri. Får jeg lov å spørre, hvilket språk ser du drømmer på? Du har tre morsmål, ikke sant? Er det bare fordel for deg som oversetter eller kan det plutselig bli vanskelig noen gang? Og er det lett å ha tre kulturkoder inne i seg samtidig?»

«Du har oversatt Ibsen, og nå oversetter du Fosse. Hva har de til felles (hvis noe) og hva er forskjell (bortsett fra det med Nobelprisen)? Deres tekster må være vanskelige for en oversetter på forskjellige måter, men hvordan er det for deg? Er din erfaring med å oversette poesi til noe hjelp her?»

Les mer

Olga var den aller første vi i NORLA intervjuet da Månedens oversetter-serien startet i 2015.
Les det første intervjuet her

Les mer om Olga på Books from Norway

Mer om Ibsen i Translation-prosjektet kan du lese her

Les flere intervjuer i NORLAs serie

Oversetterne er de viktigste aktørene vi har for å få norsk litteratur ut i verden. Deres arbeid er av helt avgjørende betydning, og for å kaste lys over dette arbeidet, startet vi i 2015 intervjuserien «Månedens oversetter».
Du finner alle intervjuene samlet her